Iker Casillas
Det er tragisk at det skulle ende slik. Casillas er lokalgutten som tilbrakte 25 år i Real Madrid, og kapteinen som dominerte da Spania ble den første nasjonen til å vinne tre internasjonale titler på rad, mellom 2008 og 2012. Han begynte i klubben som niåring, og var 16 da han ble dratt bort fra skolebenken av rektoren – en Real Madrid-fan – som forklarte at han var kalt inn i A-lagstroppen til en bortekamp mot Rosenborg. Plutselig satt Casillas i samme garderobe som sine helter og resten av Real Madrid-karrieren hans er en fantastisk historie helt frem til avskjeden hans som omtales som skammelig. Iker Casillas leste opp sin avskjedstale til pressen i tårer og det at han satt alene var et passende symbol på hvordan han har blitt presset ut av klubben. Dagen etter kalte president Florentino Pérez plutselig sammen pressen for å gi Casillas et mer passende adjø, men skaden var for lengst gjort.
Real Madrids største keeper forlot hovedstaden etter en periode som var lang og smertefull for de fleste involverte.
Alfredo Di Stéfano
Sikkert den mest traumatiske avgangen til noen spiller i hele Real Madrids historie. Alfredo Di Stéfano kom til klubben i 1953 og spissen forlot klubben 11 år senere, sommeren 1964, etter en krangel med trener Miguel Muñoz. Dette skjedde etter å ha tapt finalen i europacupen mot Inter (3-1) i Wien, kun dager senere ventet Atlético i cupen og Muñoz bestemte seg for vrake stjernen fra troppen uten å begrunne valget. President Bernabéu støttet manager Muñoz og etter ett møte med Di Stéfano bestemte argentineren seg for å forlate Real Madrid. Espanyol signerte den aldrende stjernen og et historisk samarbeid fikk en brå slutt.
(Saken fortsetter under bildet)
Paco Gento
Etter å ha tapt finalen av Cupvinnercupen mot Chelsea i 1971 (to kamper måtte til for å kåre en mester), bestemte president Santiago Bernabéu at troppen måtte forynges. Deretter satte han i gang arbeidet og en av de første spillerne ut av porten var Paco Gento, en klubblegende som kan skryte av å ha vunnet seks europacuper. Angrepsspilleren forklarte selv hvordan han forlot den spanske hovedstaden: : “En dag, mens jeg var hjemme, ringte Raimundo Saporta meg. Jeg trodde han ringte for å få et råd om en spiller, hvordan hans oppførsel hadde vært, og deretter fortelle presidenten om det. Istedenfor begynte han å snakke om karrieren min, at jeg hadde vært 18 år i laget og at jeg fortsatt kunne være knyttet til klubben på en eller annen måte. Da han fortalte meg det, husket jeg Di Stéfano-episoden. Litt etter litt innså jeg at han fortalte meg at jeg ikke skulle fortsette som spiller, men ikke på en direkte måte, før han tilbød meg å være trener for ungdomslaget. Samme dag som lagpresentasjonen sa jeg farvel”.
(Saken fortsetter under bildet)
Manuel Velazquez
Manuel Velázquez ble født i Madrid, han begynte å spille på feltet som het Las forty bushels, som lå på toppen av Calle Serrano i Madrid. Manuel var fasjonabel, engelsktalende og hadde stor karakter (han pleide alltid å stille spørsmål og be om forklaringer, noe som kunne irriterte presidenten), han hadde en sterk konfrontasjon med Santiago Bernabéu for å forsvare sin venn og kollega Pedro de Felipe etter å ha tapt finalen i Recopa i 1971. Det satte Manuel i strid med klubbens president. Bernabéu, som var klar over sine dyder, bestemte seg imidlertid for å beholde han i troppen til 1997, året da han fant ut at han skulle forlate Madrid. Ja, Velázquez fant ut i garderoben til klubben at de ikke kom til å gi han en ny kontrakt. En kollega, Paul Breitner, fortalte ham, selv om han ikke kjente situasjonen til Velázquez. Mens tyskeren var i ferd med å stenge garderoben, møtte han midtbanespilleren og i farvelet sitt sa Velázquez, naivt til ham: «Jeg håper å se deg snart», i det Breitner sprang ut: «Jada, om to måneder, i testimonialkampen din ”. Breitner hadde fått med seg at han ikke var ønsket videre før Manuel selv, og slik ble det: I august 1977 spilte Real Madrid og Eintracht Braunchsweig, dette ble Velázquez sin testimonialkamp og avskjed med klubben.
