Vi skal skru tiden nesten 20 år tilbake og se på en Real Madrid sesong litt utenom det vanlige, vi skal nærmere bestemt tilbake til den famøse 1999/2000-sesongen.
Lorenzo Sanz var sittende president i Real Madrid, og var inne i sitt fjerde år når kalenderen skrev september og seriestart i 1999. Sanz hadde overtatt nøklene til kongeriket av Ramón Mendoza, som noe ufrivillig ble avsatt på grunn av dårlige sportslige resultater og finansielt rot. Sanz på sin side fikk orden på det sportslige, selvom han aldri helt greide å snu den dårlige økonomiske trenden klubben var inne i. 90-talls heltene Davor Šuker og Predrag Mijatović hadde han eksempelvis kjøpt for egne midler, noe som i dag høres en smule fjernt ut fra virkeligheten til det Real Madrid laget vi kjenner i dag. Tidene var mildt sagt annerledes.
Travel sommer på den spanske høysletten
Walisiske John Toshack var nyansatt i forkant av sesongen, den tidligere landslagsspissen hadde riktignok vært trener for klubben ved en tidligere anledning ti år i forveien. På sommeren hadde klubben gjort en bråte signeringer, noen mer kjent enn andre. Liverpool-legenden Steve McManaman var kommet vederlagsfritt fra England, samtidig var Nicolas Anelka hentet fra Arsenal for en kjempesum. Spanjolene Michel Salgado og Iván Helguera ble signert fra henholdsvis Espanyol og Celta Vigo, begge skulle i ettertid vise seg å bli særdeles gode kjøp. Den bosniske trylle-vingen Elvir Baljić var hentet etter en kanonsesong i Tyrkia, med en overgangssum som førte til svært høye forventninger. Dessverre ble Baljić en flopp, mye på grunn av skader.
Sesongen startet tilsynelatende bra, med oppskriftsmessige seiere mot henholdsvis Mallorca og Numancia i august. September måned skulle ikke bære de samme fruktene, og Real Madrid gikk sjokkerende nok på en rekke med åtte kamper uten å vinne en eneste kamp. Ikke før kalenderen skrev november evnet laget å vinne igjen, her slo man lillebror Rayo Vallacano lite overbevisende 2-3 borte på Valeccas. Etter den etterlengtete seieren gikk laget på en ny rekke på fire kamper uten seier. I det kalenderen skrev 17.desember hadde altså Real Madrid kun vunnet tre seriekamper.
Noen måtte gå, og selvsagt ble det Toshack. Inn kom en autoritær herremann med over 400 kamper for klubben i Vicente del Bosque, som forøvrig hadde steppet inn som hovedtrener i korte opphold ved to anledninger tidligere. Som du allerede skjønner her med den utrolige svake formen i den hjemlige serien det første halvåret, så fikk den nyansatte Del Bosque en langt fra lett oppgave med å berge heder og ære i serien resten av sesongen. Resultatene tok seg noe opp, og med nød og neppe klarte klubben og til slutt lande på en femteplass. Noe mer om hjemlig serie skal vi ikke dvele med.
Europeisk hverdagsflukt
Det har bestandig vært noe med Real Madrid og kamper som foregår rundt om på det europeiske kontinentet. Enkelte ganger er det kun flomlys og midtuke kamp som overhodet klarer å vekke Real Madrid fra den hverdagslige komatilstanden klubben ofte befinner seg i , dette skulle også være gjeldende for denne utgaven Real Madrid. Kanskje ikke rart med tanke på hvordan laget presterte i hjemlig liga, så var det nok ekstra befriende for spillerne og kunne spille Champions League.
Oppbygningen av Champions League var på dette tidspunktet en del annerledes det vi er vant med i dag. Først og fremst måtte man ut i det som kan kategoriseres som et første gruppespill, hvor vinnerne gikk videre til det som ble kalt et andre gruppespill eller mellomspill. Det var først etter mellomspillet at man spilte påfølgende kvartfinaler, semi finaler og finale.
Det første gruppespillet
I det første gruppespillet hadde man trukket de kjente europeiske traverne Olympiacos og FC Porto, i tillegg til et norske Molde. Ikke ulikt det vi kjenner Porto som i dag, inneholdt også denne utgaven i all hovedsak hjemlige spillere og en hel drøss med brasilianere. Det portugisiske storlagets aller største stjerne på dette tidspunktet var Mário Jardel, som nok av mange i Norge huskes best gjennom Eurogoals serien til Eurosport. Hvor spissen som regel bestandig leverte scoringer som perler på en snor. Det greske hovedstadslaget Olympiacos hadde i grunn en hel del mer profiler enn nevnte Porto denne sesongen, og laget inneholdt på denne tiden profiler som Zlatko Zahovič, Predrag Đorđević og Giovanni. Molde som var miniputt i denne sammenhengen hadde også et greit lag, spesielt utifra norske standarder. 1999 utgaven av Molde inneholdt kjente norske profiler som Freddy dos Santos, Magne Hoseth og Daniel Berg Hestad.
- Real Madrid: 13
- Porto: 12
- Olympiacos: 7
- Molde: 3
Lite overraskende gikk Real Madrid videre fra det første gruppespillet uten større problemer.
