Real Madrid har i dag sitt 115-års jubileum, og her er klubbens fantastiske historie.
I all tid har folk sparket på baller eller ball-liknende objekter, noe som i 1863 utviklet seg til en idrett kalt fotball. Idretten ble offisielt oppfunnet i England, hvor den første organisasjonen ble stiftet, men i følge FIFA kan man finne spor av noe liknende helt tilbake til Han-dynastiet i Kina før vår tidsregning. En rekke skolelag hadde blitt dannet før FA (The Football Association) ble opprettet, og det tok tid før disse lagene sluttet seg til FA sine regler. Spania fulgte trenden, og en rekke lag ble opprettet før 1900. Sevilla, Recreativo de Huelva, Bilbao, Athletic Club og Barcelona ble alle dannet før det 20. århundret startet. Bakgrunnen for at lag ble dannet i Baskerland, Catalonia og sør-vest Spania var store industri og havne-områder med britiske arbeidere.
Det tok ikke lang tid før hovedstaden kastet seg på bølgen, og i år 1900 samlet Julián Palacios inn til en generalforsamling i Madrid. Padrós brødrene tok over, og 6.mars 1902 ble Madrid Football Club opprettet, hvor Juan Padrós ledet klubben. Dette var starten på en klubb som skulle vise seg å bli utrolig stor, ikke bare på landsbasis, men på verdensbasis. Årene har gått og en rekke endringer har blitt gjort, med tanke på styret, spillere, drakter, logo, navn og mye mer, men kvalitet er noe som har vedvart siden dag en. I dag har klubben jubileum, 115 år har det gått siden Madrid Football Club ble stiftet, og store mengder historie har blitt skapt. Vi skal nå ta en reise gjennom klubbens historie, og se på de forskjellige tidsepokene.
1902-1949
1902-1920
Som nevnt over så ble Madrid Football Club dannet i 1902 med Juan Padrós som leder. I begynnelsen bestod laget av nyutdannede studenter fra Oxford og Cambridge, både i form av engelskmenn og spanjoler som returnerte fra England. Det samme året opprettet Carlos Padrós Copa de la Coronación som var en turnering bestående av fem lag, hvilket er sett på som forløperen til Copa del Rey. Det Spanske Fotball Forbundet anerkjente ikke turneringen som en offisiell turnering, og den er derfor ikke medregnet. Copa del Rey ble dannet året etter, og ble til det nasjonale mesterskapet i fotball. Madrid kom til finalen det første året, men tapte 3-2 mot Athletic Club med et lag dominert av spanjoler. Valdeterrazo og Neyra scoret målene for Madrid.
Det påfølgende året startet søken etter spillere for å ta det neste steget, hvilket resulterte i et år uten finale. I 1905 endret turneringen navn til Copa de Su Majestad El Rey Alfonso XIII, og Madrid vant deres første tittel i turneringen etter en sen scoring av Prast, hvor Athletic Club var motstanderen nok en gang. Det påfølgende året vant Madrid igjen, denne gang 4-1 etter to scoringer av Prast og to scoringer av Paragues, nok en gang mot Athletic Club. I 1907 var det klart for en ny finale, og denne gang samlet Athletic Club og Bilbao Fútbol sine beste spillere i Club Bizaya, men Prast stod i veien igjen og sikret det tredje troféet. 1908 ble det en ny finale, hvor Vigo Sporting var motstander, og det fjerde troféet på like mange år ble sikret.
Årene som fulgte ble ikke like suksessfulle med tanke på troféer, men det var mye som skjedde uansett. I 1909 ble det Kongelige Spanske Fotball Forbundet opprettet, med Madrid FC som initiativtaker, hvor klubbpresident Adolfo Meléndez signerte papirene. Madrid FC hadde byttet rundt mellom flere stadioner de første sesongene, og ti år etter stiftelsen fikk de endelig på plass faste omgivelser med Campo de O’Donnell. Dette var et positivt steg etter noen urolige år, og det var nå plass til fansen som ønsket å støtte laget. Profesjonaliseringen, flere fans, mer penger inn og stabil økonomi gjorde at bedre spillere kunne hentes inn, og det skulle på sikt få klubben tilbake på rett spor i jakten på flere troféer.
