Vi blir enda bedre kjent med den kanskje største klubblegenden i moderne tid, Raúl González Blanco.
Artikkelserien tar for seg de viktigste spillerne i klubbens historie. Sist hadde vi keeper-kjempen Iker Casillas under lupen. Nå skal vi ta for oss den sagnomsuste ‘’El Siete’’, ‘’El Capitan’’, ‘’El Ángel del Madrid’’ eller aller helst ‘’El Rey’’. Kjært barn har mange navn. Vi skal se nærmere på hans oppvekst, karriere i Real Madrid, hvordan han var som spiller og hans tid på det spanske landslaget.
Hvem er Raúl utenfor banen?
Raúl er gift med Mamen Sanz, som også er kjent som modell og popstjerne. Paret ble gift i 1999 og har tre sønner sammen. Raúl dedikerte målene sine til sin kjære, noe man tydelig kunne se på hans ikoniske feiring hvor han kysset gifteringen. Hugo og Jorge er navnet til to av sønnene til Raúl, de er oppkalt etter Real Madrid legendene Hugo Sánchez og Jorge Valdano. Den tredje heter Mateo og er oppkalt etter tyske Lothar Matthäus. Som ung var hans aller største idol Diego Maradona, selv om den meksikanske akrobaten Hugo Sánchez også sto høyt i kurs. Som person er Raúl en utpreget og allment kjent familiemann, han setter tiden med sine nærmeste svært høyt. På fritiden er han også interessert i jakt, spansk musikk og tyrefekting. Veldedighet og organisasjonsarbeid har også vært en viktig del av livet til den ydmyke spanjolen, han har blant annet gjort arbeid i regi av FN.
En ungdom i rødt og hvitt til vordende legende i hel hvitt
Raúl González Blanco, født 27.Juni 1977 i Madrid. Han er oppvokst i San Cristóbal de los Ángeles, en utpreget arbeiderklasse bydel i Madrid. Her startet også fotballkarrieren for bydelens lokale lag. Hans far, Pedro Gonzalez, var Atlético Madrid-supporter, en klubb Raúl selv var innom en kort periode i sine tidlige ungdomsår. Han var i Atlético fra 1990 frem til 1992. Daværende klubbpresident i Atlético Madrid, Jesús Gil, bestemte seg i 1992 for å legge ned ungdomsavdelingen hos klubben for å kutte ned på kostnader. Real Madrid plukket han så opp, før han raskt steg i gradene i »La Fábrica». Den enes død en annens brød.
Raúls profesjonelle karrière startet i 1994 for Real Madrid Castilla, hvor det ble hele 16 mål på kun 7 kamper. Skadeproblematikk tvang daværende Real Madrid-trener Jorge Valdano til tidlig å måtte satse på Raúl . Debuten kom 29. oktober 1994 som innbytter i en bortekamp på La Romareda mot Real Zaragoza, hvor han erstattet Emilio Butragueño. Et bytte som i ettertid kan ses på som en ren troneoverføring, fra en konge til en ny. Innhoppet gikk bra, og han var delaktig i scoringen til chileneren Ivan Zamarano. Den påfølgende uken var han på scoringslisten. Det ble med 9 mål på 29 opptredener i debutsesongen, hvor han var en solid bidragsyter til ligagullet klubben vant våren 1995. På individuelt plan vant han årets gjennombrudd for 1994/1995-sesongen. Den påfølgende sesongen ble en braksuksess. Hele 26 mål på 52 kamper, samtidig som han vant Zarra-trofeet, som gis til den mestscorende spanjolen hver sesong og prisen for seriens beste spanske spiller. Som lyn fra klar himmel befestet han han en fast plass på laget på under ett år.