Mellomspillet
I Champions Leagues neste fase skulle laget få bryne seg på en noe bedre motstand, til og med bedre norsk motstand. Her hadde man trukket lag som Bayern Munchen, Rosenborg og Dynamo Kiev. Det legendariske Rosenborg inneholdt de fleste kjente profilene fra 90-tallet som Mini Jakobsen, Roar Strand og Ørjan Berg, den markante forskjellen dette året var at de hadde krydret på med en svært ung John Carew. Bayern Munchen var tapende finalist i samme turnering året i forkant, og var på denne tiden et lag man virkelig måtte regne med. Tunge navn som Oliver Kahn, Bixente Lizarazu , Stefan Effenberg og Giovane Élber tjenestegjorde på tidspunktet for den bayerske giganten. Dynamo Kiev hadde også et svært god årgang denne sesongen, men den var ikke like sterk som året i forkant hvor det ukrainske laget kom helt til en semi-finale. Den største forskjellen fra året i forkant var nok at den ikoniske spissduoen Andriy Shevchenko og Serhiy Rebrov var splittet opp, hvor førstnevnte hadde fått en lukrativ kontrakt i motebyen Milano.
- Bayern München: 13
- Real Madrid: 10
- Dynamo Kiev: 10
- Rosenborg: 1
Det ble noe vanskeligere i mellomspillet, og man tok seg videre på innbyrdes oppgjør mot Dynamo Kiev. Laget fra den ukrainske hovedstaden hadde faktisk en bedre målforskjell enn Real Madrid.
Sluttspillet
Første hinder i kvartfinalen var Manchester United, som året i forkant hadde gjort rent bort i samtlige turneringer. Denne generasjonen United er nok av de mer kjente, og inneholdt selvsagt den kjente Class of 93. I tillegg til en rekke andre solide tilvekster i form av Jaap Stam og Roy Keane, klubben hadde også på dette tidspunktet det norske trekløveret i Henning Berg, Ole Gunnar Solskjær og Ronny Johnsen. Den første kampen endte med 0-0 på Santiago Bernabéu, hvor returoppgjøret på Old Trafford skulle bli et antiklimaks uten like. Real Madrid gikk først opp i en 0-1 ledelse etter et selvmål av Roy Keane, like etter pause fulgte den kommende kapteinen Raúl opp med en kurl i lengste hjørnet og dermed en komfortabel 0-2 ledelse. Den slepne argentinske midtbane eleganten utførte en av verdens mest ikoniske driblinger med et nydelig hælklakk mellom beinene på en særdeles perpleks Berg, før han nydelig sentret ballen umarkert Raúl på åpent mål. Real Madrid ledet altså 0-3 på Old Trafford. Manchester United under Alex Ferguson ga sjelden opp, og det var ei heller tilfellet denne gangen. David Beckham utførte et herlig soloraid, før han blåste ballen i vinkelen bak en sjanseløs Iker Casillas. Paul Scholes reduserte nok en gang, med en straffe. Sluttspurten til britene kom for sent, og Real Madrid gikk videre til semifinalen.
I semifinalen ventet en gammel kjenning i Bayern Munchen, som hadde slått Real Madrid i begge kampene i mellomspillet med særdeles behagelige siffer. Bayern hadde 8-3 i målforskjell på Real Madrid under mellomspillet, og det var nok en revansjesugen gjeng fra den spanske hovedstaden som møtte opp til semifinalene. Det endte med en grei 2-0 seier hjemme på Bernabéu i den første semifinalen. Det påfølgende returoppgjøret på Olympiastadion i Munchen vant tyskerne 2-1.
Stadio de France, Paris
I finalen ventet et storslagent Valencia lag ledet av den argentinske trenerstrategen Héctor Cúper. Laget inneholdt store stjerner i form av Gaizka Mendieta, Kily González og Claudio López. Sett bort fra den baskiske trollmannen og de kvikke argentinerne, hadde dette Valencia laget solide spillere i form av Miroslav Đukić, Mauricio Pellegrino og Santiago Cañizares. Av mange var Valencia regnet som en favoritt inn mot oppgjøret, og på veien til finalen hadde de slått ut lag som Lazio og Barcelona.
Valencianerne skulle denne mai kvelden i Paris bli utsatt for en massakre av gjengen fra hovedstaden, og ble på mange måter spist i levende livet. Laget greide aldri å komme seg skikkelig inn i kampen, og sent i første omgang scoret Fernando Morientes 1-0 til Real Madrid. Ut i andre omgang scoret McManaman 2-0, før Raúl satte dødsstøtet etter 75 minutter. Valencia greide bare å få ett skarve skudd på mål i løpet av kampen, mens Real Madrid hadde hele 11. Banespillet var noe jevnere, hvor Real Madrid hadde ballen marginalt mer enn Valencia.
Lagoppstillingen
Casillas
Salgado Karanka Helguera Campo Carlos
Redondo
McManaman
Raúl
Anelka Morientes
Det taktiske aspektet
Real Madrid spilte med et fem-mannsforsvar en hel de i løpet av dette halvåret under Del Bosque. Spesielt Helguera hadde en viktig rolle i slags sweeper-funksjon, og den eneste defensive midtbanespilleren laget hadde var Redondo. Argentineren var god til å lese og bryte spillet, men dette er en mann som aldri har vært sett med grønske på knærne under sitt opphold i Madrid. McManaman hadde en duracell-kanin funksjon for laget, og var stort sett over hele banen. På topp spilte gjerne Raúl sammen med Morientes, de kampene Anelka var benket til fordel for eksempelvis Guti. Karanka, Helguera og Campo spilte som midtstoppere, på grunn av Fernando Hierros skadeplager denne sesongen. Real Madrid vant altså Champions League med tre midtstoppere, tre spisser og en defensiv midtbanespiller, alt i alt en ganske merkelig start oppstilling. Likevel utfylte spillerne hverandre på en god måte, selv om det kan se noe merkelig ut på papir i årene etter. Formasjonen tillot også Roberto Carlos til å nesten være mer offensiv enn til vanlig og ser man på høydepunkter fra denne sesongen så vill man se den brasilianske vingen dundre opp og ned venstreflanken som et godstog.