Det jobbes hardt mot rasisme i fotballen, men hva med rasismen utenfor stadion? Christina Paulos setter fokus på Ultras Sur.
Rasisme i den internasjonale fotballen har blitt et økende problem de siste årene. Rasistiske kommentarer slenges fra spillere til andre spillere i kamper, og supportergrupper på tribunen kommer med stygge tilrop, som apelyder, mot fargede spillere. Senest for et par uker siden ble det viftet med oppblåsbare bananer mot AC Milans Mario Balotelli, da de møtte byrivalen Inter. Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) har satt inn nye ressurser mot den negative utviklingen, og FIFAs antirasismesjef, Jeffrey Webb, ønsker en nulltoleranse for rasisme, og rasistiske klubber eller spillere skal utestenges.
I februar reiste jeg til Madrid for å se storkampen mellom Real Madrid og Manchester United på mektige Estadio Santiago Bernabéu, sammen med gjeng norske supportere fra begge lag.
Vi stod i ettermiddagssolen utenfor stadion på kampdagen og nøt et par pils i den flotte atmosfæren, da den eneste jenta på tur måtte finne seg et toalett. Jeg tok med meg et par av mine kompiser ned i en sidegate hvor vi skulle finne en bar, og her støtte vi på de hardbarka Real Madrid-supporterne. Jeg siktet meg inn på den nærmeste baren og kom meg på toalettet, men så ikke at to av mine venner ble nektet adgang i døren. ”Only whites can enter” var beskjeden to av guttene fikk, og de snudde rolig og ventet på meg utenfor. De to guttene er Manchester United-supportere og har etnisk bakgrunn fra Sri Lanka.
Etterpå ble vi stående og diskutere hendelsen, og håpet at årsaken var at guttene ikke var supportere av ”Los Blancos” (”De hvite”), som Real Madrid blir kalt.
Vi ble stående utenfor baren en stund, da en mann i 30-årene nærmet seg oss. Han stirret hardt på de to United-kompisene mine, pekte på sitt eget ansikt og gjentok det samme de hadde fått slengt i trynet tidligere.
”Only whites. Go away. Only whites are allowed here”.
Som den eneste spansktalende av oss tok jeg til motmæle:
”Hva sa du nå?”
”Jeg sa at bare hvite får adgang her. Få dem vekk, de er ikke hvite”.
”Du må kødde med meg nå?”
”Hei! Jeg sa bare hvite. De er skitne. Få vekk negerne!”
Det hele utartet seg til en svært amper situasjon, hvor mannen til slutt bestemte seg for å angripe meg verbalt.
”Ha deg vekk, din skitne hore. Gå og ha deg med apekattene dine!”
Mannen som hadde fornærmet mine venner og meg, tilhører Ultras Sur. Dette er den gjengen du ser og hører bak målet på den sørlige siden av Santiago Bernabéu. Til de som ikke er så godt kjent med grupperingen, kan jeg si at de er en høyreekstrem supportergruppe fra 1980-tallet med fascistiske grunnverdier. Spanias diktator fra 1939 til 1975, general Francisco Franco, var fascist og nasjonalist, og brukte fotballklubben Real Madrid for å markedsføre seg selv. Real Madrid har derfor blitt sett på som ”kjæledeggen” til generalen, og en del av supporterskaren henger fremdeles igjen fra generalens tid.
Det er vanskelig å finne faste tall, men det sies at Ultras Sur hadde et sted mellom 6000 og 20.000 medlemmer på 80- og 90-tallet, men i dag ligger antallet på under 1000. Ultra Sur tilhører ikke majoriteten av Real Madrids fans, langt ifra, men de er den mest kjente fanklubben tilknyttet den spanske giganten. Mange av gruppens medlemmer er ikke engang spesielt fotballinteresserte – de er medlemmer for å praktisere og fremme sin ideologi.
Real Madrid, og vi som supportere, kjemper en liten kamp den dag i dag for å unngå det stempelet vi har som ”kommunens klubb”. Det går uttallige usanne myter i omløp om Real Madrids rolle under diktaturet, og om hvordan de fikk finansiert treningsanlegget sitt. Selv har jeg blitt kalt fascist fordi jeg sa at jeg var Real Madrid-supporter, noe jeg absolutt ikke er. Ikke alle som heier på Real Madrid er fascister, men mange fascister heier på Real Madrid.