Madrid FC var tilbake i finalen igjen i 1916, åtte år etter den forrige finalen. Nok en gang var det Athletic Club som var motstander, og baskerne hadde dominert spansk fotball i mange år, hvilket resulterte i 4-0 seier for baskerne. Hovedstadsklubben vendte tilbake til finalen året etter, denne gang med bedre hell. Resultatet ble 0-0 etter overtid, så var det nødvendig med en omkamp, og den vant Madrid FC 2-1. Nok en gang ble det overtid, og Álvarez satte ballen i mål etter 113 minutter, hvilket resulterte i trofe nummer fem. 1918 ble år nummer tre på rad for Madrid FC i finalen, men dessverre så endte det med et 2-0 tap mot Real Unión. Det påfølgende året ble noe skuffende, men store ting var i vente.
1920-1936
Madrid FC foretok en navneforandring i 1920, hvor den spanske kongen Alfonso XIII ga klubben lov til å legge «Real» til navnet. Det var en stor ære å få legge Real til navnet, og det var starten på en ny periode. Real Madrid CF gjorde en rekke reiser utenlands i begynnelsen av 1920-årene, hvilket tidvis påvirket prestasjonene i Copa del Rey. I 1924 var klubben tilbake i finalen, som Real Madrid, og igjen var motstanderen Real Unión. Det endte 1-0 tap, etter en veldig jevnspilt kamp. Fire år senere så skjedde det en stor endring i spansk fotball, da den nasjonale ligaen ble etablert. Ligaen bestod av ti lag, og helt til siste kamp så ledet Real Madrid ligaen, men de måtte gi tapt for Barcelona. Det ble et dobbelt nedtur at cupfinalen endte med 2-1 tap mot Espanyol.
Den påfølgende sesongen endte med en skuffende 5.plass i ligaen, og tap i cupfinalen mot Athletic Club etter overtid. Chamartín var den nye hjemmebanen. Sesongen etter gikk ikke stort bedre, men det var forandring i sikte. På grunn av den spanske revolusjonen måtte klubben fjerne Real fra navnet i 1931, hvilket var et stort slag for klubben. Zamora, Ciriaco og Quincoces ankom klubben og dannet verdens beste forsvar, hvilket ga resultater. Klubben vant deres første ligatittel sesongen 1931/32 etter å ha gått ubeseiret gjennom sesongen, hvilket var et lite plaster på såret etter navneendringen. Sesongen etter ble det nok en ligatittel, og i tillegg finale i den spanske cupen, men Athletic Club var nok en gang for sterke der.
Sesongen 1933/34 endte det med andreplass i ligaen, og seier i den spanske cupen, hvilket var 17 år etter den forrige triumfen i cupen. Det endte med andreplass i ligaen de to påfølgende sesongene, og i 1936 kunne de nok en gang løfte troféet etter en 2-1 seier over Barcelona i finalen. Dette ble den siste sesongen før borgerkrigen brøt ut. Den spanske ligaen ble dermed satt på vent og klubbene i Madrid fikk ikke lov til å delta i ligaen som ble dannet av de resterende lagene. Dette førte til spillerflukt, og Madrid FC mistet mange av sine beste spillere. Det var et stort slag for klubben, som jobbet iherdig for å hindret at spillere forlot klubben, og for å sikre at laget var klart når borgerkrigen var over.
1939-1949
Store utfordringer ventet etter krigen, hvor stadion var nødt til å bygge opp igjen, og et nytt lag måtte settes sammen. Byrivalen Atlético Madrid hadde klart å holde på en rekke spillere, og samlet et slagkraftig lag etter krigen, hvilket gjorde at de vant ligaen de to første sesongene. Madrid CF kom til finalen i cupen i 1940, men tapte 3-2 etter overtid mot CD Español. Klubben fikk tilbake Real i 1940, og ble igjen til Real Madrid CF. Året 1943 er noe som brent seg fast i klubbens historie, hvor rivaliseringen mot Barcelona virkelig begynte. De to klubbene møttes til dyst i semifinalen av Copa del Rey, hvor Barcelona vant 3-0 i det første oppgjøret. Real Madrid hadde en stor jobb foran seg, men klarte å smadre motstanderne hele 11-1 i returkampen. Rivaliseringen var startet.
