Topp 10: I forrige del gikk vi gjennom plasseringene fra tiende plass til åttende plass, i denne utgaven skal vi se nærmere på de tre neste plasseringene.
I del 1 hvor vi gikk gjennom åttende, niende og tiendeplassen var flere av spillerne fra relativt ny historie. Denne gangen skal vi ett stykke lengre tilbake i historiebøkene, faktisk var alle de tre neste på listen i klubben i løpet av perioden 2005 til 2007. Hvor samtlige har spilt i AS Roma.
10. Danilo
9. Mateo Kovačić
8. Asier Illarramendi
7.Júlio Baptista
Júlio Baptista kom som så mange andre før og etter han til Spania og Sevilla. José María del Nido og Ramón Rodríguez Verdejo eller Monchi som vi kjenner han som i dag startet på slutten av 1990-tallet med modellen som vi kjenner til i dagens Sevilla, hvor de hele veien har hentet billig og solgt dyrt. En av de tidlige kjøpene var Júlio Baptista, som ble hentet som defensiv midtbanespiller fra São Paulo.
Joaquín Caparrós ledelse skulle Baptista slå ut i full blomst, riktignok ikke som noe defensivt rivjern. Sammen med spillere som Dani Alves, Sergio Ramos og Jesús Navas skulle Baptista være med på at Sevilla som klubb skulle ta store steg. Noe resulterte i en imponerende 6.plass i ligaen, en bragd de skulle klare også den påfølgende sesongen Baptista var i klubben. Baptista skulle være en svært viktig bidragsyter for de gode og etterhvert jevne prestasjonene, hvor han scoret henholdsvis 23 og 24 mål. Etter nedrykket i årtusenskiftet hadde Sevilla de siste årene etablert seg på øvre halvdel av La Liga, og etter to sesonger med Baptista var ikke klubben bare på øvre halvdel, men nå også en kandidat for Europa. Kraftspissen var nå blitt en særdeles ettertraktet mann, og toppklubbene rundt om i Europa lå langflate etter brasilianeren. Som så mange ganger tidligere skulle Real Madrid gå seirende ut av duellen om signaturen til en ettertraktet spiller, denne gangen i tett kamp med Arsenal.
Sommeren 2005 bladde Real Madrid opp det som angivelig skal ha vært en sum mellom 175 og 200 millioner for den atletiske brasilianeren. I den spanske hovedstaden skulle han bli en del av en brasiliansk koloni bestående av Ronaldo, Robinho, Roberto Carlos og Cicinho. For Real Madrid så vel som Baptista skulle det bli en noe trøblete sesong som endte med en skuffende andre plass i ligaen hele 12 poeng bak Barcelona, i tillegg til ett skuffende semifinaletap i Copa del Rey og en tidlig exit i Champions League. Baptista på sin side vekslet på å spille på midtbanen, og fikk egentlig aldri spilt i det som var hans beste posisjon som spiss. Til tross for en noe trøblete sesong ble han en av lagets toppscorer med 8 mål i løpet av sesongen. I løpet av de to neste overgangsvinduene skulle både Antonio Cassano og Ruud van Nistelrooy, hvilket til slutt gjorde den sympatiske brassen overflødig. Det hele endte med en byttehandel med Arsenal hvor José Antonio Reyes ble sendt til Real Madrid på lån, mot at Baptista gikk motsatt vei.
Etter en sesong på lån i Arsenal kom Baptista tilbake til Real Madrid, hvor han skulle bli med på å vinne ligagull under Bernd Schuster. Han ble aldri noe fast inventar i løpet av 2007/2008-sesongen, men han spilte likevel en viktig rolle som rotasjonsspiller. Han var også avgjørende i El Clásico på Camp Nou, hvor han scoret det avgjørende målet lille julaften som sørget for at Real Madrid fikk ett viktig forsprang på erkefienden fra Katalonia. Baptista ble aldri noen klubblegende, men av mange vil han huskes som en kulthelt. Mye på grunn av det magiske seiersmålet på Camp Nou.
