Flere og flere går hardt ut mot utviklingen i La Liga og nå kreves det forandring. Hvilken betydning har Tv-avtalen for klubbene i Spania og hva kan skje dersom vi ikke får en ny retning?
Hva er forskjellen mellom La Liga og den skotske toppdivisjonen?
Mer sol, penere kvinner og lysere øl
Det er kanskje passende med en tørr vits som åpningsreplikk i denne kommentaren, men det mest aktuelle tema i spansk fotball i dag er langt i fra morsom lesing. Sannheten er også den at åpningsreplikken ikke lengre er en vits: det er en realitet. Den spanske ligaen er mer lik den skotske ligaen enn vi noen gang hadde fryktet. I Skottland deler Glasgow-lagene Rangers og Celtic på titlene og vinner i overlegen stil. Siden 1986 har disse to klubbene delt på titlene i Skottland. Siden 2005 har Barcelona og Real Madrid delt på titlene i Spania. I årene før 2005 var også Atlético Madrid, Deportivo og Valencia med på å vinne seriegull. Ikke minst eksisterte det en reell konkurranse hvor lag som Athletic Bilbao, Real Sociedad, Villarreal og Sevilla var med hele veien og kjempet om gullet. Sist sesong var det 21 poeng ned fra 2.plass i Spania til 3.plass. I Skottland var det 29 poeng. I de fire andre toppligaene i Europa var det gjennomsnittlig tre poeng.
For fire år siden presenterte Real Madrid og Barcelona budsjett på rundt €300mil. I 2012 forventer de to store å kunne vise til inntekter på €500mil. Altså har de to store klubbene økt sine inntekter med nærmere €200mil. I samme tidsperiode har Atlético Madrid derimot gått fra €138mil til €115mil. Valencia fra €140mil til €115mil. Villarreal fra €99mil til €75mil.
Hvorfor er det blitt slik det har blitt i Spania?
Flere og flere har pekt mot tv-avtalen som ble gjort i 2007 hvor SogoCable og MediaPro kjøpte rettighetene og de to store spanske klubbene ble sittende igjen med enorme summer, mens de andre klubbene ble sittende igjen med «brødsmuler». Denne avtalen sikret Real Madrid og Barcelona ca €150mil hver per sesong (ca halvparten av totalsummen), mens de resterende 18 klubben må dele siste halvdel av kakestykket. De to store forsvarte sin andel av tv-inntektene med å peke på hvor mange som så deres kamper gjennom betalings-tv og hvor mer attraktive de var. De har også senere argumentert for at det er nødvendig for dem å ha slike inntekter for å kunne konkurrere i Europa. Dette er et poeng jeg skal ta for meg på slutten av artikkelen.
I 2011 ble det ferdigforhandlet en ny tv-avtale, ettersom de andre klubbene ikke var fornøyd med avtalen fra 2007. Denne fordelte pengene bedre, men fremdeles langt i fra slik de burde vært fordelt. Den nye tv-avtalen fra 2011 sikrer Real Madrid og Barcelona rundt 35% av alle inntektene fra tv-avtalen, mens lag som Valencia og Atlético Madrid må dele på rundt 11% av pengene, ca €42mil. Klubber som Levante, Real Sociedad og mange andre som ligger lengre nede på tabellen gikk opp fra €9mil per sesong til €12mil sesong.
Det positive med denne avtalen var at den for første gang gir klubber som rykker ned, en viss beskyttelse. De klubbene som rykker ned får en form for fallskjerm som kan hjelpe dem i det de rykker ned. Det vil si en utbetaling på noen millioner euro, men det er fremdeles mye i denne tv-avtalen som gjør at klubbene under Barcelona og Real Madrid reagerer med harme.
