Ronaldo: – Fenomenet

Historien om Ronaldo starter i en av Rio de Janeiros uendelig mange forsteder. Nærmere bestemt Bento Ribeiro, en plass for nedre middelklasse og på langt nær noen favela. Det ble tidlig klart for Ronaldo hva han ønsket med livet, og allerede som 5-åring drømte han om å bli fotballspiller. Mye på grunn av ett verdensmesterskap i Italia, med ett særdeles artiststerkt brasiliansk landslaglag som satt sjarmerte flere generasjoner med fotballfans verden over. I Brasil har fotballen som kjent en nærmest gudommelig status, og på mange måter kan sporten sidestilles med religion i kaffelandet. I forkant av og under VM i 1982 var Ronaldo med på å male gatene i Brasils farger, det maltes ikke bare nasjonens farger, men også de største spillerne som Zico og Sócrates fikk sine portretter på Rio de Janeiros asfalt. I Ronaldos nabolag bodde det en pensjonerte pilot som var en få som hadde tilgang til TV i nabolaget, pilot var en av få yrker i datidens Brasil som var høyt nok betalt til at TV-kjøp var mulig.. Den pensjonerte flygeren inviterte store deler av nabolaget over for å se kampene på fargeboksen, deriblant den 5-år gamle Ronaldo. Samtidig som han bydde på både Coca Cola og chips, noe som i 80-tallets Brasils ansås som luksusvarer. Med en forsmak på det gode liv og med ny giv fortsatte den lille gutten å sparke ball, både med brødre og andre rundt om i nabolaget. Når ikke brødrene eller noen andre hadde tid eller lyst, fant han trøst i husveggen som aldri ble lei av å spille vegg. Ronaldo spilte fotball hele tiden. Heldigvis hadde også familien tilgang på en stor plen på sin hustomt, noe som kom godt til nytte for gutten som kun ønsket spille fotball.  I motsetning til mange andre drømte han ikke bare, men oppriktig trodde på at en dag virkelig skulle bli verdens aller beste fotballspiller.

Fotballens Harvard

Fra han var guttungen som herjet i gatene og familiens romslige bakgård til han spilte førstelagsfotball i den brasilianske toppdivisjonen skulle det ikke gå mange årene. Først ett år med futsal for en mindre lokal klubb, før turen så gikk videre til den lille, men tradisjonsrike bydelsklubben São Cristóvão hvor han skulle tilbringe tre år med ungdomsfotball. Allerede i en alder av 13-år gammel var Ronaldo blitt et yndet objekt for flere av Brasils aller største klubber. Fra lille São Cristóvão skulle turen gå videre til Bello Horizonte og Cruzeiro, hvor utviklingen for alvor skulle skyte fart. Knapt fylt 15 år skulle fotball-fenomenet få invitasjoner til å trene med det brasilianske landslaget, og i det han var fylt 16 år ventet debuten for Cruzeiros førstelag. I løpet av sine første 21 kamper scoret Ronaldo vanvittige 20 mål. Utviklingen bare fortsatte og sesong nummer to skulle på langt nær bli noe dårligere, hvor det ble vanvittige 24 mål på 26 kamper. Verden hadde knapt sett maken siden en annen ung brasilianer ved navn Pelé trillet ball i hatt med svimle forsvarere verden over, og i likhet med sin legendariske landsmann ble også Ronaldo tatt ut i en VM-tropp for Brasil i en alder av 17-år. Faktisk ett år yngre enn det Pelé var i 1958.

