Før 1991 ble reservelagene i Spania behandlet nesten likt som alle andre klubber i landet. Selv om de aldri fikk lov til å spille i samme divisjon som klubbens seniorlag, fikk de spille i Copa del Rey, eller Copa del Generalisimo som det ble kalt under Francos diktatur.
Men selv om reservelagene fikk spille i Copa del Rey, mislykkes de fleste i turneringen, de fleste ble ofte slått ut i første runde. De fikk aldri lov til å møte seniorlaget sitt, og hvis de ble trukket mot hverandre måtte trekningen utføres på nytt. Den eneste måten et reservelag kunne møte sitt seniorlag, var hvis de møttes i finalen. Noe som ble sett på som svært usannsynlig. Men én sesong så skjedde faktisk dette. Real Madrids Castilla-lag fra 1979/80-sesongen gjorde det som ingen trodde var mulig, med å komme helt til Copa del Rey-finalen. En underdog-story vi nok aldri har sett maken til, hverken før eller senere.
18 reservelag var en del av 1979/80-sesongens Copa del Rey, men bare det unge laget fra Madrid fikk skrevet navnet sitt inn i historiebøkene. De var en gjeng med talentfulle unggutter på startblokken av karrieren, fulle av entusiasme og desperate etter å slå gjennom. Lagets gjennomsnittsalder var 20 år, med ingen spillere over 23 år i troppen.
Treneren, Juanjo Garcia Santos, var også ung, bare 34 år da sesongen startet. Eventyret med Castilla skulle vise seg å bli det mest suksessfulle han kom til å oppleve under hans korte trenerkarriere.
Flere av spillerne kom til å få flere a-lagskamper for Real Madrid, slik som midtbanespiller Ricardo Gallego (som spilte 250 kamper for Real Madrid), spissen Francisco Pineda (91 kamper) og keeperen Augustin Rodriguez (76 kamper). Kapteinen på laget, Javier Castañeda, var den typen forsvarsspiller som aldri hadde ren trøye, fikk aldri spille for Real Madrid, men står igjen med rekorden for flest kamper for Osasuna med 350 kamper.
Den enes død, den annens brød
Entusiasmen i dette fantastiske Castilla-laget kom som følge av den nye optimismen som hadde kommet i Madrid etter at General Franco døde i 1975, en bevegelse som ble kalt Movida Madrileña. Etter noen usikre måneder etter Francos død, hadde Spania sitt første vanlige valg i 1977 siden 1936. Noe som ble et symbol på at makten hadde kommet tilbake til folket. Castilla-laget fra 1979/80-sesongen spilte med denne frifinnende entusiasmen da de entret banen. De tenkte; «hvorfor skal ikke vi kunne klare å vinne cupen?».
Lagets stjernespiller, Ricardo Gallego, forklarte hvordan ungguttene tenkte.
– Vi var et lag fult av unggutter som gikk ut på banen og spilte fotball, noe som overrasket mange lag. Når et lag spiller så dynamisk som vi gjorde, når et lag løper som vi gjorde og når et lag har den ungdommeligheten som vi hadde, ville alle motstandere som ikke var forberedt slite.
Slik ble det også da La Liga-laget Hercules undervurderte Castilla i turneringens fjerde runde. Med Hercules 4-1-seier fra første oppgjør i mente, trodde de at de enkelt skulle slå ut disse irriterende guttungene fra hovedstaden. Siden seniorlaget til Real Madrid ikke kom inn i turneringen før neste runde, kom 9000 Real Madrid-supportere på stadion en kjølig februar-kveld for å se på ungguttene spille. Det var nok ikke mange av de som trodde de skulle se få se dette laget i turneringens finale, heller ikke i neste runde for den saks skyld.
Ved pause hadde Paco – som senere spilte La Liga-fotball for Racing Santander og Real Betis – gitt Castilla en 2-0-ledelse. Likevel slet Castilla med å få den viktige tredjescoringen, som ville ført til 4-4 sammenlagt, og ekstraomganger. På den tiden spilte de ikke med bortemålsregelen.