Real Madrid var klare for finale i cupen etter slakten av Barcelona i semifinalen, men måtte gi tapt for Athletic Club etter at Zarra scoret kampens eneste mål på overtid. Senere samme år ble Santiago Bernabéu klubbens nye president, og det var starten på noe stort. Ti år etter den forrige triumfen i cupen hadde Real Madrid igjen sjansen til å ta med seg troféet. Valencia var motstanderen, og en av spillerne klubben virkelig satset på, Pruden leverte varene i finalen med to mål, og var delaktig i 3-1 seieren. Det påfølgende året var klubben tilbake i cupfinalen, og denne gang gikk kampen til ekstraomganger. RCD Español var motstanderen, men de måtte til slutt gi tapt etter to scoringer på overtid. I ligaen derimot slet klubben stort på 1940-tallet, men flere skuffende plasseringer.
1950-1999
1950-1974
Dette skulle vise seg å bli en meget god periode for Real Madrid CF, hvor en av klubbens beste spillere gjennom tidene dominerte både nasjonalt og internasjonalt. I en kamp mot Millonarios i 1952 utmerket en spiller med navnet Alfredo Di Stéfano seg, og klubben sikret seg spilleren etter sesongen var ferdig. Dette skulle senere vise seg å være mannen som klubben til et nytt nivå. Etter 21 år uten en ligatittel var Real Madrid CF igjen på topp etter sesongen 1953/54, med Di Stéfano som toppscorer. Den påfølgende sesongen vant klubben ligaen for andre år på rad, nok en gang med Di Stéfano som er viktig bidragsyter. I tillegg til å vinne ligaen, så endret klubben navnet på stadion til Estadio Santiago Bernabéu, som senere skulle vise seg å bli et symbol i fotballverden.
I begynnelsen av 1950-årene var det flere og flere som ønsket en turnering mellom de beste lagene i Europa, og UEFA snappet opp idéen. 1955/56 ble første versjon av turneringen, og Real Madrid gikk hele veien til finalen, hvor de møtte Stade de Reims. Det franske laget tok ledelsen, men de helhvite fra Madrid kom tilbake og sikret seg det første europeiske troféet. Året etter ble det nok en triumf i den europeiske cupen, denne gang 2-0 mot Fiorentina og i tillegg endte Real Madrid øverst i den spanske ligaen. Den påfølgende sesongen ble nok en gang suksessfull, med triumf i den europeiske cupen og den spanske ligaen. I tillegg kom Real Madrid til finalen i Copa del Rey, men måtte gi tapt for Athletic Club nok en gang.
Sesongen 1958/59 var det igjen duket for finale i den europeiske cupen, og igjen var Stade de Reims motstander. Heller ikke denne gang klarte den franske klubben å hindre Real Madrid, og måtte til slutt gi tapt 2-0. Året etter kom Los Blancos til finalen igjen, og denne gang var Eintracht Frankfurt motstander. Tyskerne tok ledelsen, men måtte til slutt gi tapt etter et hat-trick fra Di Stéfano og fire scoringer fra Puskás. Dermed hadde Real Madrid vunnet de første fem versjonene av den europeiske cupen, hvilket er en bragd som senere ikke har blitt gjentatt. I tillegg til å vinne den europeiske cupen, så tok Los Blancos seg til finale i den spanske cupen, hvor de måtte gi tapt for byrival Atlético Madrid.
Etter å ha dominert Europa i slutten av 1950-årene, så var det en ny tid som ventet på 1960-tallet. Real Madrid skulle vise seg å dominere den spanske ligaen i mange år fremover. Sesongen 1960/61 endte de helhvite fra hovedstaden igjen på topp av ligaen, med Puskás (28) og Alfredo Di Stéfano (21) som ligaen toppscorere. Igjen kom de til finalen i Copa del Rey, men måtte nok en gang gi tapt for Atlético Madrid. Den påfølgende sesongen ble det nok en triumf i den hjemlige ligaen, og tillegg sikret klubben seg deres første Copa del Rey-tittel på 15 år. De tre neste sesongene vant Real Madrid ligaen, og klubben var totalt dominerende på landsbasis. Sesongen 1965/66 var de tilbake på vinnersporet i den europeiske cupen, og tok deres sjette trofe etter seieren over Partizan.