Ronaldo som Pelé ble med å vinne som både tenåring og mesterskaps-debutant , men der stopper også likhetene. Pelé på sin side var blant VM i 1958 aller beste spillere, mens Ronaldo kun var med som en førstereis unggutt som skulle samle erfaring og forhåpentligvis en gang i fremtiden lede fedrelandet til edelt metall i kommende store mesterskap. Her fikk den da 17-år gamle Ronaldo tilbringe mye tid med storheter som Romário og Bebeto, som for øvrig også var hans konkurrenter om minutter i mesterskapet. En direkte konsekvens av dette ble at Ronaldo ble en ubenyttet reserve gjennom hele mesterskapet, samtidig som den dynamiske duoen Romário og Bebeto scoret hele åtte mål seg imellom. På tross av den manglende spilletiden skulle han likevel bli noen erfaringer rikere i løpet av sommeren, hvor han selv har beskrevet den første VM-deltakelsen som å være en del av fotballens Ivy League, hvor Brasils landslagstropp var selve Harvard. I tillegg fikk han anledning til å knyte tette bånd til en av sine store idoler i Romário, som igjen tok 17-åringen tett til sitt bryst gjennom mesterskapet tre uker. Faktisk ble Ronaldo anbefalt å dra til PSV av Romário, som selv noen år i forveien hadde gjort braksuksess og tilbringt flere gode år i den Nederlandske storklubben.

Europa med storm

Ronaldo ankom Eindhoven og PSV sommeren 1994,  rett etter at VM-sluttspillet i statene var over. For en overgangssum som i dag hadde tilsvart hele 15 millioner euro, noe som selv i dag hadde vært en anselig sum for en  17-åring og som hadde ført visse forventninger med seg. Ronaldo skulle leve opp til forventingene som var satt til ham, og allerede fra første sekund med europeisk fotball leverte han varene så til de grader. En liten måned etter han kom til Nederland fylte han 18-år, og mange mente han allerede da var den komplette fotballspilleren.  Den tyske storscoreren Rudi Völler uttalte etter en kamp hvor Ronaldo og PSV hadde herjet med hans Bayer Leverkusen at han aldri i sitt liv hadde sett en 18-åring spille på denne måten, Leverkusen tapte for øvrig kampen og Ronaldo scoret hattrick. Etter to sesonger i Nederland for PSV hadde Ronaldo scoret utrolige 54 mål på 57 kamper, legger man til årene i Brasil hadde han nå 98 mål på 104 kamper i løpet av sin hittil korte seniorkarriere på klubbnivå. På tross av enorm individuell suksess i PSV ble det kun med ett cupgull og en supercup-tittel, noe som for en klubb av PSV-størrelse anses som sparsommelig fangst . Hovedårsaken var ett totaldominerende Ajax-lag bestående av blant annet Edgard Davids, Clarence Seedorf, Edwin van der Saar, Patrick Kluivert og Marc Overmars. Det var ikke bare i hjemlig serie Ajax feide all motstand av banen, men den unike generasjonen vant også Champions League 1994/1995-sesongen.

Katalonias stolthet FC Barcelona sto sommeren 1997 klare til å betale 28 millioner euro for 20-åringens tjenester, og med et slikt lukrativt tilbud på trappene kunne ikke PSV si nei. Nok en gang skulle Ronaldo gå i sitt store idols fotspor, for i Barcelona som i PSV skulle Ronaldo nok en gang fylle tomrommet etter Romário. Romário hadde halvannet år i forveien rømt hjem til Brasil etter heftige krangler med Barcelona-ledelsen, men suksessen til katalanerne hadde uteblitt i fraværet av den festglade brasilianske landslagslegenden. Tidligere Real Madrid og Barcelona spiller Luis Enrique hadde allerede bitt seg merke i Ronaldos prestasjoner for PSV gjennom TVen, men etter å ha hatt han på samme lag en stund ble han virkelig forundret. Aldri før hadde han sett en så spektakulær spiller, som ut av ingenting kunne dra triks opp av hatten verden knapt hadde sett før. Overgangen fra Nederland til Spania skulle gå knirkefritt, og Ronaldo skulle nok en gang levere tilsvarende tall som han hadde gjort i både hjemme i Brasil og i Nederland. Det ble hele 47 mål på 49 kamper i en sesong hvor Barcelona vant både den spanske cupen og cupvinnercupen, i tillegg til en seier i den spanske supercupen. Etter de helt vanvittige prestasjonene for PSV og Barcelona hadde Ronaldo sementert sin posisjon som kanskje verdens aller beste fotballspiller, allerede i en alder av 20-år. Ikke overraskende etter den fantastiske  sesongen gikk Ronaldo og hans agenter i forhandlinger med Barcelonas ledelse om en ny kontrakt.