I disse dager har vi en ny konflikt hvor klubbene skal ha mer penger, og det fra radiostasjoner som følger kamper direkte fra stadion. Disse pengene skal også i stor grad gå til de to store, og det fikk Sevilla-president Del Nido til å reagere kraftig denne uken:
«La Liga er den største vitsen i verden. Realiteten er at de har valgt en vei for å sikre seg at forskjellene bare blir større og gapet enda videre. Kjære Gud, finnes det supportere der ute som ikke sier at ligaen nå er prostituert, ser ut som en hore og er korruptert? Radioinntektene vil være enda en ny inntektskilde for å gjøre de største klubbene større og de mindre enda mindre. Vår liga er ikke bare europas største vits, men den største vitsen i verden. Det er en liga som kunne fungert i den tredje-verden hvor de to store stjeler alle pengene»
I 2010 angrep Del Nido tv-avtalen på Sevilla sine hjemmesider og pekte da på viktigheten med å få inn en kollektiv tv-avtale, slik som i andre toppdivisjoner. Sevilla-presidenten stilte spørsmål om det var noen som synes det var rettferdig (eller logisk) at de to store skulle ta €150mil av tv-avtalen mens klubber som Levante, Real Sociedad, Racing Club, Málaga, Sporting og mange flere får €9mil samme sesong?
Det er her interessant å sammenligne tv-avtalen i Spania med den de har i Frankrike, England og Tyskland.
Til informasjon og sammenligning fikk Man Utd (1.plass) €68mil i tv-inntekter i fjor, mens Blackpool (20.plass) tjente €44mil i England. Altså var det bare tyve millioner euro som skilte det laget som endte på 1.plass i ligaen sammenlignet med det laget som endte på sisteplass. I Frankrike sikret Marseille seg €50mil, mens Le Havre fikk €14mil i bunnen av tabellen. I Tyskland fikk Bayern Munchen €28mil for tv-avtalen, mens Køln sikret seg €14mil i bunnen av tabellen.
I Spania skiller det nærmere €130mil fra de to største ned til de lagene som endte på de øverste plassene over nedrykk.
Det er ikke bare Sevilla sin president Del Nido som går hardt ut mot tv-avtalen. Han fikk støtte av Villarreal president og eier Fernando Roig som var frustrert over både det Villarreal leverte mot Barcelona i serieåpningen og grunnlaget for hvorfor forskjellen var så stor:
«Det eksisterer nå et enormt gap mellom de to store og resten. Dersom dette ikke gjøres noe med, vil ikke ligaen overleve. Dette er altså ligaen dere vil ha? Dersom dere vil ha en liga med bare to kamper i året som er spennende, da får dere bare det. Dette er ikke bra for fotballen. Jeg gir denne ligaen tre eller fire år til. Jeg må selge spillere for å få budsjettet til å holde, mens andre klubber bare ber om mer kreditt og får det.»
En person som ikke støttet Del Nido var hans tidligere ungdomsspiller Sergio Ramos. Ramos forlot Sevilla i 2005 for €30mil til fordel for Real Madrid. Denne overgangen satte Del Nido i fyr og flamme all den tid han nektet å selge spilleren, men da svarte Perez med å betale ut klausulen til 19 åringen. Ramos sitt svar på Del Nido sitt utspill var følgende: «Dersom Del Nido ikke liker La Liga, kan han finne seg en ny liga å følge.»
To klubber valgte å ikke skrive under på den nye avtalen i 2011. Det var Sevilla og Villarreal. De andre klubbene skrev under på sin dødsdom; en avtale som sikret Real Madrid og Barcelona sin dominanse. Disse klubbene hadde gitt opp håpet om å få en kollektiv tv-avtale, slik som i England. De hadde gitt opp sine ambisjoner om å konkurrere mot de to store. De ønsket bare å overleve og kjempe i en 18-lags La Liga bak de to store.
Eksisterer det en reell trussel om at La Liga kan bli ødelagt? Mange vil hevde at ligaen i realiteten er ødelagt per dags dato, men Fernando Roig fokuserer her i større grad på en realitet som kan finne sted om noen år. På ett eller annet tidspunkt vil de andre klubbene ikke lengre se poenget å spille i en liga hvor de to store klubbene dominerer så mye og raker med seg 30 – 40 % av inntektene. I 2011 har La Liga blitt til to ligaer; en liga hvor det er to lag og den andre hvor det er 18 lag. Vi kan nå et punkt hvor de resterende 18 klubbene i ligaen nekter å bli med videre. Det som da kan skje er at vi får en konflikt som ender opp med et brudd, og det kan bli starten på noe ingen ønsker å se. Det kan være langvarig streik i toppdivisjonen, og i verste fall en total kollaps. Det har tidligere vært snakk om å opprette en egen Super League i Europa hvor de største klubbene spiller mot hverandre gjennom en hel sesong. Det er per dags dato den eneste relle konkurransen Real Madrid og Barcelona ville kunne få over en hel sesong. Så gode er Real Madrid og Barcelona og så middelmådige har de andre klubbene blitt redusert til over tid.