Det ble triumf i Europa sesongen 1965/66, men i den hjemlige ligaen så måtte de gi tapt for Atlético Madrid med et poeng. De tre påfølgende sesongene var Real Madrid igjen dominerende i den spanske ligaen, og tok tre titler på rad. I tillegg kom de til finalen i Copa del Rey i 1968, men måtte gi tapt for Barcelona. 1969/70 ble det ingen tittel i ligaen, men derimot i Copa del Rey hvor Valencia ble beseiret 3-1. 1971/72 var Los Blancos igjen tilbake på vinnersporet i den spanske ligaen, og sikret deres ligatittel nummer 15. Seks år etter tapet i Copa del Rey-finalen mot Barcelona skulle Real Madrid få sin revansje, da de vant finalen i den spanske cupen hele 4-0. 1950-tallet og 1960-tallet viser tilbake til en tid hvor klubben dominerte nasjonalt og i Europa.
1975-1999
Slutten av 70-tallet ble en tung tid for Real Madrid og deres supportere. Santiago Bernabéu Yeste hadde hatt en rolle i Real Madrid siden 1911, med unntak av en pause fra 1941 til 1943. Spanjolen var Real Madrid-president fra 1943 til 1978, men etter 35 år som Real Madrid-president fikk han påvist lungekreft, og han hadde bare noen få måneder igjen å leve. Tross i legenes ordre om å ta det med ro så fortsatte Bernabéu jobben som president akkurat som før, og han holdt sist siste styremøte bare fem dager før han sovnet stille inn i en sykehus-seng i Madrid. Under det siste styremøtet har det blitt beskrevet slik at spanjolen hadde døden malt i øyene, og at han knapt kunne stå oppreist. Dagene etter hans bortgang var det mer enn 100.000 besøkende på begravelseskapellet.
Real Madrid måtte dog fortsette utviklingen tross i at klubbens desidert viktigste enkeltperson var borte. Den påfølgende sesongen vant Real Madrid sitt 18. LaLiga-trofé. Med spillere som Vicente del Bosque på laget sikret Real Madrid seg fem LaLiga-trofeer, samt to Copa del Rey-triumfer. Det kom etterhvert opp mange lovende talenter fra akademiet, blant annet spillere som Emilio Butragueño og Míchel. Dog så hadde Real Madrid gått lenge uten en europeisk triumf, og per 1990 hadde ikke Real Madrid vunnet et europeisk trofé siden 1966. Dette var en veldig annerledes tid for klubben, hvor det var blandet suksess og ikke totalt dominans. Suksessen hjemlig var ikke nok, og Los Blancos ville igjen bygge opp et lag for å vinne i Europa.
Tidlig på 80-tallet gjorde Castilla seg bemerket i Spania. Unggutta vant Segunda Divisíon stort, og det var særlig tre spillere som bekermet seg. Emilio Butragueño og Míchel var helt enestående for Castilla denne sesongen, og daværende Real Madrid-trener, Alfredo Di Stéfano, bemerket seg dette. Den tidligere storscoreren hentet disse tre, i tillegg til Rafael Martín Vázquez, Manuel Sanchís og Miguel Pardeza opp på a-laget i forkant av 1984/85-sesongen. Disse spilte en viktig rolle da Real Madrid vant fem strake LaLiga-gull fra 1985 til 1990. Selv om Real Madrid ikke vant en eneste europeisk tittel i løpet av 80-tallet, men ble uansett ansett som den beste europeiske klubben. I tillegg mottok Alfredo Di Stéfano «Super Ballon d’Or» for å ha vært den beste spilleren i løpet av de 30 siste årene.
Mot slutten av 80-tallet kom enda en ung, lovende spanjol opp på a-laget, en mann med navn Fernando Hierro. Spanjolen skulle vise seg å bli en viktig del av Real Madrid og hjertet i det som skulle bli et solid forsvar. De første årene av 90-tallet skulle vise seg å bli noen fattige år for Real Madrid. Los Blancos vant bare én Copa del Rey-triumf i løpet av de tre første på 90-tallet, og det skulle vise seg at Real Madrid ga sjansen til unge spanjoler, og at det var et uerfarent Real Madrid-lag som sparket ball i den spanske hovedstaden. Men den som venter på noe godt venter sjeldent forgjeves, og det skulle vise seg at Real Madrid hadde noen gode år i vente etter en treg start på det nye tiåret.