I Maradonas fotspor

Ifølge daværende Barcelona-president Joan Gaspart var Barcelona og Ronaldo enige om en ny kontrakt, men Ronaldos agenter skal ha tatt helomvending når telefonen fra Inter-president Massimo Moratti kom under feiringen av den nye kontrakten. Gaspart har fortalt videre at Ronaldos ønsket å være i Barcelona, men at pengene var hovedårsaken til at han vendte nesen mot Italia. Til slutt skal en angivelig gråtende Ronaldo unnskyldt seg til Gaspart for at han ikke kunne takke nei til alle pengene Inter tilbydde. Selv har Ronaldo forklart at årsaken til at han dro til Inter var på grunn av at mistet tilliten til Barcelonas-direktører under kontraktsforhandlingene, hvor Inter til slutt kom på banen med en det han beskriver som en fantastisk utfordring. Videre fortalte Ronaldo at den italienske ligaen på det tidspunktet var den beste ligaen i verden, og at en slik mulighet var vanskelig å takke nei til. Det ble med kun en sesong i Barcelona, og i likhet med Romário slo Ronaldo aldri rot i den katalanske hovedstaden.

Hardtsatsende Inter med Moratti i spissen bladde opp svimlende 45 millioner euro for å frigjøre Ronaldo fra Barcelona, noe som gjorde han til den andre spilleren etter Diego Maradona til å slå verdens overgangsrekord hele to ganger. Ronaldo hadde sklidd gjennom seriefotballen i Brasil, Nederland og Spania tilsynelatende uten å merke den store nivåforskjellen. På daværende tidspunkt var fotballen i Italia anerkjent som den beste i verden, og spesielt det eminente forsvarsspillet i støvellandet gjorde det ekstra vanskelig for storscorerne. For mens Ronaldo hadde ligget på over 30 mål i serien for både Barcelona og PSV, så hadde toppscorerne i Italia  årene i forveien ligget på rundt 25 mål. Ikke siden slutten av 50-tallet hadde noen scoret over 30 mål i Serie A, kanskje var det akkurat denne utfordringen som lokket Ronaldo til motehovedstaden i nord. I sin første sesong tok han ytterligere steg mot å bli om mulig en enda mer komplett spiss, hvor han begynte å ta frispark og straffespark, samtidig som han leverte flere målgivende pasninger enn tidligere. Likevel klarte han ikke komme opp i like mange scoringer som tidligere sesonger. Ronaldo endte på 25 scoringer på 32 kamper i sin første sesong i Serie A, mens han ute i Europa scoret 6 mål på 11 kamper som igjen bidro sterkt til at Inter vant cupvinnercupen. Det samme året ble han for andre året på rad kåret til FIFAs beste spiller i verden, samtidig som han vant sin første Ballon d’Or.

Fra topp til bunn

Sommeren 1998 var det VM i Frankrike, og uten å vite det var Ronaldo selv på karrierens høydepunkt rent nivåmessig. En fart, ett rykk og teknikk som allerede gjennom en årrekke hadde terrorisert verdens beste forsvarsspillere. Brasil og Ronaldo startet mesterskapet godt med to komfortable seire, men på tross av ett tap mot Norge i Marseille gikk sambanasjonen komfortabelt videre fra sin gruppe. I den første utslagsrunden banket de Chile, før de beseiret Danmark noe mer knepent i kvartfinalen. I semifinalen mot ett kruttsterkt Nederlandsk lag skulle Ronaldo nok en gang bli utslagsgivende, hvor han scoret det første målet i ordinær tid og satt inn den psykologisk viktige første straffen i den påfølgende straffesparkkonkurransen. Brasil vant til slutt 4-2 etter straffesparkkonkurranse på Velodromen i Marseille, og var nå klar for å møte vertsnasjon Frankrike i finalen.  Det meste lå til rette for at Ronaldo som med 4 scoringer og 3 målgivende pasninger igjennom mesterskapet nok en gang skulle følge Romários fotspor å lede Brasil til atter ett VM-gull.