Med bare ett minutt igjen – og langt færre enn 9000 tilskuere på stadion – stanget lagets store stjerne Gallego inn utlikningen. Det var nå 4-4 sammenlagt og kampen skulle bli avgjort i ekstraomganger. I ekstraomgangene ble den ungdommelige entusiasmen avgjørende, og Valentin Cidon sendte Castilla videre i Copa del Rey.
Den spanske avisen Mundo Deportivo var sjokkert, men ikke bare over at Castilla gikk videre, men også over hvor lang tid det tok for dem å ta ledelsen. «Det som var overraskende var at Castilla scoret det tredje målet så sent som det 89. minutt», sto det i avisen dagen etter. «De avgjorde kampen i ekstraomgangene, men de fortjente å gjøre det mye tidligere».
Hercules var naive da de undervurderte Castilla, et lag som før møtet med Hercules hadde slått ut tre seniorlag. Extremadura ble blåst av banen med 10-2 sammenlagt i første runde, før Madrid-nabo Alcorcon ble slått imponerende 5-1 etter to kamper. Racing Santander, et lag som nettopp hadde rykket ned fra La Liga, viste seg å være en tøff nøtt å knekke, men Castilla slo også ut dem, med 3-1 sammenlagt.
«Drømlottning»
Etter å ha sendt ut Hercules ventet en plass i åttedelsfinalene for Castilla. Der trodde nok Athletic Bilbao at de hadde vunnet i lotto ved å trekke reservelaget fra Madrid. Etter 0-0 i Madrid var det Athletic som hadde beste utgangspunktet før den avgjørende returkampen på San Mames i Bilbao. Men Castilla viste storklubben ingen nåde på deres egen hjemmebane.
Castilla gikk hen og vant kampen fortjent 2-1. Athletic sitt mål ble faktisk bare et trøstemål helt på tampen av kampen. I andre omgang ga Pineda og Balin Castilla en 2-0-ledelse. En solid prestasjon av Castilla-målvakt Augustin hjalp selvsagt, men Castilla sin prestasjon generelt var strålende. Med sin raske angrepsfotball spilte laget en fantastisk fotball.
Enda en tur til Baskerland ventet Castilla, som følge av å trekke serieleder Real Sociedad i kvartfinalene. Etter å ha sett hva som skjedde med naboene fra Bilbao, ville ikke San Sebastian-laget gi Castilla noe ekstra og de leverte en god prestasjon i den første kampen. La Real vant 2-1, og det var nok mange som tenkte at Copa del Rey-eventyret var kommet til en ende for Castilla.
Ungguttene fra Madrid viste nok en gang klasse, og gjorde det seniorlaget aldri klarte den sesongen – å slå Real Sociedad. Real Madrid tapte 4-2 i Baskerland, og spilte uavgjort mot de blåhvite i den andre kampen i La Liga den sesongen. Castilla leverte nok en strålende prestasjon i en avgjørende Copa del Rey-kamp. I første omgang scoret Paco og Sanchez Lorenzo ett mål hver, og ungguttene forsvarte ledelsen i andre omgang og gikk videre med 3-2 sammenlagt. Castilla hadde slått ut serielederen i La Liga.
Det mest populære laget i Madrid
Det mest slående aspektet med seieren over Real Sociedad var støtten reservelaget fikk av Madrid-fansen. Neste morgens avis rapporterte om at rundt 100 000 tilskuere møtte opp for å se Real Madrids reservelag på Santiago Bernabeu. Dette var et tilskuertall som overgikk mange av seniorlagets ligakamper den sesongen.
Med seniorlaget haltende gjennom en skuffende sesong – selv om de til slutt overtok Real Sociedads ledelse i La Liga i den siste seriekampen for sesongen og vant serien – var mange Madrid-supportere mer gira på å se Castilla enn seniorlaget. Reservelaget ble en attraksjon den sesongen, og ungguttene var et skikkelig friskt pust.
Selv i andre deler av landet, hvor hatet for Real Madrids seniorlag var sterkt, ble Castilla møtt med respekt og beundring, og folk ble inspirert over stå på-viljen Castilla viste.