Fordi ikke var det nok med en purung Fernando Hierro i rekkene, men i forkant av 1994/95-sesongen ble en 17 år gammel Raúl hentet opp på a-laget. 29. oktober 1994 fikk den da 17 år gamle Raúl sin a-lagsdebut for Real Madrid da han erstattet Rafael Martín Vázquez i bortekampen mot Real Zaragoza. Tidlig i 1995 møttes Real Madrid og Barcelona til kamp på Santiago Bernabéu, en kamp hovedstadslaget vant hele 5-0. Denne sesongen vant Real Madrid også ligatittelen i Spania med Jorge Valdano.
20. mai 1998 er en dato som vil være skrevet ned i gull i Real Madrids historiebøker. Dette var dagen da Real Madrid vant sitt første Europeiske trofé etter en 32 år lang tørke fra europeisk suksess. Real Madrid slo Juventus i en jevn Champions League-finale i Amsterdam. Etter scoring av Predrag Mijatović så endte finalen 1-0 til den spanske giganten og Real Madrid kunne dermed slippe jubelen løs, 32 år etter at Francisco Gento kunne løfte det prestisjetunge trofeet i 1966. Real Madrid vant også Champions League i 1999/00-sesongen, da med tidligere Real Madrid-spiller, Vicente del Bosque ved roret.
2000-2017
Real Madrid gikk inn i det nye årtusenet med å vinne sitt åttende Champions League-trofé da Valencia ble feid av banen på Stade de France i Paris. Los Blancos banket laget fra solkysten og ga seg ikke før stillingen var 3-0, og kunne dermed feire sitt andre Champions League-trofé på tre sesonger. Dette var starten på en god periode ettersom Real Madrid i mange år hadde slitt med dårlig økonomi, og sommeren 2000 var det tid for presidentvalg i den spanske hovedstaden. Florentino Pérez stilte til valg i 1995 også, men da ble Sanz valgt som president. Sommeren 2000 lovte den spanske forretningsmannen å få styr på økonomien, og i tillegg hente Luís Figo. Den tidligere presidenten, Lorenzo Sanz stilte også til valg sommeren 2000, men Florentino Pérez vant valget med hele 94,2% av stemmene.
Real Madrids nåværende president innfridde på valgløftene sine, og noe av det første han gjorde var å planlegge salget av Real Madrids tidligere treningsanlegg, Ciudad Deportiva. Treningsanlegget lå i et finansstrøk i Madrid, og var på størrelse med Aker Brygge. Grunnen til at Real Madrid ikke kunne selge dette anlegget tidligere, var fordi området var fredet og en eventuell kjøper ville ikke kunne bygge kontorer, noe som gjorde at området i bunn og grunn ikke hadde så veldig høy verdi. Dog så fikk Florentino Pérez gjort slik at området kunne bygges på, og salget av gamle Ciudad Deportiva ga Real Madrid ca. €500. Dette igjen gjorde slik at Real Madrid kunne finansiere spillerkjøp, samt det nye treningsanlegget, Ciudad Real Madrid, populært kalt Valdebebas.
For å få Real Madrids økonomi på rett kjøl så bestemte Florentino Pérez seg for å hente inn store navn til Madrid, noe han også brukte i valgkampen sin da han lovte å hente Luís Figo til klubben, for hele €50 millioner. Dette var da tidenes dyreste overgang. Året etter ble nåværende manager, Zinedine Zidane hentet til Madrid, året etter der kom brasilianske Ronaldo, og så kom David Beckham. Ikke bare skapte dette resultater på banen, men det ga også Real Madrid meget verdifulle kommersielle inntekter. I løpet av Pérez’ seks første åre som president vant Real Madrid Champions League én gang, LaLiga to ganger, én Interkontinental Cup, én UEFA Super Cup, to spanske supercuper. I tillegg til dette så mottok Real Madrid prisen for århundrets klubb av FIFA.
Våren 2006 trakk Florentino Pérez seg som Real Madrid-president, og inn kom Ramón Calderón. Under Calderóns ledelse vant Real Madrid LaLiga to ganger, samt den spanske supercupen en gang. Men Real Madrid klarte ikke å nå klubbens store mål, nemlig klubbens tiende Champions League-trofé. Dog så kom det flere spennende spillere til klubben, og både Marcelo og Pepe ble hentet til den spanske hovedstaden under Ramón Calderóns ledelse. Spanjolen klarte ikke å gjennomføre Galactico-profetien til Florentino Pérez, men han hentet blant annet Arjen Robben, Fabio Cannavaro og Ruud van Nistelrooy til den spanske hovedstaden mens han var Real Madrid-president. Dog så trakk også Ramón Calderón seg som president, som følge av anklager om å ha trikset med stemmene da han vant valget i 2006.