Morgenen VM-finalen skulle spilles tok mesterskapet en brå vending for Brasil og Ronaldos del. Dagen startet som vanlig på hotellet for den brasilianske troppen, hvor Ronaldos romkamerat Roberto Carlos lå i sengen og fulgte ivrig med på formel 1. Før Roberto Carlos viste ordet av det skal Ronaldo ha falt om på hotellrommet, med det som sies å ha vært ett slag. Roberto Carlos fikk i panikken tak i flera av sine lagkamerater som samlet seg på rommet, før de til slutt også fikk tak i lege. Ronaldo våknet til liv, og ble etter en helsesjekk av legeapparatet klarert til å spille finalen. Brasils ledelse og støtteapparat var derimot i tvil om hva de skulle gjøre med situasjonen. Noe som førte til at det før kampen gikk det meldinger ut til pressen om at Ronaldo ikke engang var med på benken, uten at allmenheten på noen som helst måte var orientert om den heller dramatiske situasjonen som hadde foregått på hotellrommet timene i forveien. Etter hvert som alt fikk roet seg, så var plutselig Ronaldo tilbake i startoppstillingen og alt var tilbake til det normale. Alt bortsett fra Ronaldos prestasjoner, som i forkant av finalen hadde vært helt enestående. Spilleren som tidligere hadde sett ut som en Ferarri, så nå ut som en Fiat og var nå kun knapt en skygge av seg selv kampen igjennom. Det gikk som det måtte. Frankrike filleristet Brasil anført av Zinedine Zidane  i praktslag som stanget inn to mål, og som til slutt ble Frankrikes store helt. Ronaldo på sin side måtte ta til takke med sølv i turneringen, men på det individuelle plan vant han kåringen som mesterskapets beste spiller.

Den vanskelige andresesongen var også noe selv Ronaldo en gang skulle få kjenne på, men på en litt annen måte enn andre. For mens andre spillere sliter med å opprettholde prestasjonsnivået, så skulle Ronaldo for alvor møte motgang i form av store skadeproblemer i årene som kom. Allerede i starten av 1998/1999-sesongen begynte kneskadene for alvor, og det ble kun med 19 kamper i serien for Inter den sesongen. 14 mål ble det riktignok på de kampene, men det skulle ikke være nok for Inter som måtte ta til takke med en skuffende åttende plass. De påfølgende sesongene skulle ikke bli noe enklere for den ellers ydmyke og livsglade brasilianeren, på grunn av det som vise seg å bli ett kronisk dårlig kne. Før skadene tok overhånd hadde Ronaldo vanvittige 230 mål på 282 kamper fordelt på klubb og landslag, dette i en alder av kun 23 år. Samtidig som han i forskjellige kåringer var blitt kåret til verdens beste spiller hele tre ganger. Nedturen startet for alvor fra 1999/2000 og skulle vare helt til slutten av 2001/2002-sesongen. I denne perioden spilte Ronaldo kun 24 kamper for Inter, altså ett snitt på kun åtte kamper per sesong. Flere leger mente det at Ronaldo aldri kunne spille fotball igjen. En stund virket det nesten som at ved hvert comeback røyk kneet på ny, og den evige nedturen virket ingen enda ha. Livsnyter av natur skulle Ronaldo bli sett langt oftere på Milanos mange nattklubber, enn på Inters treningsfelt de neste tre årene. På tross av nedturene hadde han likevel en drøm om VM i 2002, for på tross av å allerede ha vunnet mesterskapet tilbake i 1994 hadde han ett inderlig ønske om og en gang lede Brasil til mesterskapsgull. Året i forkant av VM 2002 reiste han rundt til spesialister verden over for å finne en løsning på det trøblete kneet, på tross av at reising og venting var noe av det han likte aller minst med å være profesjonell fotballspiller.