Den gode starten skulle vise seg å være langt fra tilfeldigheter, de gode prestasjonene fortsatte å komme som T-Ford på samlebånd. I sine første år etter debutsesongen spilte han mye på topp sammen med de rutinerte jugoslaviske landslagsspillerne Davor Šuker og Pedrag Mijatović. Etter deres avskjedigelse, steppet det spanske tanksenteret Fernando Morientes inn. De to skulle bli en fryktinngytende duo som utfylte hverandre til punkt og prikke. I sine første seks år for klubben under president Lorenzo Sanz, scoret han 129 mål på 284 kamper i alle turneringer. Det ble også to ligatitler og to finaleseirer i den gjeveste europeiske turneringen Champions Leauge, det ble scoring for Raúl i finalen som gikk i Paris.
Kjente lagkamerater i denne Real Madrid-generasjonen, var blant andre Fernando Redondo, Manuel Sanchís, Clarence Seedorf, Steve McManaman og Miguel Porlán Noguera (Chendo). I denne tidsepoken fikk han også anledningen til å tjenestegjøre under store trenerpersonligheter som Guus Hiddink, Jupp Heynckes, Fabio Capello, Jorge Valdano, Vicente Del Bosque og John Toshack. Det var en turbulent tid i klubben og det var utvilsomt mye som skjedde, på både godt og vondt. Raúl skulle være en av de fra denne generasjonen som fikk muligheten til å være med i neste epoke, sammen med blant andre Fernando Hierro, Roberto Carlos og Guti.
Stjernenes konge
Det nye millennium sto før tur med y2k og dystre fremtidsutsikter. I kulissene på Chamartín lurte det en mann som med tiden skulle revolusjonere den moderne fotballen. Florentino Pérez ble valgt som Real Madrids nye president i år 2000. Pérez hadde bakgrunn som sivilingeniør og politiker, samtidig som han var en høyt anerkjent forretningsmann. Den nye presidenten hadde en visjon om et uslåelig Real Madrid, bygget på kapitalismens kjerneverdier, med høyt fokus på det kommersielle. Spillere som Barcelonas Luís Figo ble brukt som valgflesk, men tiden skulle vise at portugiseren bare var starten på det som var tidenes prestisjeprosjekt i den moderne fotballen. Zinédine Zidane, Ronaldo, David Beckham og Michael Owen kom som perler på en snor til klubben i årene etter Figo.
Raúl var kun 23 år gammel i den nye presidentens inntog, men allikevel en etablert verdensstjerne og en vordende klubblegende. Hans posisjon i laget var ubestridt. Laget skulle ta nye steg de første sesongene i hendene til den stormannsgale sivilingeniøren, trent av rutinerte og særdeles beherskede Vicente del Bosque. Det ble to ligatitler og en seier i Champions League i perioden 2000-2003, noe som isolert sett må sies å være imponerende. Man fikk øyeblikk som vil leve langt inn i evigheten. Et dobbeltoppgjør mot det ikoniske Manchester United summerer opp mye av det gode i denne epoken. Real Madrid vant 3-1 i første kamp og tapte 4-3 i returoppgjøret. Storslått underholdning hvor Real Madrids stjernesymfoni lød som aldri før, idet man beseiret et godt og hardtarbeidende United, ledet av Sir Alex Ferguson. En Raúl som var i storslag den i den første hjemmekampen scoret likeså greit to mål, hvor det første er en leksjon i hvordan man utfører retningsbestemt mottak. Den ikke helt ukjente Rio Ferdinand ble vendt så langt vekk at det er et under han fant veien tilbake til balløya. Det siste målet var en rakett fra utenfor 16-meteren. I denne tidsepoken kommer man selvfølgelig ikke unna finalen i Glasgow mot Bayer Leverkusen i 2002. Raúl var på scoringslisten også denne finalen, men havnet til slutt i skyggen av Zinédine Zidanes ubegripelige volleyscoring.
