(Dette er en kommentar, og gir kun utrykk for skribentens meninger.)
Datoen er 23. mars 2023. Real Madrid ligger godt plassert på andreplassen i LaLiga, med en finfin luke på 12 poeng opp til serieleder Barcelona. Real Madrids jakt på sitt 36. seriemesterskap er det bare å legge på hylla for denne gang, og man kan heller rette øynene mot neste sesong hva gjelder LaLiga.
La oss stille klokken ett år tilbake på dagen. Den 23. mars 2022 var det spilt 29 runder i serien, Real Madrid hadde ni poeng på nummer to, som da faktisk var Sevilla, og de fleste hadde om ikke allerede sprettet, i hvert fall gjort satt en flaske med bobler i kjøleskapet. 1/8-delsfinalen mot PSG satt også friskt i minnet denne dagen, og selv om man kanskje ikke hadde fått opp forhåpningene for mye allerede da, skulle det gå hele veien inn i Champions League senere den sesongen også. Det var i hvert fall ingen tvil om at dette laget, med Carlo Ancelotti på benken, hadde det meste på stell!
Nærmere Europa League enn ny tittel
OK, las oss dra tilbake til 2023. Real Madrid så ut som storfavoritter til å gjenta suksessen fra forrige sesong i høst. Etter elleve kamper i serien var fasiten ti seiere, én uavgjort, og 31 av 33 mulige poeng. Barcelona var også gode, og inn i VM-pausen knivet de to rivalene om hvem som kunne kalle seg serieleder. Det lå an til å bli en skikkelig kamp om tittelen, der resultatene i El Clasico kunne være det som tippet serien i den ene eller andre retningen.
Nå har vi fasit, og den er at El Clasico slett ikke skulle få så stor betydning som man trodde. På de tolv kampene i ligaen siden VM var over har Real Madrid gått fra å kjempe om ledelsen, til å nå befinne seg i en posisjon der de er nærmere på poeng til å måtte spille Europa League neste sesongen enn de er sin 36. ligatittel. Hva er det som har skjedd siden forrige sesong, siden VM-pausen – og hvordan kan Real Madrid snu det?
Motstanden er tøffere
Det er noen opplagte forskjeller mellom motstanden forrige sesong og denne. 21/22-sesongen var sannsynligvis en av de svakeste vi har sett på flere år hva gjelder kampen om gullet. Barcelona var skakkjørte både økonomisk og sportslig, og sistnevnte gjaldt også for et Atlético-lag som aldri var i nærheten av det de viste i 20/21-sesongen som ledet til seriegull. Joda, Villarreal var faktisk (noe overraskende) i semifinalene i Champions League, men hjemme i Spania endte det faktisk med en syvendeplass i ligaen.
I år har det seilet opp noen nye utfordrere. Både Real Betis og Real Sociedad har kastet seg inn i kampen om de fire Champions League-plassene som skal deles ut, mens Sevilla har sagt natta for lenge siden og kjemper om overlevelse. Men den mest påfallende endringen er så klart Barcelona, som denne sesongen har vært umåtelig sterke i ligaen, og som har klart å vippe resultater i sitt favør gang på gang.
Men tross Barcelona sin forbedring er det noe som ikke stemmer hos Real Madrid. Det er ikke de seks poengene som deles ut i de to kampene mellom Barcelona og Real Madrid som er det avgjørende. Den statistikken er uansett lik null ettersom Real Madrid vant det første oppgjøret i ligaen i høst. Det er mot de andre lagene i ligaen at Real Madrid har tapt 12 poeng til rivalen fra Barcelona.
Ancelotti og taktikk
Mange har begynt å peke fingeren mot Carlo Ancelotti, og posisjonen hans i sjefsstolen er nok mer utrygg nå enn den var for noen måneder siden. Kritikerne hans mener han er for dårlig til å tilpasse formasjon og taktikk til forskjellige motstandere, og at han er for dårlig til å rotere på startelleveren, samt at bytter blir gjort for sent. Det er helt klart at det ligger noe i kritikken, men det blir også for enkelt å skulle skylde ene og alene på treneren.
Jada, Modric og Kroos har kanskje fått mer spilletid enn de både fortjener og tåler, og det offensive spillet til Real Madrid mot dyptliggende forsvar er mildt sagt patetisk, men det ligger mer bak Ancelotti enn «emoji-ansiktet» hans og at han «skaper god kjemi i garderoben». CL-finalen mot Liverpool viste hvordan han kan vri på taktikken for å skvise mest mulig ut av laget, god hjulpet av en strålende Courtois. Dessuten ser vi hvor godt spillet fungerer mot høytpressende lag, der utspillingsfasen er avgjørende, og hvor angrepsspillerne har mer rom å boltre seg i, for eksempel ute i Europa.
Mot lavtliggende etablert forsvar er derimot historien en helt annen. For Ancelotti har ikke klart å finne noen god måte å bryte ned etablert forsvarsspill. Ofte føles det som man ser den samme kampen om og om igjen når Real Madrid spiller mot lavtliggende forsvar. Innlegg uten mål og mening, ingen spillere inne i boksen, og labert spill som ofte leder til farlige overganger. Her må Ancelotti definitivt ta kritikk, for dette er definitivt noe motstandere har skjønt at de kan utnytte, og vi ser at flere og flere lag benytter seg av denne taktikken når de møter Real Madrid.
