Mikael Jensens spesialer

De som ikke levde opp (del 1)

 

Topp 10: Gjennom de siste tiårene har det vært kjøpt en lang rekke med fotballspillere av både Florentino Pérez og Ramon Calderon, men på langt nær alle fylte forhåndsprofetiene.

Det sies at man for hvert godt kjøp må regne med tre som går i vasken, i alle fall i fotballsammenheng. For Real Madrid som i grunnen har hatt for vane å skyte gullfuglen langt oftere enn de fleste konkurrentene, i hvert fall de senere årene, så finner man fortsatt en rekke handler som man hadde håpet på at skulle gitt ett bedre utfall. Årsakene er som regel mange, og antageligvis ofte langt mer komplekse enn man i utgangspunktet skulle tro.

I denne kåringen har jeg prøvd etter beste evne å snekret i hop en topp 10 liste over de spillerne som aldri slo helt til eller som for så vidt slo til, men som burde gjort sakene enda ett par hakk hvassere. Ikke alle på listen er nødvendigvis bomkjøp eller flopper, noen hadde bare ikke timingen på sin side og enkelte andre ville det seg bare ikke for.  Dette er rett og slett en kåring av spillere som i utgangspunktet hadde mer i seg enn det vi fikk sett i den helhvite drakten. Noen dro å leverte varene for andre klubber, andre var det satt for høye krav til og enkelte hadde hverken helse eller mental kapasitet nok til å takle livet som Real Madrid-spiller.  Listen tar utgangspunkt i innkjøpte spillere fra og med 2005 og til dags dato, det vil si at spillere som Zinedine Zidane og David Beckham eksempelvis ikke oppfyller kriteriene. Det samme vil også gjelde for spillere som Jesé Rodríguez og Daniel Parejo,  som følger av at noen betydelig transaksjon aldri ble gjennomført. Hvilket gjør at Roberto Soldado, Álvaro Negredo og Álvaro Morata i realiteten kvalifisert for listen.

10. Danilo

Kom sommeren 2015 som en 24-år gammel brasiliansk høyreback fra FC Porto til den nette sum av 31 millioner euro, noe som gir visse føringer hva angår fremtidige prestasjoner og forventinger. De to sesongene før overgangen formaliserte seg hadde han levert imponerende 22 målpoeng total fra sin høyreback posisjon, samtidig som han hadde vært klubbens visekaptein og vært med på å lede klubben til en imponerende kvartfinale i Champions League. Ikke bare kunne han spille back, men han var også kapabel til å levere gode kamper fra sentral midtbaneposisjon.

Ikke nok med gode prestasjoner for Porto, men før overgangen til Europa hadde han vært del av Santos-laget som vant Copa Libertadores sammen med blant andre Neymar og Ganso. I tillegg hadde han fått hele 15 landskamper med flagget på brystet før overgangen til Real Madrid fant sted, dette i konkurranse mot en av tidenes beste høyrebacker i Dani Alves. Flere supportere var av den oppfatning av at dette kunne bli skummelt for Dani Carvajal, som nå ville risikere miste plassen sin til fordel for en dyrkjøpt brasilianer. En tildels berettiget frykt, som på et tidspunkt holdt på å bli virkelighet.

Selv om han i løpet av sin første sesong tidvis utfordret Carvajal, og faktisk rent statistisk gjorde det bedre enn spanjolen var det likevel noe som manglet. Om det var den tidvis klønete offensive fremtreden, eller at han ikke var totalt tilregnelig defensivt som ble utslagsgivende er usikkert. Hovedårsaken heter uansett Carvajal, som til slutt trakk det lengste strået i duellen om høyrebacken. En ting er i alle fall sikkert, noen ubetinget suksess ble aldri brassen og etter ett par sesonger ble han solgt til Manchester City for en tilsvarende sum som han kom for. England tok han ei heller med storm, og per dags dato jobber han med å få karrieren på riktig vei i Juventus.

9. Mateo Kovačić

Kun 16-år gammel debuterte Mateo Kovačić i den kroatiske toppserien, og allerede som 17-åring spilte han mot Real Madrid for aller første gang i en gruppespills kamp for Dinamo Zagreb. En kamp han på langt nær gjorde seg bort i og tidvis trillet han ball i hatt med verdensstjernene fra den spanske hovedstaden, på hjemmebane som på bortebane. Tidlig var han utkåret som den neste store i kroatisk fotball, hvor av Kroatias tidligere u-17 landslagstrener Martin Novosalec var tidlig ute med å fortelle at landet ikke hadde sett ett større talent siden Robert Prosinečkis tid. Dette på en tid hvor Luka Modrić hadde herjet for Kroatia i EM årene i forveien, og etterhvert tatt store steg i England for Tottenham Hotspurs.

Den østerrikske-fødte kroaten ble ikke værende lenge i Kroatia Zagreb, knapt fylt 19-år ble han solgt til den italienske storklubben Inter Milan. I Kroatia spilte han i utgangspunktet utelukkende som en offensiv midtbanespiller, men under Andrea Stramaccionis ledelse i Inter skulle han transformeres til en dyptliggende playmaker. På kort tid skulle han bli en av Inters aller viktigste spillere, selv om det sett i ettertid kanskje ikke er all verdens å skryte av, gitt forfatningen klubben var i på det daværende tidspunktet. Likevel imponerende av en midtbanespiller på knapt 20-år. Etter tre sesonger i den italienske mote-hovedstaden ble Inter som for øyeblikket fant seg i en økonomisk krise tvunget til å selge spillere på grunn av Financial Fair Play-regler, hvor Kovačić var en av få salgsobjekt klubben var i besittelse av. Dermed ble Real Madrid neste stoppested for spilleren som en gang var utropt som den neste Prosinečki.

