Steve McManaman var bindeleddet mellom Laurie Cunningham og David Beckham i klubbens britiske historie– han var utvilsomt den mest suksessrike hva angår pokaler, men det kan også argumenteres for at han er den beste engelskmannen som noen gang har spilt for klubben.
Om vi ser utelukkende bort fra fotball, så er britene godt kjent for å erobre både det ene og det andre rundt om i verden. Selv om britene tok med seg fotballen verden over og var den nasjonen som gjorde sporten til det den er i dag, så er det likevel få britiske fotballspillere som virkelig har hevdet seg utenfor de britiske øyer. For på tross av at britene på langt nær innførte fotballen i Spania på tidlig 1900-tallet, så har det i moderne tid vært svært få importspillere i Spania fra balløya. På slutten av 1980-tallet hadde engelskmannen Gary Lineker gjort suksess i Barcelona, samtidig som irske John Aldridge hadde gjort sakene sine godt for Real Sociedad. Selv om både Lineker og Aldridge hadde levert varene, så inneholdt likevel store deler av 90-tallets La Liga ett stort britisk vakuum, faktisk var McManaman den første briten til å spille i Spania på over 8 år når han signerte for Real Madrid i 1999. Ikke nok med å være den første britiske importspilleren på nesten 8 år, så var han også den største overgangen fra England til Spania siden Lineker-overgangen til Barcelona i 1986.
Evertonian
Steve McManaman var født og oppvokst på Merseyside som Everton-supporter, og hadde det ikke vært for ett dårlig kontraktsforslag fra favorittklubben hadde han nok fort vært en del av Liverpools blå-akademi. Hovedårsaken til at McManaman ikke ble Everton-spiller sies å ha vært lengden på kontrakten som den blå Merseyside-klubben tilbydde, hvor Everton kun tilbyde han en ett-års kontrakt, mens Liverpool på sin side kunne tilby to. Etter å ha spilt for Liverpools akademi fra midten av tenårene fikk han sin debut for A-laget knapt fylt 19-år av daværende manager Kenny Dalglish, som tjente sin siste sesong som den prestisjefulle Merseyside-klubbens hovedtrener (frem til comebacket i 2011).
Arven etter Barnes
I løpet av sine første år som seniorspiller for Liverpool var han under John Barnes vinger, Barnes hadde fått i ansvar å lære opp den svært talentfulle kantspilleren til å bli en toppspiller slik han selv en gang var. På tidlig 90-tallet led Liverpool av ett generasjonsskifte, hvor storlaget fra 80-tallet som hadde gjort rent bord var begynt å bli aldrende og underpresterende.
Stallen inneholdt fortsatt de store navnene fra forrige tiår som Ian Rush, Jan Mølby, Bruce Grobbelaar og nevnte Barnes. Det var riktignok en ung og lovende generasjon på gang, som var ment på sikt å føre 80-tallets storhet tilbake til Anfield også det kommende tiåret. Det var ment at lokale spillere som McManaman og Robbie Fowler sammen med unge og lovende importspillere som Jamie Redknapp og etter hvert David James skulle danne en god sentrallinje som skulle bli sterke nok til å sanke edelt sølvtøy i årene som kom.
På midten av 90-tallet var Liverpool kjent for å spille vakker fotball, ikke ulikt det de var kjent for på 80-tallet og for så vidt er kjent for i dag under Jürgen Klopp. McManaman, Fowler, Redknapp og James leverte varene, og på tidvis levde de også opp til astronomiske forventingene Liverpool-supportene hadde for dem. Hovedproblemet til dette laget var at de aldri klarte å leve fullt opp til det umenneskelige høye forventingene som var lagt til dem etter Rush, Daglish, Keegan og Barnes herjinger tiåret i forveien. Samtidig hadde fotballspillerne i Premier League fått en litt annen status med tiden, og ikke minst en litt annen lønn. Plutselig var fotballspillerne i England blitt virkelig rockestjerner, hvilket førte med seg langt høyere lønninger enn forrige generasjons spillere hadde kunnet smykke seg med. En direkte konsekvens ble dermed at en lang rekke unge gutter fikk ufattelig mye penger mellom hendene, flere meter med presseomtale og heltestatus blant fansen. Det hører også med til historien at fotballen på langt nær var like profesjonalisert i England slik vi kjenner den i dag, hvor det var på langt nær uvanlig at spillerne var ute på livet opp til flere ganger i uken og langt ifra levde som noen topp-idrettsutøvere.
