En hyllest til José Mourinho

For fem dager siden fortalte Real Madrids president, Florentino Pérez, at José Mourinho ikke vil være klubbens manager kommende sesong. Etter spekulasjoner og rykter de siste månedene, kom ikke nyheten som et sjokk. Etter tre år som manager i verdens mest suksessrike klubb, trer han av 2. juni 2013.

For meg kom det heller ikke som et sjokk at Pérez og Mourinho valgte å avslutte samarbeidet etter inneværende sesong. En blanding av misnøye blant fansen og enkelte spillere, et vanvittig jag fra pressen og ikke minst det faktum at Real Madrid kun har vunnet den spanske supercupen i år – ingen stor triumf for en klubb av Los Blancos størrelse og ambisjoner. Men hva sitter vi igjen med etter disse tre sesongene? Hva vil vi huske fra Mourinhos tid i Real Madrid?

Da Florentino Pérez ansatte José Mourinho sommeren 2010 var jeg en av mange som jublet. Selv om Manuel Pellegrini hadde noe spennende på gang, var Real Madrid en klubb som hadde gått altfor lenge uten nytt sølvtøy i trofésamlingen. Siden Mourinho startet som manager hos Benfica i 2000, har han nærmest vunnet alt som klubbmanager. Gjennom opphold i portugisiske União de Leiria (2001-02) og FC Porto (2002-04), engelske Chelsea (2004-07) og italienske Internazionale (2008-10) har han vist at han kan forvandle gull til gråstein og bygge vanvittige fotballag. Med Mourinho ved spakene var Florentino Pérez nærmest sikret suksess.

Drømmen om å ta den tiende europacup-pokalen, nye La Liga-troféer og ikke minst komme ut av skyggen av erkerival FC Barcelona – laget som ble omtalt som tidenes beste – ga Pérez og Real Madrid-fansen hodepine. De enorme investeringene som ble brukt sommeren 2009, hvor blant annet Cristiano Ronaldo, Kaká, Xabi Alonso og Karim Benzema ble hentet inn, høstet ikke umiddelbare frukter. Til tross for sterke resultater hos Villarreal klarte ikke chileneren Pellegrini å oppfylle Madrid-fansens drømmer (det skal derimot nevnes at fantastiske 96 poeng i La Liga bare holdt til 2. plass, tre poeng bak Barcelona).

Tilfeldighetene ville ha det til at José Mourinho ledet sitt Internazionale for siste gang på nettopp Real Madrids hjemmebane, Estadio Santiago Bernabéu, under Champions League-finalen mot Bayern München i 2010. Da dommer Howard Webb blåste av finalen og italienerne hadde vunnet 2-0, løp en gråtende Mourinho rundt på gressmatta på Bernabéu, vel vitende om at dette var slutten for hans managervirke i Inter for denne gang.

31. mai 2010 ble José Mourinho presentert som ny Real Madrid-manager – ni dager etter Champions League-triumfen med Inter. La oss skru tiden tilbake og se på hva han sa under presentasjonen:

– Jeg vet ikke om jeg er den født til å trene Real Madrid, men jeg ble tydeligvis født for å bli trener. Jeg liker utfordringer, og dette er en utfordring for meg. Jeg ble tiltrukket av den fantastiske historien og tradisjonene Real Madrid har, men også av frustrasjonen klubben og fansen har over å ikke ha vunnet noe de siste årene. Real Madrid er en unik klubb. Heldigvis har jeg hatt en god karriere så langt og det gjør meg stolt at jeg har fått muligheten til å trene Real Madrid.

– Det vil alltid være utfordringer, men jeg har tro på meg selv. Jeg tror på mine ferdigheter. Jeg frykter ikke sparken eller tanken på å dra. Jeg har en fireårskontrakt, mer enn nok tid til å vinne troféer, skape en ny identitiet, og forberede et godt lag på nåtidens utfordringer og fremtidens. Jeg ønsker å takke alle hos Real Madrid, Florentino Pérez, Jorge Valdano og styret for å ha tro på meg som den ideelle kandidaten for dette prosjektet – å bygge et vinnerlag.

– Jeg er den jeg er. Jeg er José Mourinho og det vil ikke forandre seg. Jeg kommer hit til Real Madrid med mine styrker og mine svakheter.

