Mikael Jensens spesialer

Stjernene som glapp

Real Madrid har en fantastisk historie, og en rød tråd gjennom klubbhistorien er alle stjernespillerne som har tatt turen innom – men i løpet av de siste 30 årene har verden vitnet ufattelig mange fantastiske spillere. På langt nær alle endte opp på den spanske høysletten.

På slutten av 1990-tallet og starten på  2000-tallet vitnet verden mange helt fantastiske fotballspillere. Den gang var det på langt nær kun to spillere som skilte seg ut som soleklare enere, slik som vi er mer kjent med i dag. Cristiano Ronaldo og Lionel Messis tid. En tid som kommer til huskes for prestasjoner verden knapt har sett maken til, hverken før eller siden. Før Cristiano Ronaldo vant sin første gullball i 2008 var det utelukkende forskjellige vinnere de 18 årene i forveien , sett bort fra den brasilianske Ronaldo-varianten som vant utmerkelsen to ganger.

Spillere som Andriy Shevchenko, Kaka, Ronaldo, Luís Figo, Francesco Totti, Ronaldinho, Michael Ballack, Adriano, Frank Lampard, Pavel Nedved og Zinedine Zidane var på ett eller annet tidspunkt dominerende. Ikke all vant gullballen, og på langt nær alle fikk spilt i Real Madrid. I den anledning har jeg valgt å lage en uoffisiell topp-5 liste over de råeste spillerne klubben av ulike årsaker gikk glipp av, som på ett tidspunkt skal ha vært aktuelle.

1. Ronaldinho

Det sies at Real Madrid tilbake i 2003 hadde valget mellom David Beckham og Ronaldinho, men til slutt falt valget på den engelske superstjernen. Begrunnelsen som visstnok lå til grunn var spillernes utsende, hvor Real Madrid til slutt opp endte opp med Beckham som i flere tiår har vært anerkjent som en av planetens vakreste kreasjoner. En annen årsak var at Beckham var bedre for det kommersielle i form av status, drakt-salg og merkevarebygging .

Superlativene om vår erkerivals tidligere nummer ti er mange, og verden har med all sannsynlighet ikke vitnet slik lekenhet med en ball hverken før eller etter Ronaldinhos tid. Det var ikke bare lekenheten til brassen som var ekstraordinær, men måten han kunne styre en kamp på er få spillere forunt. Noe Real Madrid virkelig skulle få kjenne på gjennom en årrekke med El Clásico, og spesielt godt minnes de fleste madridistas en kamp tilbake i november 2005. En kamp som endte hele 0-3 til Barcelona på Santiago Bernabéu, hvor Ronaldinho scoret hele to mål fra sin midtbaneposisjon og til slutt endte opp med å få stående applaus fra Bernabéu-publikummet i det han ble byttet ut like før slutt.

Storhetstiden til Ronaldinho var helt enorm, og kanskje utviste han det høyeste toppnivået som noengang er presentert på en fotballbane. Heldigvis for Real Madrid og andre motstandere, dessverre for publikum, så holdt dessverre ikke den festglade brassen toppnivået lengre enn tre-fire sesonger før karrieren var på hell.

2. Fransesco Totti

Rent fotballhistorisk er det mulig til det beste at den potensielle overgangen aldri formaliserte seg, men de fleste madridistas hadde nok ikke sagt nei takk til Kongen av Roma. På starten av 2000-tallet var Roma-kapteinen en svært ettertraktet mann, og en av hans største beundrere var Real Madrids mektige president Florentino Pérez. Det sies at det er vanskelig å motstå Pérez når han slår på tråden, men Totti klarte det. Han måtte riktignok tenke, men konkluderte til slutt med at hans kjærlighet for Roma var for sterk.

Totti var født og oppvokst i den evige stad, og gjennom hele barndommen var AS Roma hans lag. Selv om han aldri planla å forlate Roma, så har han uttalt at i ettertid at han en liten stund var usikker på valget og at han  har blitt erklært gal av de andre Galácticoene når han løpt på dem de senere årene for at han aldri ble en del av det utrolige laget.

Historiene ville det i alle fall til at Totti ble i Roma, hvor han ut i fra forutsetningene til klubben gjorde det svært godt.  Det ble riktignok ikke all verdens til sølvtøy i den evige stad, men han klarte likevel å karre til seg ett ligagull og to cupgull for klubben i sitt hjerte. Med landslaget fikk han med seg sølv i EM 2000, hvor han samtidig ble kåret til banens beste spiller. Karrierens høydepunkt kom likevel ikke før i 2006, hvor han var en sterk bidragsyter for det italienske landslaget som vant VM i Tyskland. Karrieren endte med vanvittige 25 sesonger på toppnivå for Roma, 785 kamper og hele 305 scoringer.