Cantona, Zola og McManaman
Midt i dette sammensuriumet hvor 80 og 90-tallets beste og verste sider møttes var McManaman og Fowler kanskje de to største stjernene i hele England. Hvor duoen var både ung og lovende, samtidig som de skulle ta både det engelske landslaget og Liverpool til nye høyder. Fowler dunket inn over 20 omtrent hver sesong, hvor McManaman var den som så regel hadde pasningen som satte Fowler på blank. McManaman ble på midten av 90-tallet regnet som en av Premier Leagues mest talismaniske spillere, sammen med Chelseas Giofranco Zola og Manchester Uniteds Eric Cantona. Fowler dunket som nevnt inn målene, men det var McManaman 90-tallets Liverpool var bygget rundt. McManaman ble anset som en noe utypisk britisk spiller, og han er det man på mange måter kunne beskrive som en spiller forut sin tid. I utgangspunktet var han en venstreving, men han kunne like gjerne spille som en sentralmidtbanespiller. Aller best var han riktignok som en offensiv midtbanespiller med frie tøyler, men det var ikke en rolle som ble hyppig brukt i datidens England og aller helst var det en rolle som utelukkende ble brukt på sydligere breddegrader. Allerede i ung alder var McManaman nærmest komplett, hvor han var i besittelse av gode fysiske ferdigheter, fabelaktig teknikk, kreativitet utenom det vanlige og hadde evnen til å bruke begge bein like godt. I toppsesongen 1995/1995 hadde han hele 25 målpoeng, hvilket var mest i ligaen. Selv om han fikk mye tyn for å score for lite, så hadde han likevel hele 66 mål på sine 350 kamper for Liverpool. I tillegg til de 66 scoringene, så hadde han hele 112 målgivende pasninger i bare seriespill.
Selv om McManaman og Fowler herjet rent statistisk for Liverpool, så underpresterte laget i denne perioden, hvor den telepatiske duoen fikk mye av skylden for at det ikke ble all verdens sølvtøy. Mye på grunn av det som beskrives som heller flamboyant livstil, hvor nattklubber, reklameoppdrag for Armani, kjendis-dating og hyppige avis-forsider i ettertid virket å prege tilværelsen. Livstilen førte til at McManaman, Fowler, Redknapp og James i media fikk tilnavnet «Spice Boys», navnet fikk de etter at Fowler skal ha datet en av «Spice Girls»-medlemmene.
Eskapadene gjorde at McManaman følte et behov for å rette opp det dårlige inntrykket hadde satt i nasjonen, noe som kulminerte i at han som den første fotballspilleren noen gang fikk en fast spalte i The Times. På tross av alt det utenomsportslige fokuset var McManaman en storgrossist på banens beste-kåringer i denne perioden, hvilket gjorde at store klubber som Barcelona og Real Madrid hele veien hadde han på radaren. Spesielt etter EM i 1996 på hjemmebane fikk han stor oppmerksomhet, hvor han både ble tatt ut på mesterskapets lag, samtidig som at han var en viktig bidragsyter til at England tok seg hele veien til semifinale.
Du finner ikke et vakrere syn på en fotballbane en McManaman – Kevin Keegan etter EM i England i 1996
Et knapt år etter mesterskapet i England hevdet Sir Alex Ferguson at han tapte ligaen på en dårlig markering på McManaman. Det var nemlig ett allment kjent faktum at Liverpool ikke fungerte uten McManaman, noe som gjorde at de fleste lagene i ligaen la om taktikken før de skulle møte Liverpool hvor McManaman skulle markeres ut av kampen
Fra Spice Boys til Oasis
Etter å ha spilt flere av de første sesongene sine på juniorkontakt, samtidig som han var blant Liverpools aller beste spillere fikk han en ny kontrakt i forkant av 1994-sesongen hvor han ble blant ligaens best betalte spillere. Sommeren 1997 ønsket Liverpoll i utgangspunktet å selge McManaman videre til Barcelona for det som var rekordhøye 12 millioner pund, men katalanerne trakk seg i siste liten og endte i stedet opp med å signere Rivaldo. Opptrinnet førte til at McManaman ikke ønsket å fornye kontrakten med Liverpool, siden det var klubben som hadde tatt initiativet til å selge han. For McManaman selv skulle dette få konsekvenser i form av mindre spilletid, og det at han til dels fikk fansen imot seg siden de mente han var grisk.