6. Fernando Gago
Vinteren 2007 ankom en søramerikansk trio den spanske hovedstaden. Daværende president Ramon Calderon hadde bestemt seg for å fornye stallen med yngre krefter, etter at han sommeren i forkant hadde forsterket laget med rutine i form av Fabio Cannavaro, Emerson og Ruud van Nistelrooy. Tre relativt ubeskrevne blad i form av Marcelo, Gonzalo Higuain og Fernando Gago ble kjøpt inn til klubben. Trioen var blant de mer interrassante spillerne fra sine respektive årskull, hvor Gago skulle være selve signalsigneringen . Overgangssummen på 20 millioner euro gjenspeilte også det, hvor midtbaneeleganten kostet betydelig mer enn både Higuain og Marcelo.
Allerede i en alder av 21 år hadde han nærmere 100 kamper for Boca Juniors, samtidig som han var en del av det argentinske u-20 landslaget som vant VM i 2005. Her var han sammen med Lionel Messi, Pablo Zabaleta og Ezequiel Garay blant lagets mest viktigste spillere. Som spiller var han en hardtkjempende midtbanegeneral, samtidig som han var i besittelse av overlegne tekniske ferdigheter og gode ballfordelingsferdigheter. På grunn av fotballferdighetene og det lange vakre håret fikk han tillnavnet den nye Fernando Redondo, noe som må sies å være en hedersbetegnelse sett med Real Madrid-øyne. I løpet av sine første sesonger for Real Madrid viste han mye av hva som bodde i han, og han ble tidlig en favoritt hos store deler av supporterne. Allerede i sin første fulle sesong ble han av fansen kåret til årets spiller, mye på grunn av hans helhjertede innsats og tidvis magiske detaljer. En spillertype som man ikke hadde sett i klubben siden Redondo, dessverre skulle han i motsetning til sin forgjenger svinge langt mer i prestasjonene og tidvis slite med å holde ett jevnt nivå over flere kamper. Kanskje var det skadeavbrekkene som kostet sitt, kanskje var det presset som tynget på hans unge skuldre, om ikke hovedproblemet var at han etterhvert ble del av ett lag i total oppløsning. Det er mange faktorer til at Gago aldri ble det man på forhånd trudde, kanskje var han til og med ikke god nok. Etter den gode første sesongen virket som problemene bare stod i kø for Redondos arving, og før man viste ordet av hadde klubben gjennomgått nok en Galáctico-revelujson. Etterhvert skulle også José Mourinho overta treneransvaret, hvilket må sies å ha vært den endelige spikeren i Gago-kista. Uten at majoriteten av supporterne virket nevneverdig misfornøyd med at den tidligere kjæledeggens tid i klubben omsider var nådd sin ende etter hele fem sesonger. En ting er i alle fall sikkert, Gago ble aldri noen Redondo, selv om flere var overbevist om at han skulle bli bedre enn Redondo en liten stund.
Gago dro videre til Roma på lån, hvor han gjorde sakene sine bra uten at det ble noen permanent overgang. Etter oppholdet i Italia ble han kjøpt av Valencia, hvor han kun fikk tolv kamper før han dro hjem til Argentina. Først på ett lån til Velez, før han etterhvert fant veien hjem til sitt kjære Boca Juniors hvor han er den dag i dag. Skadene har riktignok vært et problem også i Argentina, hvor han i løpet av nesten syv sesonger ikker har fått over 20 kamper. På tross av skadene og den hanglende kroppen er han klubblegende å regne i Boca Juniors, samtidig som den billigste søramerikanske-importen fra 2007 vinduet enda spiller i Real Madrid og på langt nær er udødeliggjort.
5. Antonio Cassano
Sin generasjons kanskje største talent, om ikke bare Italia, men også verden. Tidlig en folkehelt i hardt økonomisk prøvede Sør-Italia, hvor han fikk kallenavnet perlen fra Bari. Han startet karrieren i fødebyen Bari, hvor han også fikk sin Serie A debut i en alder av kun 17 år. Etter kun ett par sesonger for moderklubben Bari som også medførte at han fikk tilnavnet den nye Roberto Baggio, gikk turen videre til Roma som vant drakampen om generasjonstalentet mot selveste Juventus. I den evige stad skulle han få gleden av å spille med Francesco Totti og samtidig bli trent av selveste Fabio Capello, hvor den ene skulle bli en nær venn og den andre en etterhvert bitter fiende.