Malt på betongen

Det siste halvåret før VM 2002 i Japan og Sør-Korea begynte Ronaldo omsider å spille seg i form, denne gangen skulle heller ikke kneet gi etter. Mirakelkuren var funnet. Han hamret inn mål for Inter, og det samme gjorde han i treningskampene for Brasil inn mot mesterskapet i Japan og Sør-Korea. Mot alle odds hadde han kjempet seg tilbake fra skademarerittet som hadde terrorisert han de tre siste årene, om ikke like god som før var han fortsatt langt bedre enn de aller fleste. Mesterskapet startet med en heller knepen seier mot overraskelse laget Tyrkia, Ronaldo startet med scoring og viste at han virkelig mente alvor dette mesterskapet. Kina ble lite overraskende smadret 4-0 av ett Brasil i sambastemming, Ronaldo med nok ett mål. I gruppespillets siste kamp hadde brasilianerne virkelig spilt seg varm i trøya, og Costa Rica ble feid av banen med 5-2. Ronaldo med to nye scoringer.

I første utslagsrunde ventet Belgia, her ble det nok ett mål for Ronaldo og en solid 2-0 seier til Brasil som elegant tok seg videre. Neste hinder på veien var fotballstormakten England, her skulle Ronaldo for første gang dette mesterskapet blinke med sitt fravær i målprotokollen. Rivaldo og Ronaldinho fikset biffen for Brasil, og satte denne kvelden Ronaldo i skyggen. I semifinalen skulle Tyrkia vente, og i likhet med første kamp mot tyrkerne skulle Ronaldo nok en gang tegne seg på scoringslisten. Det ble med ett mål, som også var nok for brasilianerne til å beseire tyrkerne denne kampen. I finalen ventet Tyskland anført av en glimrende Oliver Kahn, Bayern München målvakten virket å være i sin livs form og hadde kun sluppet inn en scoring før finalen. Det var Kahn mot Ronaldo som var fokuset inn mot finalen, og denne gangen skulle ikke Ronaldo feile. Han overlistet ikke Kahn kun en gang, men hele to i finalen og ble til slutt tatt av banen like etter spilte 90 minutter til stående applaus. Selv har han beskrevet øyeblikket som karrierens største. Etter mesterskapet kunne Ronaldo endelig se seg selv malt rundt om på Rio de Janeiros mange betongplater, slik som han selv engang gjorde mens han vandret drømmende rundt i Bento Ribeiros i håp om og en dag bli best i verden. Sirkelen sluttet på mange måter den sommerdagen i Yokohama.

Kronen på verket

Fra en mektig president til en annen, fra ett glamorøst prosjekt til ett annet. Moratti hentet i sin tid Ronaldo til Inter for å føre klubben inn i en etterlengtet storhetstid, men som historien har vist ble det aldri en lykkelig slutt for Ronaldo og Inter. Florentino Pérez var en annen mektig mann, med ett annet prestisjeprosjekt. Etter å ha hentet Zinedine Zidane og Luís Figo de to foregående overgangsvinduene, hadde Pérez nå planen om å sette kronen på verket med en signering av selveste Ronaldo. Karismatiske Pérez er kjent for å få det som han vil, og denne gangen skulle ei heller bli ett unntak. Etter at VM var ferdigspilt sto mesterskapets toppscorer på trappene til Santiago Bernabéu, til fansens store begeistring. Etter nok en Galáctico i samlingen ble ikke forventingene noe mindre til Real Madrid, som allerede hadde vunnet Champions League to ganger og serien en gang de tre sesongene i forveien.