Fútbol Club Barcelona

En av Real Madrids største frustrasjonskilde finner vi cirka 600 kilometer lenger øst for den spanske hovedstaden: FC Barcelona. En utfordring José Mourinho skulle tenke mye på de neste årene. Real Madrids første møte med Barcelona fant sted i slutten av november på Camp Nou. De fleste husker at den kampen endte med 5-0-seier til katalanerne – Mourinho største tap som manager. De 98 000 tilskuerne på plass tribunen og de millionene av tv-seeren fikk se en ydmykelse for de hvitkledde fra Madrid de færreste kunne tenke seg – spesielt under Mourinhos ledelse.

Og ‘The Special One’ skulle få slite med å knekke «Barça-koden». Han prøvde alt: ligge lavt, spille ekstremt aggressivt, stå høyt, spille possession-fotball, 4-3-3, 4-2-3-1… Pep Guaridolas menn ga ikke ved dørene og straffet Real Madrid knallhardt når de fikk sjansen. Jeg husker blant annet at José Mourinho fikk sterk kritikk da han valgte å legge Real-laget lavt og la Barcelona holde på ballen hjemme på Santiago Bernabéu. Det vanket også skjellsord da Mourinhos menn prøvde å holde på ballen – spille en slags possession-fotball (fotball med høyt ballinnhav). Madridistas ville helst at laget skulle storme i angrep ved enhver mulighet, og spesielt ikke spille slik Barcelona, rivalen over alle rivaler, gjorde.
Til slutt endte Mourinho opp med å bruke en taktikk hvor Real Madrid sto veldig høyt og satte Barcelona-spillerne under ekstremt press. Dette ga katalanerne, som allerede spilte med stor risiko, mindre tid med ballen og tvang frem feil. Med enorm innstas klarte Los Blancos å slå Barça i Copa del Rey-finalen 2011 etter mål av Cristiano Ronaldo.

Når José Mourinho er ferdig som Real Madrid-manager etter sesongen, kan han klappe seg selv på skulderen og si at han virkelig har utlignet, om ikke gått forbi, Barcelonas dominans. På de siste åtte El Clásicoene står Real Madrid med fire seire, tre uavgjorte og bare ett tap. Mourinho forlater Spania med en 2-1-seier på Bernabéu med et B-preget mannskap og ikke minst 1-3-seieren på Camp Nou som ga Real Madrid billett i cupfinalen 2013.

José Mourinhos El Clásico-statistikk:

17 kamper:

• Vunnet: 5
• Uavgjort: 6
• Tapt: 7
• Mål scoret: 25
• Mål innsluppet: 31
  (Og da tenker du kanskje «ja, men Barcelona har jo vunnet to ganger mer enn Real Madrid og scoret seks mål mer». Og det er helt korrekt, men i mine øyne forteller trenden noe annet.)

Troféer og turneringer

Tar man forventningene og målsetningene i betraktning, kan man si at José Mourinho mislyktes med å hente nok troféer til Real Madrid. Los Merengues-perioden har endt med et La Liga-trofé, én Copa del Rey-seier og én seier i Supercopa de España-finalen.

Mourinho klarte ikke oppfylle alle Madridistas drøm om klubbens tiende europacup-trofé, men var fryktelig nære. I 2011 husker vi alle hva som skjedde mot Barcelona, i 2012 var vi bare en Sergio Ramos-straffe unna i straffesparkkonkurransen (ren bingo) mot Bayern München og nå i 2013 satte et imponerende Borussia Dortmund-lag, en fryktelig kamp i Tyskland og forspilte sjanser en stopper for Champions League-finale på Wembley. Man sier fotball handler om marginer, og ja, så sannelig.
Tre semifinaler på rad i Champions League er sterkt – selv for Real Madrid. Man må nesten 10 år tilbake i tid for å finne en sesong hvor Real Madrid tok seg lengre i Mesterligaen enn første utslagsrunde – og den gang var det bare fire grupper! I løpet av de fem sesongene før ansettelsen av Mourinho vant Real Madrid ligaen to ganger (2007/08 & 2006/07) og én Supercopa de España-triumf (2008).

La Liga-troféet Real Madrid vant forrige sesong var svært kjærkommen for klubben og alle Madridistas. Det var gått fire år siden forrige ligagull, og ikke minst var det et bevis på at Real Madrid ikke lenger var i skyggen av Barcelona. Øyeblikket da José Mourinho løp inn på Bernabéu som sistemann og la seg på kne foran spillerne sine, er noe jeg aldri kommer til å glemme.