En anerkjent spansk gravejournalist, under pseudonymet Antonio Salas, skrev og publiserte i 2003 boken ”En skinheads dagbok; En muldvarp i spansk nynazisme” (Diario de un skin; Un topo en el movimiento neonazi español). Salas arbeidet som muldvarp infiltrerte det fascistiske miljøet i Madrid, med sterk tilknytning til Ultras Sur. Han ble medlem av Ultras Sur, og etter noen måneder nøt han tilliten til selve lederen av Ultras Sur. Han lærte raskt at rasistiske rop kun var en liten del av virksomheten til gruppen, men det skal jeg ikke ta for meg her.
Real Madrid er ikke et unikt eksempel. Ultras Sur har et tett bånd til en høyreekstrem supportergruppe for det italienske fotballaget SS Lazio. I Ukraina hører man supportersanger proppfulle av antisemittisme når fotballaget FC Metalist spiller kamp, og supportere til det polske laget Legia Warszawa løfter et flagg med et gigantisk hakekors på når de hyller sitt fotballag. Disse supportergruppene viser holdninger som støtter rasisme, nazisme og antisemittisme, som indirekte er med på å påvirke omdømmet til klubben de støtter.
Tidligere var det ingenting som stod i veien for Ultras Surs rasistiske rop mot spillere, til og med sine egne. Colombianske Freddy Rincón kom til Real Madrid i 1995, og han ble raskt et av Ultras Surs ofre. Det var ikke uvanlig å høre ultrasene komme med rasistiske tilrop og apelyder mot Rincón under kamp. Colombianeren forlot Real Madrid med kun 14 kamper på papiret. Roberto Carlos og Clarence Seedorf skal også ha opplevd det samme i startfasen av sin tid i klubben. I dag er situasjonen en helt annen, og jeg vil påstå at det hele er ganske dobbeltmoralsk. Hvem er en av Ultras Surs største favoritter den dag i dag? Jo, nettopp – Pepe. Han er en helt for ultrasene på grunn av hans likheter med Juanito, men mannen er langt i fra arisk. Det er heller ikke lang tid siden Adebayor scoret ved målet på sørsiden av Bernabeu og feiret mot Ultras Sur-fansen, og de jublet som bare det.
FIFA ønsker å fjerne rasisme fra fotballen, men uten at det blir gjort noe med det som skjer utenfor stadionenes murer, er det umulig å få det helt vekk. Det er lite som gjøres for å fjerne denne utviklingen i Spania, som kan ha mye med den politiske situasjonen i landet å gjøre. Flere fotballklubber, slik som FC Barcelona i Katalunya og Athletic Bilbao i Baskerland, er det som utad representerer en kamp for løsrivelse og for å bli en egen nasjon. Kanskje er det derfor greit at Real Madrids supportergruppe har høyreekstreme grunnverdier som fascisme, litt kamuflert som nasjonalisme?
Jeg vet ikke om det er den spanske politikken som gjør det ”greit” at FC Barcelona ikke ønsker å være spanske, eller at Real Madrid skal være fascister eller nasjonalister, men jeg synes det er en skummelt at dette får utvikle seg. Det er godt kjent at ekstremistmiljøer får stor oppslutning i nedgangstider. Det var økonomisk krise i Tyskland da Hitler og nazismen steg fram for å redde landet. I dag leser og hører vi hver dag om et Sør-Europa i økonomisk krise, og arbeidsledigheten blant unge øker for hver dag som går. Hverdagsrasismen i Spania er vanlig og stort utbredt fra før, og den økonomiske krisen er ikke akkurat noe som vil gjøre denne situasjonen bedre.
Det er ikke mulig for FIFA å jobbe mot rasismen i fotballen alene. Det er klubbenes ansvar å ta tak i egne supportere, og ta avstand fra grupperinger som har grunnverdier som dette. Det er ingen tvil om at det er et vanskelig tema å ta opp, fordi en klubb i en slik prosess faktisk må gå i mot sine egne støttespillere, sine egne supportere. Men hva er viktigs i det lange løp: Kampen mot rasisme, eller supportersanger på kamp?
Skrevet av Christina Paulos.