Olaf Mikkelsens spesialer

«Real Moudrid»

Om José Mourinho, og veien videre.

Er José Mourinho rett mann for å lede Real Madrid? Meningene er delte, og det er ikke her meningen å komme med en apologi for portugiseren eller kreve hans hode på et fat. Derimot kan det være interessant å drøfte hva Mourinho har gjort for å løse oppgaven som trener i Real Madrid, samt hva som kan skje i fremtiden.

Oss mot dem

Man beskriver gjerne portugiseren som et følelsesmenneske. Dette stemmer sannsynligvis godt for privatpersonen Mourinho, men den Mourinho vi har indirekte tilgang til er derimot svært kalkulerende. Videre har han tilsynelatende en meget klar idé om hvordan man oppnår suksess, og det styrende prinsipp synes å være ”er du ikke med meg er du i mot meg”. Dette prinsippet gjelder innad i klubben, men også utad.

Innad handler det om empatia funcional, ”funksjonell empati”, et Mourinho-uttrykk gjentatt til det kjedsommelige, og som kanskje kan oversettes som at alle drar i samme retning: spillerne, ledelsen og publikum. Utad handler det om å skape felles fiender, en Axis of evil om man vil: det spanske fotballforbundet, dommerne, Barcelona, UEFA, pressen…

Mourinho forsøker hele tiden å presse spillerne til å utvikle seg til å bli Mourinho-spillere: lojale soldater. Her brukes både pisken og gulroten, og hvis ingen av delene virker er ikke veien til døra lang (Kaká). Nå er det Özil som skal skvises til å bli mer deltakende i pressfasen.

Mange journalister hevder at Mourinho allerede har deler av spillergruppa mot seg. Om dette stemmer eller ei vites ikke, men i alle fall er ikke opprøret åpent. I de seneste dagene har både Iker, Sergio og Xabi gått i forsvar for ’Mou’.

Når det kommer til ledelsen viste treneren fra dag én at han har forstått hvem som styrer: ”jeg har et glimrende forhold til presidenten, styret og José Ángel”. Valdano var ikke en av sjefene, og Mourinho nølte dermed ikke med å gå i strupen mot ham.

Mer makt

Hva oppnådde Mourinho med å kvitte seg med Valdano? For det første mer makt når det kommer til å selv velge nye spillere. For det andre kvittet han seg med stemmen som sa: ”jo, men Mourinho er jo ikke Real Madrid”. Altså det motsatte av ”funksjonell empati”.

Nå kan Mourinho sies å være Real Madrids offisielle stemme (Butragueño blir knapt hørt og Pérez holder seg i bakgrunnen), hvilket ikke er en idéell situasjon. Heller ikke for hovedpersonen selv. Ryktene sier at han ønsker seg Hierro som talsmann og alliert i skyttergravene bak mikrofonene. Pérez ønsker seg på sin side Beckham (de mest ironiske legger til: ”og Ronaldo som kostholdsekspert”).

Uansett er det klart at Mourinho vil at klubben skal kjempe med ham i korstoget mot fienden, også på det offisielle plan. Om det vil skje er mer uvisst.

Pressen har på sin side alltid næret et elsk/hat-forhold til portugiseren. De elsker ham fordi han sikrer dem en endeløs rekke av førstesideoppslag og polemiske kommentarer og hater ham fordi han ”hindrer den frie presse i å utføre sitt arbeid” ved å holde treninger for lukkede dører og gi spillerne munnkurv.

At Mourinho selv ikke er spesielt begeistret for media er ingen hemmelighet. Ved å anvende ”splitt-og-hersk”-prinsippet forsøker han å umyndiggjøre pressen (derav uttalelsen i France Football om at ”de” er ”mot klubben selv”) og vende fansen mot dem. Dette er høyt spill, for som vi har vært inne på er medias makt stor.

Taktiske tanker

Vi snakker her om tre potensielle bomber. Men ingen av disse situasjonene er like delikate som forholdet til supporterne. Aldri før har navnet til en trener runget på Bernabéu som ”José Mourinho”, men nå svarer resten av publikum med pipekonsert når Ultras Sur synger. Pipingen vil stilne så fort resultatene går riktig vei, men under dette ligger fire forhold som kan ødelegge forholdet mellom trener og fans på permanent basis.

Disse er: manglende bruk av klubbens cantera, spillestil (den tilsynelatende planløsheten og feigheten), klubbens verdier (”oss mot dem”-mentaliteten er uforenelig med målet om å være en gentlemansklubb) og Mourinhos direkte forhold til publikum.

Det er nemlig slik at portugiseren ønsker å oppdra publikum til å bli mer lojale, med smisk (”Bernabéu er unikt”) og pisk (”pseudomadridistaene gleder seg over dette tapet”). Dette er, a priori, et slag Mourinho er dømt til å tape. Det er helt usannsynlig at noen (attpåtil en portugiser!) skal få et så stolt folkeslag som spanjolene til å ”komme på bedre tanker”. Retten til å gi øredøvende pipekonserter og vifte med lommetørklene er grunnlovsbefestet i Real Madrid.

Heldigvis for Mourinho selv er han smart nok til å komme med innrømmelser. Ordene ”jeg tok feil” har aldri kommet ut av hans munn, derimot passer han av og til på å rektifisere på banen. Det kan kanskje være med å redde ham, men hva vil skje videre?

Ingen brå avskjed

Det på ingen måte er tilfeldig at Mourinho er den første treneren siden Del Bosque som er inne i sin tredje sesong i klubben. Selv om det stormer rundt ham er det ingen (ennå) som høylydt krever hans avgang. Mye kritikk, javisst, men få lommetørkler.

Resultatene har vært på hans side, men det er ikke hele sannheten. Hvor mange trenere hadde fått fortsette etter 0-5 på Camp Nou, eller etter at man ligger 11 poeng bak Barcelona? Deler av svaret er å finne lenger opp i artikkelen, men man bør også spørre seg hvilket alternativ man har. For uansett hvem som kommer inn er det et hakk ned på prestisjestigen og et skudd på baugen for ledelsens prosjekt.

Selvsagt er det ikke umulig at han til slutt får sparken, dersom sesongen går i vasken. Om det skjer tror jeg imidlertid det kommer som følge av en endelig skilsmisse mellom trener og publikum snarere enn manglende resultater i seg selv. Det er heller ikke umulig at han forsvinner til neste arbeidsgiver med en pokal under armen.

Uansett er det ikke hvorvidt Mourinho fortsetter eller ikke som er det interessante, men heller å se på hva som har skjedd med trenerrollen siden han tok over, og hva som eventuelt burde skje videre.

Hvis han fortsetter, burde man kjøre Mourinho-løpet ut i sin ytterste konsekvens? Eller burde man forsøke å få ham til å vike på kravene sine? Det siste alternativet virker usannsynlig.

Mourinho er komprimissløs i sin higen etter funksjonell empati, og det kan bli hans bane i Real Madrid. Spørsmålet er om han har klart å forbedre trenerens arbeidsforhold også på permanent sikt eller om man vil henfalle til gamle uvaner så fort portugiseren har forlatt den spanske hovedstaden.

Skrevet av Olaf Mikkelsen. 

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.