Likhetene med de andre klubb-byttene var slående, også denne gangen var Ronaldo tidlig godt i gang. Selv om debuten lot vente på seg på grunn av en skade som holdt han ute av spill frem til Oktober, men det sies at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Ronaldo scoret likeså greit to mål i debuten sin mot Deportivo Alavés, hvor han i likhet med VM-finalen ett par måneder i forveien gikk av banen til stående applaus fra det ellers nok så kresne Bernabéu-publikummet. Real Madrids stjernegalleri med sindige Vicente del Bosque ved roret seilte mot nok ett seriegull. Selv om Bjørn Tore Kvarmes Real Sociedad var med i kampen om gullet nesten hele veien inn, mye på grunn av den scoringsglade duoen Darko Kovačević og Nihat Kahveci som hamret inn mål på bestilling for baskerne. Ronaldo endte sesongen med hele 23 mål, dessverre ikke nok til å konkurrere om det gjeve Pichich-trofeet, som Roy Maakay i sin kanskje livs form til slutt vant med hele 29 scoringer. Real Madrid på sin side endte knappe to poeng foran Real Sociedad i en høydramatisk serieavslutning. Om mulig var ikke seriegullet i seg selv sesongens høydepunkt, for hverken Real Madrid eller Ronaldo. Utrolig nok.

Etter mellomspillet, trakk Real Madrid ett knallsterkt Manchester United som hadde vunnet sin gruppe komfortabelt foran Juventus. Real Madrid på sin side hadde havnet ett poeng bak en annen italiensk gigant i AC Milan. I forkant av oppgjørene mellom Real Madrid og Manchester United gikk Pepsis-legendariske reklamefilm i beste westernstil som inneholdt flere av klubbenes viktigste spillere, med Roberto Carlos og David Beckham i hovedrollene. For første gang på en årrekke skulle kanskje klodens to aller største klubber møtes. Første kamp endte med en relativt komfortabel 3-1 seier til Real Madrid hjemme på Santiago Bernabéu, etter scoringer av Raúl og Figo. Det motsatte oppgjøret på Old Trafford skulle derimot gå inn i historiebøkene som en av tidenes beste fotballkamper. Et hevngjerrig Manchester United ledet an av en Ruud van Nistelrooy i kanskje sin livsform, som før kampen hadde hele 11 scoringer på samvittigheten. Real Madrid på sin side måtte klare seg uten en blindtarmsoperert Raúl, som før skaden var i kjempeform. Det skulle tidlig vise seg at Raúl ikke var nevneverdig savnet, tolv minutter inn i kampen hamret Ronaldo inn 0-1 til Real Madrid med en hurtig avslutning i keeperhjørnet til en utspilt Fabian Barthez. Van Nistelrooy utlignet med sitt 12 turneringsmål like før pause, assistert av Ole Gunnar Solskjær. Like etter pause trer Zidane igjennom Carlos som er løs på Real Madrids venstreflanke, som så mange ganger tidligere finner Carlos sin romkamerat rett foran mål. Ronaldo gjør ingen feil og plaserer rolig ballen i det åpne målet, det begynner for alvor å se stygt ut for vertene. Knappe to minutter senere setter Iván Helguera ballen i eget mål, og tenner et ørlite håp for hjemmepublikummet på drømmenes teater. Fem minutter senere slukkes alt håp på Old Trafford i det en kanonkule av signert Ronaldo knuser Manchester Uniteds drøm om semifinale, hattricket var dermed et faktum. Ronaldo byttes ut ti minutter senere til stående applaus etter drømmeforestilling. David Beckham utlignet, og scoret i løpet av kampens siste 20 minutter. Til ingen nytte, Real Madrid avanserte med 6-4 sammenlagt i ett dobbeltoppgjør for evigheten. Ronaldos fantastiske opptreden sies å være årsaken til at Roman Abramovitsj til slutt bestemte seg for å kjøpe Chelsea, en handel som i ettertid endret fotballen for all og evig tid. For Ronaldo og Real Madrid ble det exit i semifinalen mot tapende finalist Juventus, og heller ikke denne gangen skulle det bli noe Champions League trofe for Ronaldo.