3. Andrea Pirlo

Fotballbohemen over alle fotballbohemer, Andrea Pirlo. Den italienske silkefoten var i praksis klar for Real Madrid etter VM 2006, men en middag med Milans mektige visepresident Adriano Galliani og en femårs-kontrakt hvor han selv kunne fylle ut lønnsdetaljene på satt en solid stopper for overgangen. Selv om han har erkjent en viss form for anger i ettertid, og på toppen av det hele har uttalt at Real Madrid var en langt mer spektakulær klubb en AC Milan så ble det aldri en fusjon mellom Pirlo og Real Madrid hverken da eller etter.

Som spiller var han en dirigent uten like, og hadde en ro som få. Hans eleganse var som regel til å ta og føle på, samtidig som han hadde ett helt unikt tilslag på ballen. Faktisk kunne han lime ballen i vinkelen nærmest fra 30 meter uten at det så ut som at han en gang prøvde. Press var heller ikke noe han kjente på, i så måte var han en for de virkelig store anledningene. Som han så elegant har uttalt i etter tid:

Den 9.juli 2006 lå jeg og sov på et hotellrom, spilte litt Playstation og på kvelden vant jeg verdensmesterskapet i fotball.

Dessverre for madridistas og Fabio Capello endte Real Madrid i stedet opp med en sentral midtbane bestående av Mahamadou Diarra, Emerson og Guti, i tillegg til at Fernando Gago gjorde sitt inntog januar 2007. En ting er i alle fall sikkert, Pirlo hadde passet inn i Real Madrid som hånd i hanske og han hadde nok spilt seg inn på laget uten større anstrengelser.

4. Gabriel Batistuta

Den jevne leser er kanskje for ung til å huske Batigol, i alle fall ikke spesielt godt. Gabriel Batistuta er likevel en av de største heltene fra 90-tallets Serie A, samtidig som han er en legende på det argentinske landslaget hvor han scoret imponerende 54 mål på like over 70 kamper. Kanskje var han også sin generasjons aller beste spiss.

Det ble sagt at Batistuta sparket en fotball så hardt at han var nødt til å ha vendetta mot fotballer, og for den saks skyld nett. Han var ble anerkjent som den komplette spissen.  God teknisk, rask, fysisk robust og tobeint. Han kunne score fra alle vinkler innenfor og utenfor boksen, med både hodet, høyre og venstre-fot.  Overraskende nok hadde han nærmest hele sin storhetstid som fotballspiller for Fiorentina, hvor han spilte hele åtte sesonger. På 330 kamper for Viola scoret han hele 203 mål, hvor de fleste kom i Serie A. 90-tallets Serie A som var kjent som ett defensivt eldorado, hvor spissenes jobb var langt fra enkelt.

Ikke overraskende kom det tilbud fra langt større lag enn de fiolette fra Firenze, deriblant Real Madrid. Dessverre takket han nei til de store kanonene , på grunn av at i følge seg selv hadde kjedet seg og lett scoret over 200 mål.  En ting er i alle fall sikkert sistnevnte hadde han nok klart med god margin, i alle fall målt opp mot hva han klarte på landslaget og med Fiorentina. Ett annet aspekt var at han nøt roen han hadde i Firenze, samtidig som at han følte seg som vinner på grunn av at han bidro til at Fiorentina kunne konkurrere mot de største klubbene i Italia. De store trofeene uteble, men i likhet med nummer to på listen fikk han være med å vinne scudetto med Roma i 2001.

5. Neymar

Det var hard konkurranse om den siste plassen på listen. Den enda aktive brasilianeren fikk den til slutt i tett kamp mot Sergio Agüero, Zlatan Ibrahimović og Thierry Henry. Allerede som 13-åring skal Neymar tilsynelatende tegnet kontrakt med Real Madrid, men uten at noe mer skjedde. Før han sommeren 2013 endte opp i Barcelona, som til slutt vant kampen om den høyt ettertraktede Santos-juvelen rett foran nesen på Real Madrid og Florentino Pérez. Senest i i fjor sommer var han linket, men heller ikke denne gangen endte han opp i den spanske hovedstaden.

Neymar har nærmest hele pakken som spiller, gjennom sin karriere i Europa har han scoret over 150 mål og nærmere 100 målgivende pasninger på like under 250 kamper. Imponerende statistikk, i alle fall om man tar alle skadeavbrekkene i betraktning. I tillegg til alt dette har han Galáctico-faktoren som er så høyt verdsatt i Real Madrid, men som kanskje ikke er like anerkjent i Barcelona. Etter all sannsynlighet ville nok brasilianeren passet godt inn i Real Madrid, samtidig som at han nok hadde vært langt bedre skikket til å ledet angrepsrekken etter Cristiano Ronaldo. Noen svar på sistnevnte teori får vi aldri, og Neymars personlighet tatt i betraktning er det slettes ikke usannsynlig at han hadde endt opp i Paris uansett.

De som nesten kom med: Sergio Agüero, Zlatan Ibrahimović, Thierry Henry, David Villa, Santi Cazorla 

Legg inn en kommentar