Etter den gode starten i Pérez sitt regime, så kom klubben i bunnen av en bølgedal som startet 2003/2004-sesongen. Den sindige Vicente del Bosque ble avskjediget, på trass av gode resultater over tid. Klubblegenden Fernando Hierro forlot klubben på en måte som mange i og rundt klubben skulle ha vært foruten. Raúl overtok kapteinsbindet etter Hierro, og fikk i oppdrag å lede en arme av offensive verdensstjerner i en hjelpeløs jakt på trofeer som de aldri var i nærheten av å ha grunnfundament til å klare. I galácticos-epoken under president Pérez, endte Raúl med 280 kamper og 126 mål. Skremmende like tall som på 90-tallet under Sanz. Pérez måtte lære på den harde måten med sitt fremtunge galácticos og fratrådte fra sitt verv som president i Real Madrid i 2006. Prosjektet som helhet vill uansett gå inn i historieboken som noe av det råeste man har sett i klubbfotballen, og Pérez inspirerte en rekke fremtidige klubbeiere med sine visjoner. Den moderne fotballen ble aldri det samme etter galácticos.
Begynnelsen på slutten
Raúl hadde ikke hatt sine beste sesonger de to siste årene i Pérez-regimet, formkurven var på nedgående og målene uteble til en viss grad. Fra 2004-2006 scoret kapteinen bare 20 mål på 75 kamper, hvorav kun 14 mål ble gjort i hjemlig serie på de to sesongene. Etter avskjeden med Pérez, entret en ny karakter presidentstolen på Santiago Bernabéu. Ramón Calderón ble byggmogulens etterfølger, hans ‘’marquee-signeringer’’ ble det første året ble gullballvinneren Fábio Cannavaro og den notoriske måltyven Ruud van Nistelrooy. I tillegg kom det to rivjern i form av Mahamadou Diarra og Emerson. Nylig avdøde José Antonio Reyes ble også hentet på et sesonglangt lån fra Arsenal, noe som på et senere tidspunkt skulle bli avgjørende for ligagullet. Fabio Capello ble ansatt som trener første sesongen.
Innkjøpspolitikk og treneransettelse tatt i betraktning, var det mye som tydet på at hullene som den forrige presidenten hadde etterlatt, skulle tettes. Capello evnet å få et krigersk Real Madrid-lag på beina rimelig raskt. Fotballen var effektiv, men langt fra pen. Laget gjorde på vårparten av sesongen noen utrolige snuoperasjoner, og innsatsen og den beinharde mentaliteten skulle bære frukter som kunne kapitaliseres i et ligagull ved sesongslutt. Den italienske trenerlegenden måtte ta sin hatt og gå etter at sesongen var over, mye på grunn av måten laget spilte fotball på.
På trappene etter den italienske strategens avskjed, sto en tysker med spillerfortid i Real Madrid. Bernd Schuster hadde gode resultater hos »underdogen» Getafe, det i tillegg til bakgrunn i klubben gjorde han til en naturlig etterfølger for Capello. Tyskeren fikk fart på Raúl, som endte med 18 seriemål og et nytt ligagull ved sesongslutt. Kapteinen vår spilte såpass godt at det nærmest ble et folkekrav at han skulle tilbake i landslagsvarmen inn mot europamesterskapet i Østerrike-Sveits i 2008. Slik ble det ikke, og Raúl ble vraket til fordel for Dani Güiza, som hadde levert over alle forventninger hos RCD Mallorca i samme sesong. Sesongen etter ble noe mer katastrofal. Schuster fikk sparken og Juande Ramos overtok allerede i det julen ringte inn i 2008. Et underpresterende Real Madrid til tross, Raúl viste seg som en god spansk rødvin og leverte en ny solid sesong som endte med 24 mål i alle turneringer. De to ligagullene under president Calderón var ikke nok, og allerede sommeren 2009 sto et nytt galácticos-prosjekt på trappene nok en gang med Pérez som ny president. Vår kaptein og syver endte med 138 kamper og 59 mål i presidentperioden fra 2006-2009.