Ledelsen må ta kritikk for mangelen på reserveløsninger
Det må også stilles spørsmål ved den sportslige ledelsen i klubben. Der Barcelona har spillere i backup på så og si hver eneste posisjon, mangler Real Madrid gode alternativer på benken. Å skulle bruke like mye penger på reservespillere som Barcelona er nok en utopi, men det er noen store gapende hull hos Real Madrid som man definitivt skulle tenkt på både for flere år siden, for ikke å snakke om sist sommer. Aller mest påfallende er backer og spiss.
Karim Benzema har ikke vært en like avgjørende spiller i år som forrige sesong, men man ser tydelig at laget blir svakere når franskmannen ikke er å finne i startoppstillingen. Rodrygo har fungert greit når han har fått sjansen der, men klubben mangler en ordentlig ren backup på spissplass. Rodrygo burde heller få fokusere på å spille seg inn på høyrekanten. At klubben kanskje ble tatt litt på senga da Mbappé ikke kom sist sommer bidro kanskje til at klubben ikke hadde noen god erstatter, men en klubb med ambisjonene til Real Madrid trenger flere alternativer hvis deres første avtale ikke går i boks. Klubben var fast bestemt på at vi trengte Mbappé sist sommer, men da han ikke kom har man heller ikke hentet inn en erstatning.
Og så er det de gapende hullene på backplass. Det er kanskje for mye å forvente at ledelsen skulle visst hvor ubrukelig Carvajal kom til å være i en del kamper denne sesongen, men at han har vært på en nedgående kurve har vært klart lenge. Høyresiden til Real Madrid har vært et trist skue denne sesongen, og mangler både offensive og defensive egenskaper. Real Madrids prioritering nummer én bør være en ny høyreback til sommeren – og helst en som kan gå rett inn i startelleveren.
En spiller må dyrkes i sin posisjon for å levere
Dessuten har begge backene vært preget av skader gjennom sesongen. På venstreback har man klart å finne en grei løsning når Mendy er ut, med Camavinga ned i forsvaret. Men Camavinga er først og fremst en midtbanespiller, og det er der han burde dyrkes. Han skal ikke trenge å måtte hospitere på backplass fordi klubben har gått tom for løsninger. Det var nok en forventning om at Alaba i ytterste konsekvens kunne spiller på backen, slik som han gjorde for noen år tilbake. Problemet er at Alaba ikke er den spilleren han en gang var på backen. Han er ikke like rask, ei heller like «flytende» i overgangen mellom offensivt og defensivt som han en gang var. Han fungerer mye bedre som en ren stopper, og har vært et solid alternativ i den posisjonen siden han kom til klubben.
At Nacho har fungert såpass bra som han har gjort når han er blitt kastet ut i nye posisjoner har også vært avgjørende for Real Madrid. Samtidig er det ingen spillere som er best når de stadig må spille i nye posisjoner, og de må dyrkes i én ren posisjon for å få det beste potensialet ut av dem. Nacho har også ikke signert ny kontrakt med klubben, og står i fare for å forsvinne til sommeren. Å hente inn en backup til venstrebacken burde også være en prioritering for klubben.
Hvor stor påvirkning har Ancelotti på ledelsen hva gjelder disse prioriteringene? Hvem er det egentlig som tar avgjørelsene? Lytter Florentino Perez til trenerne sine, eller har han sin egen oppfatning om hva som er best for klubben? Her må det uansett gjøres endringer!
Spillerne må ta seg sammen – da er mye gjort!
Til slutt må også spillerne gå i seg selv. Det spillerne har levert på banen i flere kamper denne sesongen har i beste fall vært slett. Slappe pasninger, få bevegelser, og daft forsvarsspill – symptomer som kun kan lindres av den individuelle spilleren. Jada, tett kampprogram og få pauser kan være tøft for en fotballspiller, men ikke så tøft at man ikke klarer å slå en presis pasning til en medspiller som står fem meter unna. Vi har sluppet unna med det i Europa, mye takket være at intensiteten hos spillerne har vært en helt annen i Champions League enn i hjemlig liga, men tar man med seg den mentaliteten inn mot Chelsea i kvartfinalene er det takk og farvel. Det er faktisk på tide for spillerne å ta seg sammen, også!
Så hva sitter vi igjen med, da? Ja, det må skje endringer i klubben, men mye av det trenger ikke være store utskiftninger eller drastiske tiltak. Det er ingen tvil om at Real Madrid fortsatt kunne vært med og kjempet om ligagullet denne sesongen med det mannskapet de har nå. Jeg tror f.eks ikke det er mange som mener Real Madrid stiller særlig mer svekket i år enn de gjorde i fjor. Samtidig er det noen grunnleggende feil med hvordan klubben styres, spesielt knyttet til at man må tenke langsiktig, og forstå at kampprogrammet stadig blir tøffere for spillerne, at man kommer til å få skader, og at man må klare å finne en løsning for å bryte ned kyniske motstanderlag. Her tror jeg ledelsen i klubben har sviktet, men at det ikke er så fryktelig mye som skal til for å forbedre situasjonen betraktelig. For tross den helt legitime kritikken, er Real Madrid fortsatt på andreplass i en av verdens tøffeste ligaer, samt at de er på vei mot sin 15. Champions League-tittel.