I semifinalen ble Castilla trukket mot Sporting Gijon, som senere endte som nummer tre i La Liga den sesongen og hadde en av Spanias beste spisser gjennom tidene på laget sitt, Quini. Real Madrid ble trukket mot Atletico Madrid, som hadde sendt inn en forespørsel om at Castilla også kunne møte Real Madrid. Denne forespørselen ble nektet. Under to tilfeller den sesongen hadde Castilla og Real Madrid blitt trukket mot hverandre i cupen, men begge gangene måtte trekningen gjøres på nytt siden reservelag og seniorlag bare kunne møtes i en eventuell finale.
Og det var nøyaktig det som kom til å skje. Akkurat som de hadde gjort mot Hercules, viste Castilla en enorm evne til å slå tilbake i den avgjørende returkampen. Etter å ha tapt 2-0 i Asturias, spredde frykten seg om at eventyret kom til å ende ett kapittel for tidlig. Men denne sesongen her viste seg å være nettopp et eventyr. Castilla slo tilbake med et skikkelig remontada – som vi har sett Real Madrid har gjort flere ganger de siste årene. Ungguttene fra Madrid scoret fire mål, og Santiago Bernabeu gikk av hengslene. Castilla var klare for finalen i Copa del Rey, etter 4-3 sammenlagt mot Sporting Gijon.
Ved flere tilfeller ble flasker kastet ut på banen og dommeren fikk virkelig høre det fra tilskuerne, noe som demonstrerte den utrolige entusiasmen Madrid-fansen hadde fått for reservelaget sitt. En slik lidenskap for et reservelag var noe som ikke var vanlig i fotballen.
Castilla, som bare er det tredje laget fra nest øverste divisjon som har nådd en Copa del Rey-finale, hadde gjort sin del for å sørge for at det ble en helhvit Madrid-finale. Nå måtte seniorlaget unngå ydmykelsen med å bli slått ut før reservelaget, noe Atletico skulle gjøre sitt beste for skulle skje.
Et tidlig Real Madrid-mål kunne tyde på at det skulle bli en enkel vei til finalen for Los Blancos, men Atletico utlignet bare fem minutter før full tid, og sørget for at det hele kom til å bli avgjort på straffespark etter ekstraomganger. Antonio Guzman misset på det avgjørende straffesparket for Atletico, og Real Madrids store dag var sikret. I etterkant undret noen om høyere makter hadde regissert at Atletico skulle tape, for å sikre at denne unike finalen mellom et A og B-lag skulle finne sted. Det er noe som aldri har skjedd igjen i noe land, selv om Ajax og Austria Wien sine B-lag har kommet nærme med å komme til semifinaler.
Real Madrids spesielle dag kom til å bli spilt 4. juni og stadionet ble, selvfølgelig, Santiago Bernabeu. Det å bestemme hvor Copa del Rey-finalen skal bli spilt har alltid vært en dramatisk affære, men i 1980 var det veldig enkelt.
Antiklimaks
Når kampdagen kom hadde den en slags familiefølelse, nesten som en glorifisert pre-season kamp. Det var en cupfinale – og Kong Juan Carlos var tilstede – men det hele var i realiteten, en kamp mellom to lag som ofte møttes torsdag ettermiddag som forberedelse til deres respektive ligakamper i helgen. Med bare 65 000 tilskuere på tribunen, var stemningen faktisk ganske dårlig. Uansett resultat hadde Real Madrid allerede vunnet cupen. Etter Real Madrids seier på straffespark mot Atletico Madrid i semifinalen, hadde Real Madrid-fansen allerede feiret tittelen.
Om det enten var anledningen, faktumet at de spilte mot seniorlaget sitt, eller at de rett slett og var utslitte etter en lang sesong i Segunda Division – hvor de endte på syvendeplass – var Castilla en skygge av det uredde laget som hadde trollbundet den spanske hovedstaden og landet gjennom de tidligere månedene. I det som endte opp med å bli det ultimate antiklimakset, ble Castilla enkelt slått av et Real Madrid-lag som engang ikke trengte å bruke gir nummer to eller tre.
Etter innledningsvis å ha holdt følge med storebroren sin, ble Castilla – som var kledd i lilla, mens seniorlaget spilte i de klassiske hvite draktene – straffet etter rundt halve første omgang var spilt. I det 19. minutt åpnet Juanito scoringsballet, før Santillana sikret 2-0 rett før pause. Forsvarsspiller Andres Sabido og fremtidig Real Madrid og Spania-trener Vicente del Bosque la på til 3-og 4-0 rundt timesmerket, og sørget for at det ikke var noen tvil om hvem som kom til å vinne finalen.
