Talentutvikling

Spillerutvikling har fått større fokus de siste årene, mye grunnet den økonomiske tilstanden innen fotball og noe grunnet reglene som ble innført av UEFA rundt såkalte «Homegrown Players» og «Financial Fair Play». Klubber i de øverste divisjonene i Europa bruker alt fra €1 000 000 til 15 000 000 per år på spillerutvikling. Dette for å enten a) Å utvikle talent for å videreselge slik at man får penger i kassen, og/eller b) Å utvikle talent som kan være med å bygge opp klubben, iform av spillersuksess og klubbfølelse/patriotisme.

Når det kommer til spillerutvikling i verdensklasse er det for mannen i gata ett sted som forbindes med nettopp dette, «La Masia», Barcelonas juniorakademi. Da klubben vant Champions League forrige sesong var sju av elleve spillere på banen fra juniorakademiet, og de høstet mye ros for deres tilnærming for talentutvikling. Men la oss se litt nærmere på dette.

Vi har alle et bilde av hva det vil si å være en fotballspiller utviklet av egen klubb. En ung gutt på 10 sitter på stadionet til sitt favorittlag fra fødebyen sin og ser de spille for første gang. Etter en stund blir han tatt opp i juniorakademiet, og rundt ti år senere løper han ut på samme stadion ikledd drakten til laget. Ti år senere er han fremdeles i samme klubb og bærer kapteins-båndet. Det er slik den ideologiske tanken rundt spillerutvikling er. Sannheten er et stykke unna.

Så hva stiller Barcelona med?

Et raskt innblikk blandt Barcelonas rekker gir oss følgende: Pedro, Puyol og Busquets kom alle til klubben som 17-åringer fra andre klubber. Fabregas og Pique kom til klubben da de var 10, men forlot den igjen da de var 16, og retunerte som «ferdige produkter» da de var henholdsvis 24 og 21 år. Hvem av disse kan man regne som «La Masia»-produkter? De som forlot klubben som 16-åringer eller de som kom da de var 17?

Realiteten er at talentutvikling for de største klubbene handler om å håndplukke de beste unge fra hele verden. Messi signerte som 13-åring og er fra Rosario, Argentina og Iniesta kom som 12-åring fra Albacete (kunne fort ha endt opp i Real Madird). Xavi er den eneste spilleren som vokste opp i Barcelona by, signerte som 10-åring og ble en klubblegende (på lik linje som Iker Casillas). Talentutvikling handler i bunn og grunn ikke lenger om å vokse frem talent, men om å hente inn talenter og tilpasse de klubbens spillestil. «La Masia» er ikke et magisk sted hvor unge Barcelona-gutter går inn dørene og går ut noen år senere som toppspillere. Det er et sted hvor unge talenter fra verden over blir skolert og hvor de beste får muligheten til å leve ut drømmen om å bli fotballspiller, akkurat som det er i andre fotballakademier verden over.

Verdensberømte «La Masia» mot «La Fabrica»

Når det er snakk om å sammenligne Barcelona med en annen klubb, hva er da mer passende enn Real Madrid? «La Cantera» eller «La Fabrica», kjært barn har mange navn. I løpet av de siste årene har spillere som Rubén González (Osasuna), Adrián (Racing), Filipe Luis (Atlético), Borja Valero (Villarreal), Javi García (Benfica), Juan Mata (Chelsea), Roberto Soldado (Valencia), Álvaro Negredo (Sevilla), Luis García (Zaragoza), Rodrigo (Benfica), Juanfran (Atlético), Jurado (Schalke), Dani Parejo (Valencia), Eto’o(Anzi) og Michel Alonso (Bolton) kommet ut fra steinbruddet i den spanske hovedstaden. Vi kan også ta med både Raúl (Schalke) og Guti av spillere som fremdeles er aktive.

I dagens Real Madrid stall finner vi spillere som Casillas, Adán, Granero, Arbeloa og Callejón som har kommet gjennom «La Fabrica». La Quinta Del Buitre med Emilio Butragueño, Manolo Sanchís, Martín Vazquéz, Míchel og Miguel Pardeza var en kvintett som herjet for Real Madrid på 80-tallet. I tillegg var både trenerne Del Bosque og Rafael Benítez fra akademiet i sin aktive karriere.

Så i form av produsert talent står ikke «La Cantera» dårligere stilt enn «La Masia». I motsetning til hva mange tror, er hovedstads-klubbens politikk å fremme unge spillere. Grunnen til at Real Madrid ikke har fått samme annerkjennelse som Barcelona de siste årene er grunnet lite tillit til egne rekker. Det kan ha en sammenheng med det mislykkede prosjektet «Zidanes y Pavones», hvor spillere som Francisco Pavon, Alvaro Mejia, Javier Portillo og Raul Bravo fikk tillit, men rett og slett ikke var gode nok. Siden den gang har det vært en evig kamp i form av «centro contra cantera» (lommebok versus akademi).

Ungdomspolitikk

Det virker som klubben har valgt å kjøre en ungdomspolitikk ved å selge spillere med en tilbakekjøpsklausul, fremfor å gi de sjansen på a-laget selv. Slik kan man hente inn ferdig utviklede toppspillere og samtidig se om egne talenter faktisk har det som skal til for å prestere på øverste nivå. Dermed kan man hente tilbake de som er gode nok, og la de mindre gode fortsette karrieren sin et annet sted.

Men det har også sin bakside. Siden man ikke har gitt spilletid til de unge og talentfulle, har spillere som Juan Mata, Roberto Soldado, Álvaro Arbeloa, Borja Valero, Esteban Granero, Álvaro Negredo med flere forlatt klubben og oppnådd suksess andre steder. Heldigvis har man klart å hente tilbake noen av dem, mens andre ikke ønsker å ikle seg hvitt grunnet tidligere mistillit.

Men man ser tendenser til at ting forandrer seg etter Mourinhos ankomst. Siden portugiseren tok over roret har man sett flere talenter fra La Cantera få spilletid. Så langt har 12 unggutter fått sjansen. Likevel har ikke spilletiden i antall minutter vært det helt store. Men ettersom titler begynner å ankomme Cibeles, vil ungguttene mest sannsynlig få mer spilletid hvis de er gode nok. Og vi har et par som virkelig er det.

Når det kommer til å produsere talent står altså ikke Real Madrid tilbake for Barcelona, talent-årganger kommer og går. Real Madrid hadde tidligere la Quinta del Buitre, Barcelona har nå en fantastisk 87-årgang (Pedro,Messi,Fabregas og Pique). De yngre lagene til begge klubber vinner sine respektive serier så og si hvert år. Den største forskjellen på lagene per dags dato er viljen til å gi de rette talentene tillit.

Skrevet av Magnus Ra.