Inter hadde nesten tredoblet investeringen sin etter salget til Real Madrid, som til slutt måtte bla opp nærmere 40 millioner euro for kroatens signatur. Den første sesongen i Madrid slet han med å etablere seg i laget, og det ble kun sporadiske minutter under Rafael Benítez-ledelse.  Benítez som på sin side hadde lagt sin elsk på Casemiro, en noe mer brutal spillertype en den noe mer teknisk anlagte Kovačić . Den påfølgende sesongen og den første fulle sesongen under Zinedine ZIdanes ledelse skulle derimot kroaten i langt større grad gjøre seg mer gjeldende.  Selv om han ikke greide klore seg til en plass i startoppstillingen i de viktigste kampene, var han likevel en viktig bidragsyter i en av klubbhistoriens mest suksessfulle sesonger. Under sin tid i Real Madrid ble han som oftest brukt som en indreløper, selv om han også vikarierte i en mer dyptliggende rolle de gangene Casemiro var ute av laget eller trengte hvile.

Som spiller var han svært anvendelig, samtidig som han var i besittelse av ekstremferdigheter i form av ett enormt rykk og fremragende tekniske egenskaper. Likevel var det noe som manglet, om det var det manglende sluttproduktet eller kanskje var det timingen som ble utslagsgivende for at kroaten etterhvert dro videre uten å noengang spille seg til fast plass. Potensialet var utvilsomt der, men konkurransen ble for tøff. Antakeligvis er det få eller ingen spillere som hadde klart å spille seg inn på den midtbanen under perioden Kovačić etter beste evne prøvde spille seg inn, men naturlig nok falt for kort . Hadde derimot Kovačić vært mer tålmodig og bestemt seg for å bli i klubben kunne ting fort sett annerledes ut i dag, for det er slettes ikke umulig at han hadde spilt seg inn under Julen Lopetegui. Antakeligvis også sannsynlig med tanke på Modrić synkende formkurve, da i en lignende rolle som vi har sett Valverde i denne sesongen.

8. Asier Illarramendi 

Sommeren 2013 valgte Real Madrid å overby utkjøpsklausulen  på 30 millioner euro som Real Sociedad hadde satt på Asier Illarramendi, mye på grunn av ett blendende godt u-21 mesterskap den samme sommeren og en god gjennombruddssesong i La Liga.  Noen uker i forkant av overgangen til Real Madrid dominerte Illaramendi sammen med kanskje tidenes sterkeste u-21 landslag under verdensmesterskapet i Israel, hvor han hadde den holdende midtbanerollen i ett svært offensivt spansk lag fylt som inneholdt spillere som Isco og Thiago Alcântara. Hovedoppgavene var å skjerme stopperne, samtidig som han skulle være balldistributør og den samlende kraften på midtbanen. En rolle tilsvarende Sergio Busquets har hatt for Barcelona i en årrekke, og som Xabi Alonso gjorde med bravur under sin tid i Real Madrid.

Illaramendi ble tidlig ansett som den nye vinen, og planen var at han skulle komme inn for å på sikt overta etter en aldrende Xabi Alonso. Den første sesongen ble det mange innhopp, og ikke all verdens med kamper fra start. Det var heller ikke ofte han fikk muligheten til å starte flere kamper på rad, og som regel ble han bare kastet inn i en rolle som en indreløper utover sesongen. En posisjon som var langt fra tilpasset hans ferdigheter. Carlo Ancelotti som var daværende Real Madrid-trener virket å foretrekke en midtbane bestående av Xabi Alonso, Luka Modrić og Ángel Di María. Ikke nok med de tre overnevnte, så var han også nødt å kjempe om spilletid med både rutinerte Sami Khedira og et annet stjerneskudd i Isco. Selv om prestasjonene var stabile, fikk han aldri muligheten til å spille i sin foretrukne posisjon og vist seg fra sin aller beste side. Som regel var han nødt til å spille i en indreløper-posisjon, og ikke som en dyptliggende playmaker som han i utgangspunktet var tiltenkt. Ett annet underspilt poeng er at han heller aldri var komfortabel med å spille samtidig som Xabi Alonso, all den tid de søkte de samme rommene når de spilte samtidig. Ikke ulikt Paulo Dybala og Lionel Messi på det argentinske landslaget.

Den neste sommeren dro hans argeste konkurrent og læremester Xabi Alonso til FC Bayern München, samtidig som Ángel Di María dro til Manchester United senere den samme sommeren.  Di María var på langt nær noen lignende spillertype, men argentineren var likevel en spiller som hadde krevd startplass dersom han hadde fortsatt i klubben. På tross av avgangene skulle ikke saken med å kjempe seg inn i førsteelleveren blir noe lettere for Illarramendi, for den samme sommeren hentet Real Madrid både Toni Kroos og James Rodríguez. Etter en haltende første sesong, så virket Real Madrids sportslige ledelse på ingen måte overbevist om at Illaramendi var klar for å overta ansvaret etter Xabi Alonso. Samtidig var Bayern Münchens stjerneskudd Toni Kroos plutselig ledig på markedet, hvilket var en mulighet for god til å avstå. Illarramendi fikk mindre spilletid den påfølgende sesongen, før han sakte, men sikkert ble avskiltet som Real Madrid-spiller og sendt på billigsalg tilbake til Real Sociedad. Selv om han av de fleste vill minnes som en flopp, så er nok hovedårsaken til at Illarramendi aldri ble noen suksess i Real Madrid at Kroos var tilgjengelig på billigsalg. En prioritering av klubbledelsen det i ettertid er vanskelig være uenig i.

Hvem av Danilo, Mateo Kovačić og Asier Illarramendi hadde du størst tro på, og hvem burde være neste mann på listen?

Legg inn en kommentar