I kulissene lurte Real Madrid, som under daværende president Lorenzo Sanz var lysten på en storsignering. Selv om Real Madrid var linket til McManaman allerede i 1998, så skulle ikke overgangen formalisere seg før sommeren etter. Mye av grunnen til at McManaman ikke ble klar for Real Madrid før sommeren 1999 var på grunn av klubbens heller kaotiske økonomiske-situasjon, og president Sanz var nok evig takknemlig for muligheten til å kunne hente inn en stor signering uten å betale overgangssum.
Selv om overgangen var vederlagsfri, så ble Real Madrid nødt til å betale i dyre dommer når McManamans lønn skulle innfris, som på tidspunktet ble lønnsledende i klubben og for den saks skyld i fotballverdenen. I samme periode som McManamans inntog i klubben ble flere nøkkelspillere solgt for å rette opp klubbens økonomiske situasjon, deriblant Davor Šuker og Christian Panucci som forsvant i løpet av sommeren hvor i tillegg Clarence Sedoorf ble solgt til Inter Milan vintervinduet etter McManamans ankomst. Det var ikke bare rot i det økonomiske, men det var også mye dramatikk innad i klubben. En spillergruppe som sies å ha vært splittet, hvilket uttalelsen fra Raúl til pressen hvor han forteller hvor synd det er i nye spillere som McManaman som kommer for å ta del i dette den samme sommeren på mange måter bekrefter. Spansk presse skrev den samme sommeren at McManaman hadde byttet ut «Spice Boys» til fordel for «Oasis».
Kung fu i Paris
Sett under ett gikk McManamans debut-sesong svært godt, og ut ifra forutsetningene leverte klubben det som i ettertid vil anses som en svært god sesong. Det så riktignok håpløst ut lenge, og faktisk hadde laget kun tre seire i ligaen i det kalenderen skrev 11.desember 1999. Walisiske John Toshack som startet sesongen som hovedtrener fikk fyken midtveis i november på grunn av de hårreisende resultatene, og inn kom Vicente del Bosque. Del Bosque hadde faktisk vært Real Madrid-trener hele to ganger tidligere, også da som interim-trener. Selv om del Bosque ikke fikk den starten på sitt tredje forsøk som Real Madrid-trener som han kanskje hadde håpet på, så tok laget seg sammen fra og med slutten av desember.
I det 90-tallet var byttet ut med et nytt millennium så Real Madrid etter hvert ut som ett velsmurt maskineri ledet av sin tidligere forsvarskjempe, og laget klarte faktisk krangle seg til en femteplass etter den katastrofale starten hvor de kun evnet tre seire frem til jul. Ute i Europa skulle det gå langt bedre, og i det kalenderen skrev mai måned var Real Madrid nok en gang i en Champions League-finale. Denne gangen var det Valencia som var motstander, etter at Real Madrid som underdog slo ut giganter som Manchester United og Bayern München i utslagsrundene.
Real Madrid knuste Valencia hele 3-0 den maikvelden i Paris, hvor nettopp McManaman var en av de som tegnet seg på scoringslisten. Scoringen var av det utsøkte slaget, og scoringen har enkelte likhetstegn med Zinedine Zidanes scoring i Glasgow knappe to år senere. McManamans mål kan best beskrives som en hybrid av ett saksespark og et kung fu spark, hvor han treffer klokkerent på ballen som sniker seg inn helt nede ved stolperoten av målet forbi en utspilt Santiago Cañizares. Av flere ble McManaman kåret til banens beste i Paris, deriblant Sir Alex Ferguson, som allerede fra tiden hans i Liverpool var en stor beundrer av spilleren. Den første sesongen kan anses som en gedigen suksess, og selv om han ikke leverte like mye målpoeng som i de beste årene for Liverpool var han likevel en svært viktig bidragsyter for Real Madrid med godt over 50 kamper sesongen gjennom.
Uønsket
På tross av en solid sesonginnspurt, hvor laget på mange måter berget stumpene var det fortsatt kaotiske tilstander i klubben. President Sanz som hadde hentet inn McManaman, og som hadde prøvd etter beste evne å rydde opp i klubbens økonomiske situasjon de seneste årene hadde på mange måter feilet i sin redningsaksjon. Som ny president hadde Florentino Pérez vunnet frem i presidentvalget, med lovnad om signering av Barcelonas portugisiske trollmann Luís Figo og med ellers langt lysere tider i vente.
