Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
I løpet av de siste fem årene har jeg skrevt flere hundre artikler for Peña Madridista Noruega, men dette er den utvilsomt vanskeligste å skrive. Den er vanskeligere enn da jeg tok farvel med Cristiano Ronaldo, vanskeligere enn da jeg hyllet Zinedine Zidane da han forlot klubben i 2018. For meg er det vanskeligere å ta farvel med Sergio Ramos, min evige Real Madrid-kaptein.
Jeg skulle gjerne lagt følelsene vekk og prøvd å oppsummere Sergio Ramos’ farvel på en annen måte. Men for meg, som har vokst opp med spanjolen som hjertet av midtforsvaret til Real Madrid, så blir det helt umulig. Jeg klarer ikke se for meg Sergio Ramos ikle seg en annen drakt en den kongehvite Real Madrid-drakten, og dette er utvilsomt en av mine vanskeligste dager som Madridista.
I en sårbar alder hva angår patriotisme så begynte jeg virkelig å følge Real Madrid, og tilfeldighetene ville ha det til at dette var under sesongen 2013/14. Det er derfor ikke vanskelig å forklare hvorfor Sergio Ramos for meg vil være en av de spillerne jeg har aller størst affeksjonsverdi for. Ord kan knapt beskrive det Sergio Ramos betyr for meg og det han har hatt å si for Real Madrid.
– Man er aldri forberedt på noe slikt, men nå er tiden inne for å ta farvel med Real Madrid.
Dette var måten Sergio Ramos innledet avskjedstalen sin under dagens seremoni på Valdebebas. Personlig kunne jeg ikke vært mer enig… Jeg tok det innover meg tidlig i våres at dette var Sergio Ramos siste sesong, og jeg hadde på mange måter slått meg til ro med det. Men når bekreftelsen kommer så synker det en klump langt, langt ned i magen. Jeg var ikke klar for dette allikevel, det går ikke.
Det å se pressemeldingen fra Real Madrid i går kveld var vondt, og der jeg gjerne skulle fått skrevet en spontan reaksjon på nyheten så var jeg rett og slett ikke mentalt klar for det. Sergio Ramos betyr så enormt mye, og den endelige bekreftelsen på at han er ferdig i klubben i mitt hjerte var rett og slett ubeskrivelig vondt.
Jeg sitter og skriver denne artikkelen med en tåre i øyekroken, og jeg sørges av at jeg aldri kommer til å oppleve «Número cuatro!!! Nuestro capitán!!! SERGIOOOO RAMOOOOS!!!» på et fullsatt Santiago Bernabéu igjen. Det gjør også veldig vondt at en av klubbens viktigere spillere i nyere tid ikke får et verdig farvel av 80.000 mennesker med kritthvite hjerter.
Det blir ikke lettere å akseptere at Ramos er ferdig i klubben i all den tid jeg sitter med følelsen av at dette kunne blitt unngått. Det har vært en kald krig mellom midtstopperen og Florentino Pérez, selv om han gjorde et poeng ut av at han forlater klubben på gode premisser, til tross for at han selv ønsket å bli værende.
Hvis jeg skal gjøre et forsøk på å se på dette med et kynisk blikk så er jeg ikke sikker på at Real Madrid har begått en feil med å trekke tilbake kontraktsforslaget til Sergio Ramos, men det å høre at min personlige favoritt valgte å akseptere klubbens forslag, for så å vite at dette tilbudet ikke lenger var på bordet, gjør uendelig vondt.
16 år, 671 kamper, 101 scoringer og 22 trofeer. Tallene taler for seg. Han har vunnet det som vinnes kan, vært en kaptein med enormt stor K og representert Real Madrid på en forbilledlig måte. Sergio Ramos har representert det Real Madrid står for, og vist at drakten kan skitnes til med blod, svette og tårer – men aldri skam.
Sergio Ramos, dette gjør så uendelig vondt.
Men tusen takk for alt du har gitt Real Madrid og alt gleden du har gitt meg.
Jeg er allerede i gang med nedtellingen til den dagen du returnerer, fordi Real Madrid vil alltid være ditt hjem.
Gracias por todo, nuestro capitán.