Retroartikler Taktiske analyser

Taktisk analyse: Xabi Alonso

De fleste vil være enige i at Alonso er en vital brikke hver gang laget angriper. Men hvordan virker prosessen? Thore Haugstad analyserer.

Om du har sett Real Madrid under José Mourinho har du sikkert lagt merke til at Xabi Alonso ofte faller veldig dypt i banen – noen ganger lengre ned enn midtstopperne. En typisk forklaring på hans bidrag til laget er presise pasninger mellom linjene eller lange, vakre diagonaler mot flankene. Og det er sant. Men baskeren er også viktig for Real Madrid med tanke på ballbesittelse: under prosessen med å fordele possession, hjelpe midtstopperne og å starte angrep bakfra.

Slik som det regelmessig skjer gjennom Sergio Busquets i Barcelona, skaper Alonsos bevegelse effektivt en treer bak. Midtstopperne skyver bredere ut og backene flyttes høyere opp.

Taktisk sett er resultatet ganske simpelt: det overmanner begge angriperne hos motstanderen (vanligvis en spiss og en offensiv midtbanespiller i La Liga). Når laget setter i gang spillet bakfra har de dermed en 3-mot-2-situasjon. Motstanderlagets eneste tilgjengelige mottrekk er å skyve opp en annen midtbanespiller på Xabi Alonso. Dette gir store rom for Modric, og gjør Real Madrids fire angrepsspillere (her: Benzema, Kaká, Higuaín og Callejón) langt lettere å finne. Men i realiteten er det få av lagets motstandere som tør det, noe som nærmest gjør det mulig for Alonso å boltre seg fritt der bak.

For å komme seg rundt motstanderens to angripere bruker midtstopperne og Alonso et ganske fritt system. Alonso kan falle ned mot venstre, høyre eller – normalt sett – inn mellom midtstopperne. Man skulle trodd Alonso alltid er den som bærer ballen fremover, men slik er det ikke. Faktisk pleier midtstopperne, særlig Sergio Ramos, ofte å drive frem i midtbanesonen i et forsøk på å legge til rette for angriperne. Hver gang det skjer faller Xabi Alonso dypt for å dekke opp.

Fremfor alt etablerer det sikkerhet. Om midtstopperne finner en god pasningsmulighet er angrepet i gang. Hvis ikke er Alonso der i støtte. Om støttepasningen blir brukt vender Alonso spillet, enten via den andre midtstopperen (her: Pepe), eller direkte til backen. Hvis dette gjøres hurtig nok er motstanderens to pressende angripere praktisk talt hjelpeløse i å prøve å stenge av Real Madrids pasningssyklus. Det er et klassisk eksempel på en 3-mot-2-situasjon hvor den ledige spilleren brukes effektivt.

Så langt har Alonsos rolle bare blitt beskrevet når han befinner seg foran de to pressende angriperne. Den virkelige faren er når han glir inn bak dem. Det skjer som regel når en av backene har ballen. Med motstanderlagets dobbel pivot (to defensive midtbanespillere, f.eks. i 4-2-3-1) liggende dypt, og deres to pressende angripere hengende rundt midtstopperne, åpnes det rom mellom de to linjene. Dette er, selvfølgelig, Xabi Alonsos foretrukne sone, hvor han kan diktere spillet som en typisk dyptliggende midtbanespiller.

(Gjennom en kamp er Alonsos bevegelser interessante å følge: han befinner seg ofte klemt mellom motstanderens to offensive spillere, og må vurdere om han skal falle ned foran dem eller posisjonere seg for å motta ballen bak dem, som vist over).

Straks Alonso får ballbesittelse her er det få begrensninger på hva han kan skape. Han kan finne Karim Benzema på venstre (eller, mer naturlig, Cristiano Ronaldo, hvis bevegelse er eksepsjonell). Han kan finne Kaká mellom linjene – varemerkepasningen til Xabi. Han kan finne Gonzalo Higuaín som løper inn bak venstre back (et klassisk Mourinho-trekk). Eller så kan han gjøre noe helt annet: Mot Levante mottok han en støttepasning fra høyre, i akkurat dette området. Han slo en høy crossball på første touch som nådde Higuaín. Argentineren behøvde bare én sjanse og scoret en nydelig volley.

Oppsummering

Av alle managerne han har spilt for er Mourinho antakeligvis den som anvender ham dypest på banen. Dette er avgjørende for at oppbyggingsspillet skal flyte og unngå balltap. Men Alonso er også viktig for å diktere spillet lenger oppi banen – selv om han sjelden rykker lengre opp enn på 25 meter. Dermed, ved å flytte Alonso opp og ned mellom forsvar og angrep får Mourinho ham til å bidra i to forskjellige faser av spillet. Når det gjelder å få maksimalt ut av en spillers innflytelse i et lag, er dette et ganske godt eksempel.

Artikkelen er skrevet av Thore Haugstad, en fotballjournalist basert i London. Han er på Twitter og blogger på haugstadfootball.net.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.