Da Calderón trakk seg var det duket for nok et presidentvalg i Madrid, og Florentino Pérez var tilbake i rampelyset. Spanjolen stilte til valg og lovte å hente Cristiano Ronaldo til klubben, en spiller Calderón hadde mislyktes med å hente til Madrid året før. Denne gang var Pérez den eneste kandidaten som kunne stille med den nødvendige egenkapitalen, og han ble derfor valgt som president uten konkurranse. Sommeren 2009 ble Cristiano Ronaldo hentet til klubben, som lovet. Men i tillegg til portugiseren så ble også Kaká, Karim Benzema og Xabi Alonso hentet til klubben, for en samlet sum på rundt €230 millioner.
Florentino Pérez hadde bestemt seg for at Real Madrid skulle vinne sitt tiende Champions League-trofé, og dette var klubbens hovedmål frem til det var en realitet. Den første sesongen med Pérez tilbake som president ble dessverre en gedigen fiasko, og Real Madrid vant ikke et eneste trofé. Sesongen etter ble José Mourinho hentet til klubben, og portugiseren hentet inn klubbens første, og foreløpig eneste, LaLiga-trofé da Los Blancos vant LaLiga BBVA under 2011/12-sesongen. Dog så klarte ikke Mourinho å skaffe Real Madrid sitt tiende Champions League-trofé, og Los Blancos kom aldri lenger enn til semifinalen i Champions League under portugiserens ledelse, og i mai 2013 ble det klart at José Mourinho var ferdig som Real Madrid-manager.
En drøy måned etter det ble klart at Mourinho var ferdig i den spanske hovedstaden sto erstatteren klar, og han het Carlo Ancelotti. Italieneren fikk naturligvis som hovedoppgave å bringe hjem det tiende Champions League-trofeet, og han leverte på første forsøk. Allerede den første sesongen klarte Real Madrid å hente hjem det tiende Champions League-trofeet etter en dramatisk Champions League-finale i Lisboa i mai 2014. Sergio Ramos reddet Real Madrid fra et nederlag mot lillebror og byrival, Atlético Madrid med en utlikning på overtid, og Real Madrid kjørte over byrivalen i ekstraomganger. Dog så klarte ikke Ancelotti å forsvare tittelen den påfølgende sesongen, og etter en sesong med «bare» UEFA Super Cup-trofé, samt seier i FIFA World Cup så fikk italieneren sparken våren 2015.
Erstatteren til den sympatiske italieneren var tidligere Castilla-trener, Rafa Benítez. Spanjolen ble møtt med krass kritikk allerede fra første stund, ettersom brorparten av Real Madrid-fansen mente at sparkingen av Ancelotti i utgangspunktet var feil. Spanjolen ble aldri noen stor suksess, og etter å blant annet ha blitt latterliggjort av Barcelona på Santiago Bernabéu så ble Benítez sparket 4. januar 2016. Bare noen timer etter offentliggjørelsen av sparkingen ble det offisielt at Zinedine Zidane tok over som Real Madrid-trener. Ansettelsen ble møtt med stor skepsis, men denne ble fort stilnet da franskmannen i løpet av sitt første kalenderår hentet flere trofeer til Madrid i løpet av 2016 enn laget hans tapte kamper, med blant annet et Champions League-trofé.
Det er ingen tvil om at Real Madrid er en historisk klubb. Det er den klubben som har vunnet flest LaLiga-trofeer, flest Champions League-trofeer og den eneste klubben som har fått utmerkelsen «århundrets klubb» av FIFA. Real Madrid er mer enn bare en klubb, for mange er det en religion. Som da avdøde Alfredo Di Stéfano ble spurt om hva Real Madrid er og betyr. «Hva er Real Madrid? Jeg tror det er en følelse.» Real Madrid vil gi oss stolte øyeblikk, hvor vi vil gråte av glede. Real Madrid vil gi oss triste øyeblikk, hvor vi vil gråte til det utrøstelige og Real Madrid vil garantert prege livene våre i mange år fremover. Men en ting er sikkert, og det har vi Real Madrid-fans lært på den harde måten. Som Real Madrid-supporter så skal man aldri gi opp, uansett hvor mørkt det ser ut…