Begynnelsen på slutten

Etter en særdeles lovende debutsesong for Real Madrid, så skulle de neste sesongene vise seg bli av det magre slaget. Real Madrid mistet viktige brikker i form av trener Del Bosque, kaptein Fernando Hierro og primus midtbanemotor Claude Makélélé. Hendelser som i ettertid kan sies å være heller selvforskyldte faktorer som til slutt førte klubben ut i fullstendig kaos. Ett kaospreget Real Madrid endte på en skuffende fjerdeplass i serien, samtidig som de ble utslått så tidlig som kvartfinalen i Champions League av miniputten AS Monaco med klubbens tidligere storscorer Fernando Morientes i hovedrollen. Ronaldo var riktignok en av få som virkelig leverte varene den sesongen, og ved sesongslutt tronet han som ligaens toppscorer med hele 24 mål.  De to påfølgende sesongen fortsatte Ronaldo å levere bra, selv om han aldri greide å komme seg opp på scoringssnittet han viste tidlig i karrieren. Snittet han viste før knærne røyk. Selv om Ronaldo fortsatte å levere godt gikk det gradvis nedover, på tross av at han fortsatte å levere ett anstendig målsnitt. Noe både 2004/2005 og 2005/2006 sesongen er gode eksempler på, hvor det da aldrende brasilianske fenomenet leverte henholdsvis 21 og 14 scoringer i seriespillet.

Sommeren 2006 var det nok en gang duket for VM, denne gangen i Tyskland. Selv var han nok også klar over at dette nok var hans siste sjanse til å løfte det forjette trofeet en tredje gang, selv om han kun på daværende tidspunkt kun var 30-år gammel. Brasil stilte også dette året svært slagkraftig, med spillere som Adriano og Ronaldinho på toppen av karrieren. I tillegg til Kaká som allerede ett par år i forveien var kåret til årets spiller i Serie A, og som skulle gå inn i karrierens beste sesong den påfølgende høsten. Brasil tok seg oppskriftsmessig forbi gruppespillet, samtidig som Ronaldo fikk plusset ytterligere to scoringer til på VM-kontoen i løpet av gruppespillet. Noe som gjorde at han nå var sidestilt med Gerd Müller som tidenes toppscorer i turneringen. Et ungt ghanesisk lag var neste hinder på veien for Brasils ferd mot nok ett VM-gull, og det ble på langt nær noen skrell mot de unge håpefulle afrikanerne. Brasil slo Ghana uten nevneverdige problemer , det til slutt hele 3-0 i en kamp hvor Ronaldo allerede etter fem minutter spilt kunne trone alene som mesterskapets toppscorer. I neste kamp ventet Frankrike, dessverre for Brasil skulle Zinedine Zidane kanskje spille karrierens beste kamp. Det gikk som det måtte, og Brasil måtte dra slukøret hjem til Sør-Amerika med halen mellom beina etter ett forsmedelig 0-1 tap mot det som skulle bli den tapende finalisten i Berlin.