Forrige sesong fikk vi se noe spesielt på Riazor i La Coruña. Deportivo skulle spille mot suverene Barcelona på Riazor, og supporterne stilte med skilt hvor det leste: «Vi ønsker ikke en skotsk liga». Barcelona vant i vanlig stil; 4 – 0 på bortebane og var suverene. Den kjente spanske fotballeksperten Sid Lowe beskrev dette tidligere i år:
«Dette ville vanligvis fått hjemmepublikum til å pipe på sine spillere og lag. Kanskje de hadde krevd treners hode på et fat? På Riazor svarte de derimot med å applaudere hjemmelagets spillere. Tilskuerne var klar over at det ikke var en skam å tape 0 – 4 mot Barcelona på hjemmebane. Det skjer hele tiden.»
En annen episode som også beskriver dagens situasjon i La Liga var da Real Madrid spilte 1 – 1 borte mot Almería. Dette var halvveis i forrige sesong, med 19 kamper igjen å spille og 57 poeng å kjempe for. Mediaoppslagene slo fast at Real Madrid hadde tapt kampen (når ble 1 – 1 et tap?) og at ligaen var tapt. Ligaen var tapt med 57 poeng igjen å spille for og når man ligger fem poeng bak serielederen? I hvilken annen liga i verden er dette en realitet? Real Madrid hadde da 15 – 3 – 1 i statistikk på sine første 19 kamper i serien, og likevel lå de et «hav» bak Barcelona. Poengtap mot andre lag i Spania blir som tap å regne. I hvilken annen liga vinner lederlaget nærmere 90% av sine kamper? I La Liga gjør man det.
Det å vinne er ikke lengre et mål, men en nødvendighet.
Første serierunde i Spania ble spilt i helgen og allerede etter første helg leder Real Madrid og Barcelona 11 – 0 mot resten av ligaen. Real Madrid dro til La Romareda i Zaragoza og vant 6 – 0. Barcelona stilte med et svekket lag, men slo Champions League laget Villarreal hele 5 – 0. Det er bekymringsverdig for ligaens tilstand. Alt tyder på at vi går mot en ny sesong hvor Real Madrid og Barcelona vinner de fleste av kampene sine og ligger 20-30 poeng foran lag nr.3 på tabellen. De to store har hele veien kommunisert en stille trussel overfor de 18 andre lagene:
«Det er vi som gjør ligaen attraktiv. Vi øker ligaens verdi, og vi fortjener å ta pengene. Dere kan jo prøve å gjøre ligaen like attraktiv som vi klarer». Del Nido og Roig snur dette opp ned og spør seg følgende: «Dere kan jo spille 38 el clásico mot hverandre i en liga med to lag. Vi får se hvor attraktivt det er».
Begge parter har rett. Real Madrid og Barcelona er to av verdens mest attraktive lag og de øker ligaens verdi. Tv-avtalen som ble inngått i 2007 var verdt mye mer enn hva tilfellet var i de foregående år. De to største fortjener kanskje å tjene noe mer enn mindre attraktive lag som ender langt ned på tabellen. Samtidig hersker det heller ingen tvil om at en liga trenger flere konkurransedyktige lag, og at den ikke kan overleve alene med to topplag. En liga mellom Real Madrid og Barcelona er ikke en liga. Det er et mareritt. Ligaen trenger mindre klubber og utfordrere. Spørsmålet er om ikke de to store snart ser utfordringen og forstår at noe må snu?
Ligaen blir ikke mer attraktiv av deres dominanse per dags dato; den blir mindre attraktiv. Det vil igjen gjøre at tv-avtalen kan bli mindre verdt i fremtiden. Ligaen kan få færre supportere, noe som igjen vil slå tilbake mot de to store.