Den nye presidenten hadde sitt og stri med, samtidig som han ønsket sine spillere og sin filosofi. De nye tidene måtte gå på bekostning av noe , og selv om Figo på mirakuløst vis ble signert fra erkefienden var noen nødt til å ofres. Pérez fortsatte på mange måter opprydningen tidligere president Sanz egentlig var i gang med før han ble avsatt. Etter den storslåtte signeringen av Figo ble spillere som Nicolas Anelka, Christian Karembu, Fernando Redondo og McManaman gjort tilgjengelig for salg. Den nye presidenten ønsket å markere seg, og han så dermed ikke helt behovet for å ha sin forgjengers prestisje-prosjekter lengre i troppen. Det hører riktignok med til historien at McManaman hadde en betydelig lønningspose, noe som nok også var en av hovedgrunnene til at han ikke lengre var ønsket av styret. Både Anelka, Redondo og Karembu fant seg nye arbeidsgivere sommeren 2000. McManaman ble derimot værende, selv om det på ingen måte var mangel på beilere. Middlesbrough, Chelsea, Manchester United, Parma, Lazio og Fiorentina sto alle klar med åpne armer for å signere engelskmannen. På tross av den enorme interessen fra flere av på det tidspunktet verdens største klubber, så var McManaman fast bestemt på å lykkes i nettopp Madrid.
Hovedtrener del Bosque hadde gitt McManaman klare instrukser om at dersom han valgte å bli i klubben, så ville det bli svært få muligheter for spilletid den kommende sesongen. Samtidig valgte klubben å ikke gi han nummer i løpet av sesongoppkjøringen, bare for konstantere virkelig hvor lite ønsket han var. Real Madrid fikk som kjent aldri cashet inn på McManaman, dermed ble han aldri løsningen Pérez så for seg for å finansiere Figo-kjøpet. Behandlingen av McManaman ble ikke godt mottatt i garderoben, og blant annet Michael Salgado ga klar beskjed om hva mente om saken. Det var ikke bare blant spillerne McManaman hadde en høy stjerne hos, i en avstemning gjort av El Mundo ønsket hele 90% av supportene å beholde den sympatiske engelskmannen. På tross av nok en kronglete sesong oppkjøring, så skulle McManaman nok en gang vinne over tilliten til del Bosque.
Steve er den spilleren på laget som best forstår hvordan jeg ønsker å spille – Vicente del Bosque
Etter å ha vært ute i kulden første del av sesongen, så klarte han i løpet av oktober-måned og virkelig vinne over del Bosque. Etter det var han fast inventar på laget, og dannet en fantastisk venstreside sammen med Roberto Carlos. Duoen utviklet nærmest ett telepatisk sammarbeid seg i mellom, og ble en viktig suksessfaktor for at Real Madrid kunne feire nok en tittel i slutten av mai. Denne gangen ble det ett seriemesterskap. I Champions League skulle Bayern München få en etterlengtet revansj for dobbeloppgjøret året i forveien, tyskerne gikk hele veien og slo Valencia i finalen.
Den allsidige engelskmannen
Flere stjernespillere skulle med årene komme, og for den stormannsgale presidenten var det ikke lengre nok med Figo. Zinedine Zidane var den neste brikken i president Pérez storslåtte Galácticos-puslespill, en signering som i utgangspunktet skulle gjøre McManaman enda mer overflødig. På tross av nok en stjernesignering som i utgangspunktet skulle stjele enda mer av den hardtarbeidende britens spilletid, så høstet McManaman enda rikelig med skryt fra omverden. Personligheter som Emilio Butragueño og Johan Cruyff lot seg begeistre, hvor Cruyff satte spesielt stor pris på McManamans allsidighet og evne til å knyte hele laget sammen.
