Harald Natviks spesialer

Viktigheten av en bevegelig midtbane

Hvordan Real Madrid kan ta ett eller flere steg opp mot toppen av Europa, Harald Natvik kommenterer.

Real Madrid har mange styrker og kvaliteter, noe som vises i resultatene de siste årene. Til tross for at ikke alt har gått på skinner, har Real Madrid vist gang på gang at man har et bra lag med mange egenskaper. Samtidig har man gang på gang, når alvoret virkelig tilspisser seg, kommet for kort. Grunnene til det er like mange som antall trofeer man finner på Santiago Bernabéu, men jeg ønsker å fokusere på noen få av dem.

Dersom man går tilbake til den siste storhetstiden til Real Madrid, perioden mellom 2000 og 2003, ser man mange likheter med dagens mannskap og formasjon. Også i denne perioden stilte man opp i en 4 – 2 – 3 – 1 formasjon med to midtbanespillere som holdt sin posisjon. Dette har man også gjort denne sesongen i Madrid, og i andre sesonger i hovedstaden. Dette er også en formasjon og måte å struktuere sin midtbane, som kan være en suksess. Men da er man avhengig av flere faktorer. Man trenger backer som kan gi laget mer bredde, man trenger to sentrale midtbanespillere som kan rydde unna for forsvaret samtidig som de kan bidra i pasningsspillet sentralt på banen. Man trenger også en kvartett på topp av høy kvalitet, som tar for seg mye av de offensive bidragene og finner hverandre i hvert angrep. Den ensomme spissen må takle oppgaven godt alene, samtidig som han får støtte fra en offensiv midtbanespiller og to flankespillere som gjerne går inn i banen, mens backene tar flankene.

Det er ikke vanskelig å beskrive et system som fungerer. Vi har sett det tidligere og det ga Madrid suksess under Del Bosque. Likevel har samme mann forandret på sitt system under Spania, mye takket være Barcelona sin innflytelse på den spanske fotballen og muligens også grunnet de spillertypene han har å velge mellom. Det må likevel sies at Del Bosque sin formasjon og tilnærming med Spania ikke er radikalt ulikt det man så i Madrid. Men der verdensmesterne har spillere av høyeste kvalitet og ulike spillertyper, mangler Real Madrid fremdeles noe.

Jeg skal ikke gå inn på alt man mangler, eller potensielt mangler. Det holder å slå fast at man har mye, men enda har en vei å gå. Man har for det meste kvalitetsspillere på alle posisjoner, og ulike spillertyper. Lag uten like mange kvalitetsspillere har hatt suksess tidligere, så Real Madrid skal kunne vinne titler i år og årene som kommer, selv uten radikale forandringer i troppen. Men det betyr ikke at det ikke er rom for forbedringer. Eventuelle forbedringer vil styrke våre muligheter for suksess, og det er ikke vanskelig å identifisere noen av dem.

Dersom Real Madrid skal spille med en ensom spiss, er det viktig at denne spilleren gjør jobben sin. Per dags dato sliter Karim Benzema med sine oppgaver, men det betyr ikke at han ikke er god nok. Han kan fort finne flyten i løpet av våren og være den spilleren man ser etter. Han må bli flinkere til å kombinere med sine lagkamerater, holde på ballen og finne dem med bedre pasninger. Franskmannen må bli mer intelligent i sine bevegelser, og ikke minst når han beveger seg bak en forsvarsfirer.

På flankene må Cristiano Ronaldo og Angel Di María bli flinkere til å unngå balltap, og heller se mer mot lagkamerater i bedre posisjon enn å avslutte selv. Alle våre offensive spillere ønsker å bidra, og noen ganger blir dette ønsket sterkere enn behovet for tålmodighet. Men dersom de skal bli flinkere til å finne medspillere, må også lagkameratene følge etter, skape rom for seg selv og gjøre seg tilgjengelige. Ofte gjør de ikke det, noe som også forklarer hvorfor de offensive spillerne våre alt for ofte avslutter selv enn å se mot andre.

Og nettopp her kommer man inn på selve hovedpoenget mitt med denne artikkelen, som skal være en kommentar basert på en del refleksjoner jeg har gjort meg. Midtbanen vår følger alt for sjelden etter i angrep. Verken når man slår en langpasning frem for å skape et trykk mot en motstander som ligger bakpå, og heller ikke når man angriper langs bakken. Hvor ofte har man ikke sett innlegg fra gode posisjoner gå inn mot en eller to Madridspillere, omringet av fem eller seks motstandere, mens forsvaret fremdeles står femti meter unna og midtbanen flere hestelengder unna sekstenmeteren? Ikke bare må midtbanen være med på å fylle opp boksen, men de må også evne å gi de offensive spillerne flere alternativer rundt boksen. Helst ser man, med et 4 – 2 – 3 – 1 system, at det er backene som tar initiativ langs flankene, slik at alle de offensive spillerne fyller opp boksen og posisjonene rundt den. Dette har man vært dårlige til i Madrid denne sesongen, og her har man et stort potensiale.