Hva så med nødvendigheten ved å ha €150mil per sesong i tv-inntekter? Eksisterer det en slik nødvendighet? Klarer ikke Real Madrid å overleve med €75mil i tv-inntekter hver sesong? Hva skjer dersom Real Madrid går fra €500mil i inntekter per sesong til €425mil? Vil man ikke da lengre kunne konkurrere mot de store i Europa? Mitt svar: selvsagt vil man kunne konkurrere mot de store i Europa selv om man fordeler tv-rettighetene bedre i Spania. Man Utd tjener halvparten av det Barcelona og Real Madrid har i tv-inntekter. Dersom Real Madrid og Barcelona hadde gitt bort alle tv-inntekene sine, ville de fremdeles havnet på 3. og 4.plass på Deloitte sin årlige liste over klubber med størst inntekter – bare passert av Man Utd og Bayern Munchen. Sannheten er at mindre tv-.inntekter fort kunne bidratt til en enda bedre økonomisk drift i f.eks Real Madrid, hvor det fokuseres lite på langsiktig tenking og lokale spillere.
Det er ingen tvil om at både Real Madrid og Barcelona strengt tatt går godt økonomisk, misforså meg rett, noe alle rapporter de siste to årene har vist. Inntektene er enorme, lønnsutgiftene ligger godt under UEFA sitt anbefalte nivå og gjelden er under kontroll. Men min påstand er at klubben kunne klart seg med mindre penger dersom man for eksempel valgte å ikke kjøpe folk som Coentrao for €30mil, Varane for €10mil eller Kaká for €60mil. Real Madrid har et glimrende ungdomsakademi, men velger å ikke benytte seg av det per dags dato ettersom det ikke er nødvendig. Det er ikke nødvendig å bruke egne talenter enn så lenge man har en tv-avtale verdt €150mil per sesong. Da kan man like gjerne kjøpe spillere fra utlandet og selge sin egne hjemmedyrkede talenter til noen millioner euro for å del-finansiere en spennende kjøpefest.
Vi supportere går heller ikke fri her. Real Madrid er, i likhet med Barcelona, en klubb hvor man har en demokratisk valgt ledelse. Denne ledelsen bruker i stor grad det gode gamle «brød og sirkus til folket» trikset overfor sine medlemmer og supportere. Det er mye mer spennende å hente inn en utlending med et spennende navn, slik som Raphael Varane og Karim Benzema, enn å satse på kjedelige spanjoler som Nacho og Alvaro Negredo. Det er mye mer spennende å kjøpe Fabio Coentrao enn å gi Daniel Carvajal sjansen. Det skaper blest rundt klubben: mediaoppslag, hits på google.com og bilder i pressen. Man skal heller ikke undervurdere viktigheten av å selge drakter til folket og øke sine inntekter.
Dette er en av mange grunner til at jeg gir min stemme til Del Nido, Fernando Roig og minoriteten i spansk fotball som ønsker en kollektiv tv-avtale. Jeg mener at det ikke bare er riktig, ut i fra alle etiske og moralske ståsteder – men det er også riktig for den spanske ligaen og for de to store. Jeg tror ikke de to store blir svakere på grunn av mindre tv-penger. Dersom dét er tilfellet, har de bare seg selv å skylde på.
Hovedfokus skal ikke ligge på å svekke Real Madrid og Barcelona. De to store er der de skal være sportslig sett og det er viktig for La Liga å ha klubber i tet i Europa. Fokus må ligge på å styrke klubbene under de to store i Spania. Den eneste muligheten ligger i å få en kollektiv tv-avtale i Spania. Den vil styrke alle klubbene under de to store. Dessverre er det likevel slik at private investorer, slik vi har sett i Málaga, kanskje er den eneste sannsynlige utvei per dags dato. Ikke overraskende har nettopp derfor Málaga fått mange supportere her i Norge, til tross for at samme personer har lagt sitt hat på Manchester City. Alt må vurderes innenfor sin kontekst og i Spania takker man ja til all hjelp for å konkurrere mot de to store.