Alles beste lekekamerat på banen – Johan Cruyff om McManaman under tiden i Real Madrid
Ett annet stort øyeblikk for McManaman var når han fikk muligheten til å bære Real Madrids kapteinsbind til fansens store begeistring i en showkamp mot ett verdens lag som FIFA hadde plukket ut bestående av storheter som Cafu, Rivaldo og Roberto Baggio. Kronen på verket i sin tredje sesong som Real Madrid-spiller satte han på Camp Nou i semi-finalen av Champions League. Zinedine ZIdane hadde allerede fikset 0-1 etter en flott lobb over Roberto Bonano, McManaman kom inn som innbytter i andre omgang for og bidra til å sikre ett godt utgangspunkt inn mot returoppgjøret i Madrid. Litt utover i andre omgang skulle han bli spilt alene gjennom etter en stikker fra den brasilianske midtbane-dynamoen Flávio Conceição. McManaman gjorde ingen feil alene gjennom mot Barcelonas eksentriske Argentinske landslagsmålvakt hvor han fløyelsmykt vippet ballen over en sjanseløs Bonano i Barcelona-buret, scoringen sikret Real Madrid en viktig 2-0 seier. Real Madrid tok seg hele veien til finalen i Glasgow, hvor det tyske overraskelse laget Bayer Leverkusen anført av en ung og fremadstormende Michael Ballack i storslag . McManaman startet ikke finalen i Glasgow, men fikk hele 30 minutter ut i andre omgang i det han erstattet Figo. Real Madrid slo tyskerne 1-2 etter scoringer av Zidane og Raúl.
Etter å gradvis fått mindre spilletid med årene skulle det dukke opp enda flere Galáctico-kjøp. Bare måneder etter finalen i Glasgow hadde det brasilianske fenomenet Ronaldo etter ett glitrende VM i Japan og Sør-Korea signert for klubben, noe som gjorde veien til spilletid enda lengre. På toppen av det hele var nå den 30-år gamle engelskmannen begynt å slite med en hel del skader. På tross av nye signeringer, og en etterhvert skrantende kropp så skulle McManaman fortsette å bite seg fast i Real Madrid en stund til i det som skulle bli en siste svanesang. I løpet av 2002/2003-sesongen skulle McManaman få enda mindre spilletid, mye på grunn av skadene, men også på grunn av den enorme konkurransen innad i laget. Det ble knappe 27 kamper sesongen i gjennom, hvor høydepunktet var kampen på Old Trafford mot Manchester United i kvartfinalen av Champions League. Tomålscoreren fra det første oppgjøret Raúl var ute etter en blindtarmsoperasjon, noe som førte til at McManaman igjen skulle få muligheten fra start. Real Madrid tok seg videre etter ett hattrick av Ronaldo med McManaman tilbake på britisk jord, nok en gang i en viktig rolle. Det ble ingen ny Champions League-tittel for Real Madrid, men de helhvite kunne trøste seg med nok ett La Liga-trofe. McManamans andre seriemesterskap i Spania.
Det ble McManamans siste trofe og sesong i klubben. Selv om flere av spillerne ønsket han med videre, og spesielt nyinnkjøpte David Beckham hadde store forhåpninger om at landsmannen skulle bli i Madrid. Hans siste heltedåd for klubben ble å integrere Beckham i den spanske hovedstaden, noe han gjorde med glede selv om han viste at signeringen av landsmannen var den siste spikeren i sin egen kiste.
En ekte gentleman
McManamans arv i Madrid er betydningsfull, og gjennom sine knappe fire sesonger i klubben imponerte han de aller fleste. Tildels mot alle odds. Hans holdninger og innsats vil for alltid huskes i den spanske hovedstaden, og hans bidrag for klubben i en svært suksessfull periode er enda ikke glemt. Selv om han måtte ofre egen prestisje, så gjorde han bestandig den jobben han ble instruert.
I løpet av sin karriere ble han beundret av noen fotballens aller største personligheter i Johan Cruyff og Sir Alex Fergusson. Samtidig som han sjarmerte hele Real Madrid-garderoben med sitt gode vesen og høye arbeidsmoral, faktisk kjempet flere av stjernene i klubben hans sak når han ikke ble tatt ut i Glenn Hoddles VM-tropp i 2002. En av de stjernene var Zidane,franskmannen stilte seg totalt uforstående til Englands laguttak før mesterskapet, men var glad på sin nasjons vegne. Selv om han var stjernespilleren i Liverpool, og tidvis ligaens aller beste spiller evnet han likevel ta på seg langt mindre glamorøse roller for Real Madrid. På mange måter kan hans offer ses på som om Chris Froome skulle byttet lag for å bli hjelperytter. Fra en blendende tekniker i England, til en skikkelig soldat under del Bosque i Madrid. Faktisk ble han tatt ut på den anerkjente journalisten Sid Lowes tiårets Real Madrid-lag for 2000-tallet. Om han var bedre enn Beckham kan kanskje diskuteres, men han var i alle fall langt mer suksessfull. I hvert fall i Real Madrid.