I løpet av de første sesongene skulle Capello få det beste ut av Cassano, som tidvis dominerte i Serie A for hovedstadsklubben. Etter en rekke gode sesonger for Roma ble Cassano en ettertraktet spiller og nektet etterhvert å tegne ny kontrakt, selv om han av lagkamerat Totti ble advart om å dra etter pengene og heller nyte livet. På grunn av den manglende signaturen på den nye kontrakten gikk Cassano på billigsalg, summen for den italienske bråkebøtta ble på kun 5 millioner euro. Småpenger for Real Madrid og Florentino Pérez. På tross av en lav overgangssum var det ikke mangel på forventninger, heller tvert i mot. Planen med kjøpet av Cassano var at han skulle erstatte Luís Figo og Michael Owen, to tidligere gullballvinnere som nettopp hadde forlot Galácticos-skuta.
Som hos så mange andre, så ble også presset på Cassano for stort og han greide aldri tilpasse seg livet i Madrid. Kanskje var en av grunnene at han i likhet med Owen ble plassert på ett hotellrom hele det første halvåret, en faktor som kanskje skulle prege Cassanos fysiske form i langt større grad enn Owen. For i stedet å leve som en profesjonell fotballspiller gjorde Cassano det stikk motsatte, hvor han virket å være langt mer interessert i å score utenfor banen enn på. I tillegg til de utenomsportslige syslene, så var han ett matvrak av rang, noe han selv har innrømmet i ettertid og forsvart med dårlige kår i oppveksten. For i tillegg til å være svak for det motsatte kjønn, så var han svak for bakverk og da spesielt croissanter. Etter hyrdesstundene på det etterhvert beryktete hotellrommet han var i besittelse av fikk han nemlig levert tre til fire ferske croissanter på døren av pikkoloen, i tillegg til bakverket hadde han en egen avtale på annen mat pikkoloen kom med på døren i løpet av dagen. Gjennom tiden i Madrid veide han fra og med 92kg, noe som må sies å være en svært voksen vekt for en kropp på knappe 175cm. Selv har han innrømmet at hans matchvekt brukte ligge på 82kg, og at i det an ankom Sampdoria fra Real Madrid veide han hele 95kg. Spikeren i kista på hans Real Madrid-karriere sies å ha vært en imitasjon av Capello, som etterhvert slo følge med han til den spanske hovedstaden etter Calciopoli-skandalen. Selv har Cassano benektet at det var imitasjonen av Capello som var årsaken, men han har på langt nær bekreftet flere opphetede diskusjoner bak lukkede dører. Selv hevdet han at grunnen var at Capello tvang han til å varme opp i en hel omgang uten at han i det hele tatt fikk spille. Sannheten ligger antageligvis ett sted i mellom, for det er viden kjent at Capello bestandig har vært opptatt av at hans spillere var i god fysisk forfatning. Hvilket Cassano nærmest aldri var i karrieren i gjennom, i alle fall ikke i Madrid hvor han i praksis kunne dannet spisspar med Ronaldo som hadde hatt en gjennomsnitshøyde på 1.77m og en gjennomsnittsvekt på 94kg.
Cassano hadde nok det aller meste som fotballspiller, for utenom det kanskje viktigste. Nemlig mentaliteten. Som han selv har sagt og som Totti nærmest har bekreftet, hadde han bare orket yte mer enn 50% karrieren i gjennom så hadde han vært Lionel Messi. Etter tiden i Real Madrid viste han noe av det som bodde i han, hvor han hadde ett knallsterkt opphold i Sampdoria før han dro videre til Milano for å spille for både Inter Milan og AC Milan. Tidvis var han også en viktig del av det italienske landslaget, selv om det hører med til historien at han året etter ett stort mesterskap knapt spilte landskamper, og at han månedene før ett mesterskap stort sett bestandig var i sin livsform. Selv om han angrer på at han ikke gjorde mer ut av oppholdet i Madrid, så har han uttrykt gleden ved å spille for det utrolige Galácticos-laget hvor han fikk spille med Guti, Ronaldo og Zinedine ZIdane. Trioen som han har beskrevet som to av tidenes fem beste fotballspillere, hvor den siste kunne ha vært det om han i likhet med seg selv hadde hatt hodet på riktig plass. Det ble riktignok aldri 600 mål i løpet av fotballkarrieren, men han kan riktignok skryte på seg over 600 hakk i sengestolpen. Hvor brorparten visstnok skal ha kommet i løpet av tiden i den spanske hovedstaden, hadde han bare vært like produktiv på banen som utenfor.