Raúl fikk også æren av å være med på starten av det nye galácticos-prosjektet, samtidig som han også fikk oppleve å spille sammen med sin portugisiske arvtaker, Cristiano Ronaldo. Spillere som Xabi Alonso, Karim Benzema, Kaká og tidligere nevnte Ronaldo ble klar sommeren 2009. Disse signeringen utgjorde et sommervindu som verden ikke hadde sett maken til. Raúl fikk sin siste svanesang med den nye vinen, hans viktighet for laget uteble og han ble ikke med i planene videre. Hans avskjed kunne sett i ettertid vært mer verdig, men historien til klubben har vist at det sjelden blir gode avganger for klubblegender. Hans siste offisielle kamp ble på La Romareda, hvor også hele eventyret startet 16 år i forveien. Hans siste berøring gikk i mål, før han like etter gikk av med skade som holdt han ute resten av sesongen.
Tiden med ‘’La Furia’’
Man må tilbake til 1996 for å finne Raúl’s landslagsdebut. Før dette hadde han også banket inn mål for ungdomslandslagene til Spania. Det var en annen tid for det spanske landslaget, og tilstandene var langt fra hva man har sett de siste 12 årene. Raúl var med på den spanske landslagsfotballens lange depresjon. Spillermateriellet og talentet var der, men resultatene i de store turneringene uteble gang på gang. Dette på tross av spillere som Albelda, Mendieta, Morientes, Luis Enrique og Hierro. Laget var kjent for å spille en fysisk og effektiv fotball på denne tiden, helt ukjent fra det siste tiårets tiki-taka. Fotballen de spilte ga denne generasjonen Spania tilnavnet ‘’La Furia’’, best oversatt til »de rasende» på norsk.
Raúl scoret sitt aller første landslagsmål 14. desember 1996 mot Jugoslavia hjemme på Mestalla. Det skulle bli hele 43 mål til i rødt, noe som også gjorde han til den mestscorende spanske landslagspilleren frem til David Villa overtok rekorden i 2010. Han fikk være med på hele tre verdensmesterskap og to europamesterskap, hvor han scoret fem mål i VM og kun ett mål i EM. Hans siste landslagsmål ble også scoret i Tyskland-VM mot Tunisia. Daværende landslagstrener Luis Aragonés bestemte seg etter mesterskapet i Tyskland for å revolusjonere landslaget, noe som også ble begynnelsen på tidenes spanske landglassgenerasjon. Tiki-taka ble deres forse, og man kan spekulere i om det var spillestil som var grunnen til utelatelsen av Raúl. Det ble også spekulert i om hans personlighet var for stor for landslaget, en annen årsak kan ha vært duoen Fernando Torres og David Villa som storspilte i sine klubblag. Sannsynligvis var årsaken en blanding av flere elementer og faktorer. ‘’La Furia’’ døde med Raúl og opp av asken steg et tiki-taka spillende ‘’La Roja’’, sett i ettertid kan ikke avdøde Aragonés sin beslutning bestrides.
Spilleren Raúl og hans betydning for Real Madrid
Raúl kunne bli sammenlignet med en spansk tyrefekter. Han var svært hardtarbeidende, aggressiv i spillestilen samtidig som han var en teknisk fotballspiller. Han kunne score mål med høyre, venstre og hodet. Flink til å spille sine medspillere gode og samtidig dyktig til å servere målgivende pasninger. Som tidligere nevnt i tilfellet Rio Ferdinand, var han ekstremt god til å vende opp motspillere og avslutte raskt. Selv husker jeg hans signaturmål aller best, de kom i to forskjellige varianter. Den første varianten endte som regel med en Raúl alene med keeper, hvor han driblet keeper med en helt enkel såledragning, før ballen ble ekspedert videre i nettet. Den andre varianten er i ettertid kjent som ‘’vaselina de Raúl’’, hvor han elegant lobbet ballen over keeperen, både innen og utenfor 16-meteren. I sin tid en komplett spiss og måljeger. Ikke helt ukjente Sir Alex Ferguson kalte han i 2000 for ‘’den beste i verden’’.