Emilio Butragueño
18. mai 1995. Emilio Butragueño, med kallenavnet El buitre(«Gribben»), kunngjorde sin avgang til pressen sammen med Ramón Mendoza: «Mitt farvel til Madrid er det mest beleilige å gjøre.» Det hadde vært en urolig periode for spilleren med over 463 kamper i den hvite drakten. Sommeren 1994 hadde Valdano ankommet klubben og en ung Raúl fikk sitt gjennombrudd på seniorlaget, dette betydde lite spilletid for den legendariske Butragueño. Spanjolen fikk bare 12 kamper denne sesongen, og scoret kun ett mål for klubben. Laget vant ligaen i Butragueños avskjedssesong, og det hele ble avsluttet med en testimonialkamp mot unge Tottis Roma. Han dro til Mexico, til Atlético Celaya, hvor han avsluttet karrieren.
(Saken fortsetter under bildet)
Pedrag Mijatović
Spilleren som scoret målet som brøt en 32 år lang tørke uten å vinne europacupen forlot klubben i 1999, kun tre år etter han ankom klubben. Den jugoslaviske spissen ble signert i 1996 fra Valencia, på sine tre år i Madrid vant han en ligatittel, en spansk Super Cup-tittel og den historiske europacup-tittelen. Men i 1999 godtok spissen et tilbud fra Fiorentina da han fikk vite at han ikke var en del av planene til manager John Toshack. Pedrag forklarte sin avgang med følgende uttalelse: «Jeg drar fordi de ikke vil ha meg.» Pedrag Mijatović hadde fortsatt tre sesonger igjen med de hvite da han matte dra. Toshack ble, men ble sparket i november samme år.
Fernando Redondo
I en tilstand av overspenning på grunn av ankomsten av Florentino Pérez til presidentskapet i Madrid og med ham, signeringen av Luis Figo, en av verdens beste spillere på denne tiden, gikk Real Madrid-fansen i sjokk: Los Blancos offentligjorde salget av Fernando Redondo, argentineren hadde vært et idol i seks år og ble beskrevet som et geni av fansen. Figo kostet mye og Milan tilbydde mye for den aldrende stjernen. Redondo hadde ankommet i 1994, og på seks år hadde gjort et uforglemmelig inntrykk og impregnert laget med sin egen personlighet. Protestene rundt salget ble dempet av signeringen av Figo, men laget mistet en leder i garderoben.
(Saken fortsetter under bildet)
Raúl
I likhet med forgjengeren sin som hadde på seg draktnummer 7, var Rauls avgang et sjokk for en hel generasjon som hadde vokst opp med måltyven. Etter 16 sesonger, mer enn 700 kamper og 300 mål, forlot Raúl de hvite for å dra til Schalke. I likhet med Butragueño begynte han å skimte sin avgang da Pellegrini mistet tilliten til legenden og Raúl fikk mindre spilletid. Raúl sin Real Madrid-karriere sluttet der han debuterte i 1994 og der han scoret sitt siste mål for klubben, på La Romareda. Han spilte syv år til i Tyskland, Qatar og USA, men returnerte til Madrid som manager og har nettopp ført Juvenil til seier i UEFA Youth League. Raúl sin karriere vil aldri bli glemt av Real Madrid-fansen.
(Saken fortsetter under bildet)
Cristiano Ronaldo
Når Real Madrid feiret sin tredje Champions League-triumf på rad, sørget portugiseren for et sjokk i hele Madrid: «Det har vært veldig hyggelig å være i Madrid …». Hans avgang fant sted i juli, under VM i Russland og satte en stopper for ni år, med 450 mål på 438 kamper. Han ble solgt til Juventus for litt mer enn € 100 millioner, fansen ble opprørt over avskjeden og årsaken skal være at stjernespilleren ikke følte seg verdsatt nok av klubbpresident Florentino Pérez.
Hvorfor prøver ikke Real Madrid å¨kjøpe messi ?