Alt har en ende, og en autoritær italiener skulle vise seg å bli starten på slutten av Ronaldos Real Madrid-karriere. I forkant av 2006/2007-sesongen ble Fabio Capello ansatt som hovedtrener for Real Madrid, med det ene formål å få klubben tilbake på vinnersporet etter flere år med dårlige resultater. På ingen måte en lett oppgave, i alle fall ikke om man tar med i betraktning hvilken ukultur som herjet i klubben på den tiden. Det er kommet frem i ettertid at store deler av laget reiste med privatfly til og fra kamper mellom de uendelige sponsoroppdragene, samtidig er det blitt sagt at både champagne og cigar-føringen var i det høyeste laget. En av pådriverne for denne ukulturen var Ronaldo, som i ettertid har sagt at han var party-president innad i klubben. Videre har han erkjent at Galácticos-laget sammen med VM-vinnerne fra 2002 var de lagene som festet hardest, i alle fall av alle de lagsammensetningene han selv var en del av gjennom sin lange og innholdsrike karriere. Capello tok ikke overraskende grep, noe som betydde at Ronaldo fikk beskjed om å komme seg i form. Selv har Ronaldo i ettertid sagt at han ble presset ut av klubben, og at Capello var for fanatisk over et par hundre gram for mye. Italieneren på sin side har forklart at Ronaldo på det tidspunktet var hele 96kg tung, og at han videre spurte han om hvor mye han veide når han vant VM og at skal ha fått 84kg til svar. Problemet ifølge Capello var at Ronaldo kun klarte komme seg ned til en matchvekt på 94kg, noe som gjorde at hans muligheter den sesongen ble heller begrenset. På toppen av det hele tapte laget alle kampene han startet på topp. Selv om Ronaldo aldri har lagt skjul på sin misnøye ovenfor Capello, så har likevel italieneren på tross av konflikten satt opp brassen på sitt drømmelag over de beste spillerne han har trent.  En ting var sikkert Ronaldo var ferdig i Real Madrid, dette på Capellos anbefaling. Veien gikk videre for en siste svanesang i AC Milan, på tross av at nettopp Capello hadde advart Silvio Berlusconi om å hente Ronaldo til klubben. Etter det korte oppholdet i Milano skulle han til slutt vendte hjem til Brasil og Corintinhas for å avslutte karrieren i en alder av 34 år.

Den Vanskeligste spilleren jeg har trent? Den vanskeligste er også den beste, og det er Ronaldo «fenomenet».  – Fabio Capello om Ronaldo

Om bare 

Ronaldo kom i to utgaver. Den før alle skadene, og den etter. Den første var enorm, og tilnærmet komplett. Ustoppelig. Han var en umiddelbar fare for ett hvert forsvar allerede i det han mottok ballen ved midtsirkelen. Den andre var en måltyv, og i all hovedsak en som lurte som gjedda i sivet. Det enorme rykket var borte, noe som begrenset hans spill i årene etter årtusenskiftet.  Alle skadene ødela den spilleren som herjet med gud og hvermann på 90-tallet, og Ronaldo ble nødt til å legge om spillestilen. Heldigvis var fotballhode på plass, og på tross av begrenset beveglighet gjorde han seg gjeldende på fotballens aller øverste nivået. Tidvis etter kneskadene kunne man se konturene av den spilleren han en gang var, men på tross av små glimt ble han aldri den samme igjen. Han klarte aldri komme tilbake på det nivået han var på før kneet eksploderte, men likevel var han bedre enn de aller fleste og ansett blant verdens aller beste spillere.

Etter nesten tre år uten fotball, og med knapt tosifret antall kamper i beina før VM i 2002 skøyt han Brasil nærmest egenhendig til gull det mesterskapet. Noen måneder etter fikk han utdelt Ballon d’Or enda en gang som en bekreftelse på nok en gang at var kåret til verdens beste spiller, dette nærmest uten knær. Hvor god han kunne blitt uten alle skadene er det kun fantasien som setter begrensninger for, men at han hadde vært regnet over Maradona og Pelé er på langt nær noen fjern tanke. Hans nesten 250 mål på nesten like mange kamper i en alder av 23 år gir i alle fall en indikasjon på at verden gikk glipp av mye, men på tross av begrensningene knærne satt kunne han score hattrick på Old Trafford i en Champions League-kvartfinale. Ronaldo er ikke bare historien om en utrolig karriere, men også selve definisjonen på utrykket:» hva som kunne ha vært». På mange måter er Ronaldos karriere som en dør på gløtt, hvor vi bare fikk et glimt av det som skjulte seg bak resten av døren.  Han vant riktignok aldri Champions League, men alt annet, opp til flere ganger.