Et argument for at José Mourinho burde vunnet med med Real Madrid er spillermaterialet han har hatt til rådighet – spesielt etter de enorme summene Pérez brukte sommeren 2009. Kanskje dette bare beviser at du ikke kan kjøpe suksess?

Tillit til Canteranos

En annen ting Mourinho har fått kritikk for er mangelen på bruk av talenter. Faktum er at portugiseren har gitt 18 unggutter fra La Fábrica spilletid på A-laget (per 23. mai 2013). Álvaro Morata og Nacho Fernández har fått jevnlig tillit av Mourinho, som har uttalt at Nacho er en spiller han liker godt. Han ga også José Rodríguez debut i La Liga (vs. Atlético Madrid), Champions League (vs. Ajax) og Copa del Rey (vs. Alcoyano) denne sesongen – gutten er bare 18 år!

Kjernen av kritikken ligger i situasjonen rundt et av Real Madrids største talenter: Jesé Rodríguez. Storspill for Castilla og Spanias U19- og U20-lag har ikke overbevist Mourinho om at driblefanten fra Las Palmas skal få mer spilletid på A-laget. Selv har jeg tre teorier om hvorfor ikke:

1. José Mourinhos påståtte konflikt med Castilla-trener Alberto Toril.
2. A-troppen er såppas bred at Mourinho føler han må prioritere førstelagsspillerne foran ungguttene (holde A-spillerne fornøyde = gir mindre utskiftninger fra sesong til sesong (les: Esteban Granero)).
3. Føler at han ikke kan spille med Cristiano Ronaldo og Jesé samtidig da de to ikke vil være lystne på å jobbe hjemover – defensivt arbeid (Noe annet enn hva Cristiano/Callejón og Cristiano/Di María gjør).

Sammenlignet med FC Barcelona, som er hyllet for tilliten de har til talentene, har de en rød tråd gjennom hele akademiet – det har ikke Real Madrid. Min teori er at det er enklere for en spiller på Barça B å passe inn i A-lagets spillemønster og taktikk enn det er for Castilla-spillere å komme opp på Real Madrids A-lag. Sånn sett føler jeg Mourinho kan forsvares, selv om jeg helt klart hadde ønsket å sett Jesé med flere på førstelaget ved noen anledninger.

Kontroversiell

Det er ingen tvil om at Mourinho er kontroversiell. Han sier hva han mener og er ikke redd for å ta upopulære avgjørelser. Madridistas sier at han ikke passer inn i Real Madrid fordi han ikke står for de samme «gentlemansverdiene» som klubben gjør. I mine øyne er Mourinho en gentleman, men er samtidig ikke redd for å utnytte systemet og være kynisk. Men visste ikke president Florentino Pérez hva han fikk da han ansatte Mourinho i 2010? Helt siden han startet managerkarrieren hos Benfica har han vist at han er en manager utenom det vanlige. Med sine egne filosofier og idéer om hvordan han skal lykkes, har han styrt en rekke klubber til suksess.

Vi var alle klar over, også Pérez vil jeg tro, hvem Mourinho var da han ble ansatt og hva han sto for. Jeg tror «Zé Mário» (Mourinhos kallenavn som barn, red.anm) var klar over at det var en mulighet for at hans personlighet og filosofier kunne krasje med Real Madrids. Du husker kanskje tidligere i denne kommentaren at Mourinho sa følgende på presentasjonen: – Jeg er den jeg er. Jeg er José Mourinho og det vil ikke forandre seg. Jeg kommer hit til Real Madrid med mine styrker og mine svakheter.

Mange vil huske episoden da Mourinho stakk fingeren i øyet på daværende assistenttrener i Barcelona, Tito Vilanova, fra hans opphold i Real Madrid. Dessverre har de fleste glemt at Mourinho har beklaget seg flere ganger, både gjennom media og ikke minst til Vilanova personlig.

Jeg mener at vi burde visst hva som kom allerede i 2010, vi burde visst at det ville oppstå kontroversielle situasjoner med José Mourinho som manager. Med sin personlighet, utspill og ærlighet har Mourinho blitt medias favoritt i mange land. Den engelske pressen falt i kne av beundring da portugiseren inntok Premier League og utfordret selveste Sir Alex Ferguson med mind-games, gode teorier og vitser. Det var nesten alltid god stemning mellom Mourinho og journalistene. Men i Spania har ting vært annerledes.

