Les journalisten Jonathan Wilsons taktiske tanker om ansettelsen av Carlo Ancelotti.
Følgende tekst er oversatt fra The Guardian. Realmadrid.no tar ingen kreditt for innholdet som er skrevet av Jonathan Wilson.
Det er godt mulig Carlo Ancelottis beste kvalitet som manager er hans vennlighet.
Han ønsker desperat å lykkes, selvfølgelig, men samtidig klarer han å se at det er andre ting i livet enn fotball – slik som mat, selv om han er slankere nå enn han en gang var. Hans år i AC Milan under Silvio Berlusconi og i Chelsea under Roman Abramovich gikk uten store krangler med mennene som er kjent for å blande seg inn. Han klarte til og med å roe ned en disput med José Mourinho ved å foreslå at de begge skulle gi seg.
Etter et vindfullt regime under José Mourinho, kommer Ancelottis milde bris som en renselse på Estadio Santiago Bernabéu. Real Madrid kan være et hektisk sted politisk sett, men er det en manager av øverste klasse som klarer å håndtere det interne presset, er det Ancelotti. En mann som klarer å roe ned de fleste situasjoner kun ved å heve sitt berømte øyenbryn (som ifølge journalisten Sheridan Bird oppsto etter å ha fått en albue fra Marceo Tardelli, tidligere italiensk fotballspiller, da han selv spilte aktivt).
Hans sindige væremåte påvirker også taktikken. Ancelotti kan være tilbøyelig til 4-3-2-1-systemet som han skrev om i sin treneroppgave på Coverciano på 90-tallet, men vil la seg endre med tanke på omstendighetene? Han har innrømmet han han var for mye knyttet til 4-4-2-formasjonen han hadde lært under Arrigo Sacchi i Milan (da Ancelotti var der som spiller, red.anm.). At han hadde lært det sier mye om hans karakter og ønske om å lære. Ancelotti kom fra Roma som 28-åring og måtte ha tid til å tilpasse seg.
– Han hadde problemer til å begynne med, sier Sacchi i et intervju. – Berlusconi sa at det var som om vi hadde en orkesterdirektør som ikke klarte å lese notene. Jeg sa til ham at jeg ville lære ham å synge i samme tone som orkesteret. Jeg fikk ham til å komme en time før trening hver dag sammen med noen gutter fra ungdomslaget og vi gikk gjennom alt. Til slutt sang han i en perfekt tone, avslutter Sacchi.
I Parma, hans første jobb som manager, insisterte Ancelotti på å spille på den samme måten, selv om det betø at Gianfranco Zola måtte spille venstreflanke helt til han bestemte seg for å dra til Chelsea. Det betø også at han mistet sjansen til å signere Roberto Baggio, som ville bort fra Milan, fordi han heller ville spille bak spissen enn å konkurrere om en spissplass med Hernan Crespo og Erico Chiesa. Baggio valgte å signere for Bologna istedet.
Nå insisterer han på å bli mer fleksibel og prøve å finne måter han kan bruke talenter som det Baggio hadde: – Jeg mistet en stor mulighet til å forbedre laget med ferdighetene til Baggio, sier Ancelotti. – Men det skyltes mangel på erfaring. Jeg hadde bare vært trener i to år. Jeg hadde ikke kunnskapet til å skjønne at jeg kunne endret ting. Og kanskje var jeg litt for redd til å endre på ting fordi det var startet på min karriere, fortsetter Ancelotti. Det beviste han i sin andre jobb, hos Juventus, hvor han spilte en 3-4-1-2-formasjon for å involvere Zinedine Zidane bak to spisser.
Hos Milan var det ganske åpenbart at Ancelotti ønsket å spille med en 4-3-2-1-formasjon, men da Berlusconi kom på banen og krevde at Milan spilte med to spisser, endret han formasjonen og Milan endte opp med å spille 4-3-1-2. I Chelsea var han forsiktig med endringer, og brukte et Mourinho-lignende 4-3-3-system for stort sett hele sesongen. Det påfølgende året prøvde han å operere med en diamant på midtbanen, men da det gikk opp for ham at Frank Lampard var bedre med ballen foran ham enn med ryggen til mål, tilpasset han systemet ved å bruke Deco eller Joe Cole i den offensive midtbanerollen før han bryttet tilbake til en formasjon som ble en mellomting mellom 4-3-2-1 og 4-3-3.
I Zlatan Ibrahimovic fant Carlo Ancelotti den ideelle spissen i sin 4-3-2-1-systeme hos Paris Saint-Germain, med Ezequiel Lavezzi, Jérémy Ménez, Nenê og Javier Pastore bak ham. Selv da var han forberedt på å endre til 4-4-2 dersom situasjonen krevde det.
Det er vanskelig å se for seg at Ancelotti vil endre mye i sine første uker i Real Madrid – selv om det, selvfølgelig, avhenger av hvem de signerer. Det er absolutt mulig å forestille seg en 4-3-2-1-formasjon med Karim Benzema som spiss, Cristiano Ronaldo og Mesut Özil i frie roller bak, og Xabi Alonso, Sami Khedira og Luka Modric som midtbanetreer. Eller kanskje Ángel Di María kan bli brukt litt dypere enn tidligere – som Pastore ofte ble i PSG – som en kreativ spiller som starter løpene dypt.
Eller kanskje mer sannsynlig, spesielt med Isco på vei og en ny spiss, er at 4-2-3-1-formasjonen vil fortsatt praktiseres. Det er et system som gjør at man kan bruke fire genuint kreative spillere, pluss minst én angrepsvillig back og en spiller som kan komme fra dypet – et system som passer en spillerstall med mange angrepsspillere, og Florentino Pérez’ krav om hvordan Real Madrid må spille i ligaen hvor de forventes å vinne så godt som alle kampene de spiller.
Det eneste problemet er at Ancelotti bare har brukt 4-2-3-1-formasjonen i 3% av ligakampene siden han var trener i Juventus i 1999. For en manager som er så åpen for endringer er kanskje ikke dette et problem, men det kan se ut som han er ansatt mer på grunn av sin personalitet enn på grunn av hans taktiske filosofier passer med spillerne i stallen.
Skrevet av Thomas Landrø.