Dagen 2020 peaket

Syv måneder og 23 dager, 237 dager eller 5688 timer om du vil. Så lenge vil det være siden Real Madrid sist møtte Barcelona når lørdagens El Clásico sparkes i gang på Camp Nou. Paradoksalt nok var det også sist gang tilskuere var tillatt inne på Estadio Santiago Bernabéu, som siden ikke har huset en fotballkamp på grunn av Coronaviruset.

Vi skrur kalenderen tilbake til 1. mars 2020, omlag klokken 13:00. Det er rundt åtte timer til avspark i Madrid og jeg tusler nedover en av byens mange tusen sidegater, på vei til stadion. Man kjenner i luften at det er en spesiell dag, og før kamp skal jeg møte noen kompiser som også skal se matchen, deriblant Kim Allergodt fra redaksjonen som skulle se sin første match på Santiago Bernabéu.

Timene går og den lille baren vi sitter på, kun noen hundre meter fra portene til stadion, blir fullere og fullere. Vi har fått med oss avslutningen på Sevilla-Osasuna, som endte 3-2. Før vi runder av LaLiga-formiddagen med å se Atlético Madrid slite mot Espanyol og spille 1-1, med andre ord var det god stemning blant oss med helhvitt hjerte før det som skulle vise seg å bli en stor kveld.

Timene går sakte, men tiden går fort – hvis det gir mening. Hver gang man ser på klokka så tenker man «åh, det er så lenge til portene åpner», men ganske så plutselig så finner vi ut av at vi må bevege oss i retning Santiago Bernabéu for å få med oss spillerbussens ankomst. En fin vårdag har blitt en våt vårdag, og himmelen åpner seg mer og mer som timene tikker mot kampstart.

Bussen er ankommet, og absolutt alle forhåndsregler man burde ha tatt i forbindelse med coronaviruset er blitt brutt – utallige ganger. Det bærer mot stadionportene, og i god tid før kamp er man godt plassert inne på Estadio Santiago Bernabéu – forøvrig måtte jeg sitte i fire timer på realmadrid.com for å skaffe billetter, så dette var etterlengtet.

Tiden går unna og plutselig kommer lagene ut for å varme opp, og sjeldent har jeg hørt liknende jubel når spillerne har entret gressteppet – og ditto pipekonsert i dét Barcelona-spillerne tuslet ut for å varme opp. Spillerne forsvinner inn i garderoben og det hele nærmer seg, det er straks klart for avspark i El Clásico – og med seier ville Real Madrid være serieledere.

Det merkelige med slike kamper er at man går og gleder seg i lang, lang tid, men når man sitter der og ballen triller så er det et ord som kan beskrive det hele: smerte. Det er så vondt å se på, fordi nervene sitter langt utenpå drakta du har på deg. Slik var også dette oppgjøret, og spesielt førsteomgangen var et smertehelvete fordi det var så jevnt.

Man satt med følelsen av at hver minste detalj kunne avgjøre, og jeg husker spesielt godt jubelen da Thibaut Courtois reddet forsøket til Arthur da brasilianeren kom alene mot belgieren. Til pause står det 0-0, og den samme smertelige spenningen er til å ta og føle på frem til det 71. minutt, da Vinicius Jr satte ballen i mål og Santiago Bernabéu gikk til himmels.

Like euforisk som da scoringen fant sted var også stemningen da Marcelo hindret Lionel Messi i å utlikne ikke mange minuttene etter Vinicius’ scoring. Messi så ut til å være alene igjennom men den brasilianske krølltoppen fikk satt inn en avgjørende takling i grevens tid og feiret det som om han selv hadde scoret vinnermålet – og det samme gjorde fansen.

Himmelen hadde åpnet seg fullstendig, og i regnet på Santiago Bernabéu begynte det å snike seg inn en følelse av dette kunne gå, at Real Madrid kunne vinne og sikre seg sine tre første poeng i El Clásico i LaLiga på Santiago Bernabéu siden høsten 2014. Så ser man at Mariano – av alle – gjøres klar for å byttes inn. Og på overtid, mest sannsynlig for å drøye tid, får kraftspissen sine første minutter for sesongen.

Etter kun sekunder på banen krangler Mariano seg igjennom og kriger ballen i mål. 2-0. Game, set, match. Ya está, som de sier på spansk – that’s it. Det går opp for de 80.000 som befinner seg på Avenida de Concha Espina 1 i Madrid – Real Madrid har vunnet det hele. Personlig har jeg aldri opplevd bedre stemning i ettertid av en kamp på Santiago Bernabéu, og dette er noe jeg aldri kommer til å glemme.

Etter å ha felt noen gledestårer så bærer det ut av stadion, det er trossalt skole og mandag dagen etter. I gatene utenfor Santiago Bernabéu er det imidlertid ren folkefest, til tross for at det virkelig øser ned og er en ellers så sur vårkveld i den spanske hovedstaden. I all euforien så blir fornuften med å reise hjem og legge seg byttet ut med en retur til baren vi tilbragte timene før kampen, seieren måtte jo trossalt feires…

Kvelden ble lang, og mandagen ditto lengre… Men det var uten tvil verdt det. I retrospekt skulle man nytt denne kvelden enda bedre, for lite visste jeg der jeg feiret tre enkle poeng midt i Madrid en kald og våt kveld i mars at dette skulle bli årets høydepunkt, at 2020 skulle peake der og da.

Ikke mange dagene senere kom Coronaviruset skyldende innover Europa og spesielt Spania, og alt stengte ned. Denne El Clásico-seieren er forrige kamp Real Madrid spilte på Santiago Bernabéu, og lørdag 16:00 skal Los Blancos igjen møte Barcelona, riktignok i Barcelona foran et folketomt Camp Nou.

Tilskuerne får ikke lov til å bevitne lørdagens oppgjør, og hvem vet når de vil kunne gjøre det neste gang. Personlig er jeg evig takknemlig for at jeg fikk oppleve den mars-dagen i Madrid, og håper at akkurat du som leser dette skal få oppleve noe liknende en vakker dag. Nå er det bare å starte nedtellingen til lørdagens storkamp, og begynne å bite negler…