Castilla-spiller Ricardo Alvarez reduserte til 4-1 med ti minutter igjen å spille, noe som bare gjorde at seniorlaget våknet og ble giret på å vise hvem som var storebror. Sekunder etter Castilla scoret deres eneste tellende mål mot seniorlaget, sørget innbytter Garcia Hernandez for 5-1, før en straffescoring i siste minutt av Juanito avsluttet det hele. Real Madrid slo Castilla 6-1 i Copa del Rey-finalen og tok tittelen.
Det var en trist måte for Castillas spektakulære og unike reise å ta slutt, men det var lite skuffelse etter kampen var blåst av og begge lag feiret med trofeet – et unikt syn etter en cupfinale. Å faktisk klare å slå seniorlaget var ifølge Gallego «en umulig oppgave». Videre sa han: «Med det faktumet at vi hadde kommet til finalen betydde det at Real Madrid garantert kom til å ta oss veldig seriøst. Sannheten er at 6-1 var en refleksjon på avstanden mellom oss og dem».
En annen grunn til at de klisjéfylte finaletapstårene ikke kom, var at Castilla, gjennom å komme helt til finalen, hadde kvalifisert seg for neste sesong Cupvinnercup. Det gjør dem til det eneste reservelaget noensinne til å ta del i en offisiell cup fra UEFA for seniorlag.
Castillas Europa-eventyr
Castillas Europa-turné var kort, men den manglet definitivt ikke spennende innhold. I første runde møtte laget, som inneholdt mange av de samme spillerne fra den eventyrlige Copa del Rey-sesongen, engelske West Ham. Til tross for å havne bakpå tidlig i den første kampen på Bernabeu, sto Castilla for nok et comeback, ved å vinne 3-1 med mål fra Paco, Balin og Cidon – tre spillere som spilte i Copa del Rey-finalen for tre måneder siden.
Men seieren i den første kampen viste seg å være høydepunktet for Castilla. Returkampen – som ble spilt bak lukkede dører på Upton Park på grunn av et UEFA-forbud – ble vunnet 3-1 av London-laget. Det betydde at kampen måtte avgjøres i ekstraomganger, og det var her Castillas eventyr til slutt kom til en ende. To mål av David Cross sørget for West Ham-avansement, men Castilla kunne reise tilbake til Spania med hevet hodet.
Arven etter Castilla-laget varte enda lenger enn Europa-eventyret. Alfredo Di Stefano ble trener for Real Madrid ikke lenge etter, og inspirert av Castilla sin suksess, forfremmet han Quinta del Buitre-kvintetten med Emilio Butragueno, Rafael Martin Vasquez, Miguel Pardeza, Manolo Sanchis og Michel til førstelaget. Flere i kvintetten ble legender i klubben, men de ville kanskje aldri fått sjansen hadde det ikke vært for Castillas 1979/80-lag, som endret hvordan Real Madrid så på ungdomsproduktene sine.
Det er ingen overdrivelse å si at cupeventyret med Castilla formet det neste tiåret til Real Madrid. Frem til Galactico-æraen til Florentino Perez, var Real Madrid en av klubbene som produserte flest ungdomsspillere til laget og kunne nyte mye suksess som følge av dette.
En slik hendelse som Castilla viste verden i 1980 kommer aldri til å skje igjen. Siden 1991 har ikke reservelag fått lov til å være med i spanske cuper, men selv om de hadde hatt muligheten i dag er det vanskelig å se for seg at noe slikt kunne ha skjedd igjen i dagens toppfotball. Men det betyr ikke at det var enkelt tilbake i 1980, langt derifra. Castilla møtte mange tøffe lag frem til finalen, og måtte beseire flere av de beste lagene i Spania over to kamper – ikke bare en kamp, hvor det er mer sannsynlig. Med vind i seilene bekjempet Castilla Spanias beste lag, unntatt det laget som sto dem nærmest.
Artikkelen er basert på Euan McTear sin artikkel «When Real Madrid Castilla reached the Copa del Rey final and played in Europe».