Men dersom man virkelig skal kunne legge trykk på en motstander, og virkelig skape problemer for dem, må man se mot en mer bevegelig midtbane og kanskje også en formasjonsendring. Mye av vårt offensive spill mot etablert motstander er basert på enten langballer opp mot våre offensive spillere eller initiativ fra våre offensive spillere hvor de skal ta seg forbi to ledd. Her ligger mye av problemet når man møter lag som er godt organiserte og av en viss kvalitet.

Dersom en motstander ligger bak for å forsvare seg, vil rommene mellom forsvarsleddet og midtbaneleddet være små og vanskelige å utnytte. Real Madrid sin løsning har ofte vært at Cristiano Ronaldo, Øzil og Di María trekker ned mer, og dermed må de igjen forbi både midtbaneleddet og et forsvarsledd for å true målet. Dette er spillere av stor kvalitet, og de lykkes ofte mot mindre god motstand. Men mot virkelig god motstand, lag som er godt organiserte, vil de slite. Dette fordi de havner i mindretall i hver duell, og det er vanskelig å gå forbi to eller tre spillere. Løsningen? Man trenger initiativ foran leddene, mens de offensive spillerne da opererer mellom midtbane og forsvar. Ikke bare vil da de offensive spillerne få mer rom å jobbe i, all den tid midtbaneleddet må jobbe mot vårt midtbaneledd, men de vil kunne gå i et nytt rom: bakrommet.

Dersom man klarer å få dette til å fungere, vil det bety at våre sentrale midtbanespillere og forsvarsspillerer selv tar med seg ballen mot midtbaneleddet, og klarer å bryte gjennom dette. Det vil åpne opp helt nye rom, og våre offensive spillere har mye større muligheter til å komme rettvendt mot forsvaret og utgjøre en stor trussel. Dette betyr også at midtbanen vår og forsvaret må ta flere sjanser, ettersom man kan miste ballen. Flytter man opp forsvaret noe, vil man kunne håndtere dette godt nok til at det ikke vil være suicidalt. Spørsmålet er om Real Madrid har spillertyper som vil håndtere dette?

Jeg personlig mener at man kan gjennomføre det, dersom man legger opp til et 4 – 3 – 3 system. Man har ikke spillere som Xavi og Iniesta i vårt lag, men spillere som Mesut Øzil og Marcelo vil kunne fungere godt som indreløpere, mens Xabi Alonso vil fungere som en stabilisator på midtbanen, begge veier. Både Øzil og Marcelo har kvaliteter som gjør at de kan passere midtbaneleddet og dermed vil man være forbi ett av to ledd mot en motstander som er kompakte. De har også pasningskvaliteter nok til at de kan finne de offensive spillerne i rommet de har kommet inn i, eller eventuelt i bakrommet.

Til syvende og sist blir denne refleksjonen til lite nytte all den tid José Mourinho har sin egen måte å spille på og organisere laget. Han har lykkes med flere lag tidligere, og vil helt sikkert også kunne lykkes med Real Madrid, uansett hvordan han velger å bruke sine spillere på. Men jeg er ikke i tvil om at man fremdeles kan bli bedre i hvordan man angriper lag som ligger kompakte i forsvar. Real Madrid har nå kommet i alvorlige problemer i flere bortekamper denne sesongen hvor lagene ligger bak og er kompakte. Man har spilt uavgjort borte mot Almería, Mallorca og Levante, og tapte nå sist mot Osasuna. Mourinho sitt lag slet med å skape nok i disse kampene, og kampbildet var ganske likt i dem alle: forsvaret og midtbanen vår spiller ballen til hverandre eller slår den høyt opp mot spillerer som er i undertall, eller så trekker de offensive spillerne ned og evner ikke å gå forbi to pressledd. Skal man dominere i Spania og Europa, vil man måtte kunne utvikle dette spillet videre og man har et klart forbedringspotensiale i hvordan man angriper en kompakt motstander.

Det er også viktig å få med seg at Real Madrid ser ut til å nå sin første Copa del Rey finale siden våren 2004, er klare for 1/8-dels finale i Europa og står med 16 – 3 – 1 i serien. Dette ser bra ut med første øyekast, og det er jo også isolert sett bra, men dessverre holder det ikke per dags dato mot spanias dominerende kraft: Barcelona. De virker utilnærmelige. Dersom man skal kunne slå dem i en Copa del Rey finale og i Europa – eller andre storlag for den saks skyld i Champions League – må man vise noe mer enn det man gjør per dags dato. Man må videreutvikle sitt spill og spesielt da hvordan man angriper. Møter man lag som Milan vil man kunne slå dem all den tid de ikke er kompakte defensivt, men vi så hvordan det gikk mot Lyon i fjor. Et lag som lå kompakte i forsvar. Da fikk man samme kampbilde som man har sett tidvis i år i flere kamper, og verken da eller nå klarer man å løse det.

Legg inn en kommentar