Raúls kanskje aller viktigste egenskap, sett bort i fra allsidigheten, var nok hans fantastiske mentalitet og selvtillit. Allerede som tenåring fortalte Raúl daværende trener Jorge Valdano følgende: ‘’Ønsker du å vinne, spiller du med meg fra start. Om ikke, så finner du noen andre’’. I El derbi madrileño mot byrivalen Atletico Madrid i 1994, hvor Raúl vant et straffespark, ga en målgivende pasning og scoret et mål selv i en 4-2 seier. Etter kampen ble det rapportert om en smilende Raúl som stolt fortalte til pressen at han hadde massakrert sin tidligere klubb.
Igjen tilbake på 90-tallet. Barcelona hadde jerngrep på de hvite fra Madrid, og hadde ikke sluppet inn mål mot Real Madrid på fem år. I en kamp i 1999 skulle dette snu. En 22 år gammel Raúl scoret på Nou Camp 0-1, Barcelona snudde så dette til 2-1 i løpet av kampen. Bortetilskuerne hadde begynt å forlate stadion idet Raúl dukket opp med en utligning helt på tampen av kampen. Med en enkel finger over munnen tiet han nesten 100 000 tilskuere i Barcelona. Raúl er ikke bare en spiller, men han er selve definisjonen på madridismo. En gentleman, som tross sin spillestil ikke mottok et eneste rødt kort. Han var direkte og aggressiv i stilen, til Bernabéu-publikummets store begeistring. Han oste selvtillit og var til tider arrogant når det passet seg. Kort oppsummert en raffinert kriger og en kaptein med stor K.
Den yngre garden undres gjerne hvor god Raúl egentlig var, når man går gjennom statistikk og sammenligner med Cristiano Ronaldo og Lionel Messi. Det man må huske på er at det var helt andre tider da Raúl var på toppen av sin karriere, det var en tid hvor ikke hvem som helst kunne score over 25 mål i en sesong. Sammenligner man tallene, er han fullt på høyde med de beste fra sin tid. Hans tid inneholdt storheter som Del Piero, Shevchenko, Totti, Henry, Ronaldo, Romario og så videre. En generasjon som fikk den utakknemlige plassen rett før Cristiano og Lionel i historiebøkene. Så hvor god var han?
En gang tidenes yngste Real Madrid-spiller. På et tidspunkt var han det spanske landslagets mestscorende spiller gjennom tidene. For en stund var han den spilleren som hadde scoret flest ganger i Champions League. Real Madrids mestscorende gjennom alle tider var han også et øyeblikk. Han ble kåret til den beste spanske spilleren i serien fem ganger, noe som selvsagt er rekord. Han var først til 50 mål i Champions League, selvfølgelig var han først til 100 kamper også.
Det han derimot er: Han er den spilleren i Real Madrid sin 117 år lange historie som har spilt flest kamper for. Han er en spiller som klorte seg fast i Real Madrid i 16 sesonger, hvor han kjempet om spilletid mot blant andre Ronaldo, van Nistelrooy, Suker, Mijatović, Morientes og Owen. Det ble hele 17 trenere i hans Real Madrid-karriere, han hadde som regel fast plass hos nesten samtlige. Fire forskjellige presidentskap var han også spiller under. Så mye kaos, enda flere endringer, og likevel sto han stødigere enn noen andre. Han ble symbolet på kontinuitet i stadig nye stormer av kaos og usikkerhet. Han ble bindeleddet mellom Emilio Butragueño og Cristiano Ronaldo, bindeleddet mellom ‘’Quinta del Buitre’’ til ‘’Los Galácticos’’. 741 kamper og 323 mål. 16 pokaler med stort som smått, på 16 sesonger i verdens største fotballklubb. For meg blir han symbolet som binder det gamle Real Madrid med det nye.
’’En måned i Real Madrid er som ett år i hvilken som helst annen klubb’’. – Claude Makélélé