Det er få egenskaper som kan bidra mer til at storheter faller i avgjørende øyeblikk. Vil Barcelona gå i samme fellen, eller klarer Pep Guardiola å få sin president, supporterne og spillere til å plante beina på jorden igjen?
Enkeltpersoner eller institusjoner har gått i samme felle gang på gang. De uttaler seg med en overlegenhet, en selvgodhet, hoven eller hovmodig måte. De er arrogante, og gang på gang har fallet blitt høyt. Noen ganger kan denne mentaliteten føre til at enkeltpersoner, et kollektiv eller institusjon får mer selvtillit i tilfeller hvor man trenger det, mens man i andre tilfeller heller burde ha hatt beina godt plantet på jorda og fokusert på jobben som skal gjøres.
Real Madrid har nytt godt av å ha en til dels arrogant innstilling overfor sin egen posisjon på fotballkartet, og dermed også overfor sine motstandere. Man har respektert sine motstandere, men en stor del selvgodhet og arroganse har «alltid» hatt sin plass i Madrid. Ved tilfeller har dette gjort sitt til at man har vunnet titler gjennom å ha en sterk vinnermentalitet og tro på seg selv. I andre tilfeller, slik som i Copa del Rey finalen i 2002, burde man kanskje ha angrepet selve finalen på en annen måte. Forbundet ga Real Madrid finalen i 2002 og alt var klart for en kjempefest på Bernabéu. Det var hundre år siden denne stolte klubben ble stiftet og Real Madrid var klare for å feire seg selv. Man hadde helt glemt at Deportivo også brydde seg om finalen og gjerne ønsket å vinne den. Helst skulle man vel ønske at motstanderen stod på den andre banehalvdelen og hyllet vår storhet og lot oss vinne, men de ville annerledes – vant kampen og ødelagte festen: for oss.
Ser man tilbake på denne kampen, oppbyggingen og hvordan man angrep kampen, ser man godt at ting burde ha vært gjort annerledes. Det var en viss selvgodhet i Madrid, en arroganse. Det gjorde sitt til at man tapte finalen og festen for et lag som heller klarte å se bort i fra hva som skjedde rundt kampen, men heller fokuserte på det grønne gresset, den ene fotballen og hvor målet stod.
Nå i dagene før vi skal ut i fire el clásico, har man sett noen tendenser til en viss arroganse fra øst i Spania. I Cataluña har Sandro Rosell uttalt seg på en selvgod måte, Valdés har fulgt opp og kampanjebusser som feirer 5 – 0 seieren fra November 2010 ruller rundt om i byen. Den ene personen som har prøvd å kjempe i mot denne mentaliteten er selvsagt Pep Guardiola. Ikke bare fordi han fremstår som en virkelig gentleman som alltid respekterer sine motstandere, men også fordi han av alle vet så inderlig godt hvilken negativ påvirkning dette kan ha på kampene for laget sitt.
Sandro Rosell uttalte seg i media at Barcelona kom til å vinne Copa del Rey finalen, og gjerne med 5 – 0 for å holde på tradisjonen. Denne uttalsen var ikke akkurat spesielt ydmyk og ble levert på en arrogant måte. Han gikk så ut i media senere for å beklage denne uttalelsen. Han ønsket ikke å fornærme noen og beklaget om det så var tilfellet. Bare det at han går ut i media med et syn på at han hadde fornærmet noen, var vel kanskje også arrogant. Selvsagt fornærmet han ingen, og i hvertfall ikke i Madrid. Han fornærmet bare én person, og det var Pep Guardiola.
Så var det Victor Valdés sin tur. På et spansk tv-program fikk han levert en statistikk som viser at Real Madrid per dags dato har slått Barcelona flere ganger enn sine rivaler. Han svarte med å levere en kommentar om de seierene kom i farger eller om det var i sort og hvitt. En kommentar som spilte på at Real Madrid sin suksess i stor grad var et resultat av 50-tallet og 60-tallets suksess, som for mange katalanere er forbundet med Franco og hans lederskap i Spania. En humoristisk uttalelse levert med et smil rundt munnen. Man kan gjerne kalle media i Madrid for hårsåre som henger seg opp i dette, men det er ikke vanskelig å se et mønster. Barcelona, fra lederskapet til den enkelte spiller, føler seg selvsagt selvsikre i 2011 og de har all grunn til det. De vet hvor gode de er, men samtidig må de ikke glemme at jobben må gjøres. Her har Pep Guardiola gjort en glimrende jobb. Før jeg går videre på det, må man samtidig nevne 5 – 0 kampanjen.
Rundt om i Barcelona ruller det busser med bilder av Barcelona spillere som holder opp en hånd med fem fingre. Dette ble symbolet for 5 – 0 seieren, og sjelden har vel en utstrekt hånd blitt en mer klar omvendt symbolikk på vennskap og respekt. Denne kampanjen ble igjen sett på som arrogant i media i Madrid, hårsåre som de nok er, men igjen ble det kalt inn til møter i Barcelona og denne gangen fikk man se Sandro Rosell, Pep Guardiola og andre møtes for å diskutere nettopp disse tilfellene. Pep ønsket ikke flere slike tilfeller hvor man spilte på Barcelona sin overlegenhet overfor sine erkerivaler, nettopp fordi han ser hvordan dette potensielt kan ødelegge for hans lag og deres oppladning til sesongens viktigste kamper. Pep trenger å ha et nullstilt lag som gjør jobben på banen, men med en selvtillit og en styrke som ikke er basert på hovmod, arroganse og selvgodhet. Man skal vite at man er god, men det skal ikke gjennomsyre hele laget før jobben er gjort.
Utfordringen til Pep Guardiola blir derfor å prøve å styre spillerne sine rett vei, til tross for at enkelte av dem tydeligvis trenger litt veiledning. Han må hindre at lederskapet eller institusjonen motarbeider han, tross at det er velmenende og idirekte. Dersom det er én mann som får det til, så er det Pep Guardiola, men i Madrid håper man at Barcelona går inn i historiebøkene som en av mange som har falt langt og høyt på grunn av sin arroganse.