At en person som Mourinho ville få spalteplass i spanske aviser, visste vi på forhånd, men ikke at det skulle bli på den måten det har blitt. Trykket fra media på Mourinho har vært enormt. Løgner og negativ omtale har blitt en del av hverdagen, og vitsene har nærmest vært ikke-eksisterende. Aitor Karanka og Mourinho har brukt svært mye tid de tre siste årene på å avkrefte rykter – lettlurte lesere har ikke gjort jobben noe enklere for Mourinho & Co, noe avisene virkelig har utnyttet til det fulle. Til og med Florentino Pérez har måttet finne frem talestolen og tilbakevise medias nye skrøner.

Iker Casillas

Det siste halvåret har vært svært turbulent for José Mourinho, mye på grunn av Iker Casillas. Det startet allerede da Mourinho valgte å benke San Iker mot Málaga før jul, og da Diego López ble hentet inn da Casillas ble skadet mot Valencia i januar, har problemene ballet på seg.

Og det er nettopp situasjonen med Casillas som har gjort at glasset nå flommer over for størsteparten av Real Madrid-fansen. Å fortsette med Diego López mellom stengene til tross for at Iker Casillas er tilbake fra skade, har skapt enorme reaksjoner. Men hvorfor alt oppstyret? I mine øyne har López gjort en fantastisk jobb siden han ble hentet fra Sevilla, og har gjort vanvittige redninger denne våren – blant annet matchvinner i 8.-delsfinalen i CL mot Manchester United. Han har ikke gitt Mourinho noe annet valg enn å fortsette med ham i mål, og med det vrake Casillas. Det kan nesten virke som San Iker er fredet. Husk da at han gjorde en del tabber i høstsesongen og frem til han ble skadet som kostet oss poeng. Man argumenterer med at Iker Casillas har blitt kåret til verdens beste keeper de fem siste årene, men jeg mener det ikke har mye betydning dersom formen er dårlig. Hans svake form var også en av de mulige grunnene til at Antonio Adán fikk sjansen ved årsskiftet.

For det virker som om Iker Casillas har blitt viktigere enn Real Madrid. Misforstå meg ikke, jeg synes Iker er fantastisk, men laget og klubben bør alltid komme først. Det er ingen grunn for å sette López på benken bortsett fra at Iker er Iker og verdens beste keeper. Hvilke signaler vil det gi resten av spillergruppen når man skal vrake noen som har vært fantastisk? Mourinhos utsagn om at Casillas ikke ville få spille så lenge López var skadefri, var derimot litt vel krass etter min mening, men igjen var det hans ærlighet som kom til syne. Mourinho sa samtidig at han foretrekker López foran Casillas fordi han er mer offensiv, god med beina og solid i lufta. Og jeg synes det er helt greit at han mener det. Kanskje López minner han om Petr Cech fra tiden i Chelsea? La oss si du har to keepere:
Keeper A: God på strek, noe defensiv, 183 cm høy, gode reflekser, dårlig i luftrommet
Keeper B: Offensiv, 196 cm høy, god i luftrommet
«Zé Mário» foretrekker keeper B.

I tillegg har Real Madrid en tendens til å sette spillere svært høyt. Det kan bety problemer for enhver manager i forhold til at enkelte spillere kan få for mye makt. Iker Casillas er et eksempel på det. José Mourinho har måttet vise resten av spillergruppa at han er sjefen – ikke enkeltspillere. Dette har han prøvd å få frem ved å ta avgjørelser Real Madrid-fansen ikke har vært enige i. Et slikt prosjekt er nesten dømt til å mislykkes på grunn av intrigene og upopulariteten det vil skape.

Ikke bare intriger

Selv om ryktene om intriger har vært mange, har det også vært gode indikasjoner på et godt samhold i gruppa. Sergio Ramos er en av spillerne som media har påstått har vært i klinsj med manager Mourinho. Visekapteinen har derimot skrytt mye av sjefen de siste årene. Uttalelser som «Han er den ideelle manageren for Real Madrid» (02.12.12) og «Gode råd gjør at du vokser som person og det å ha Mourinho som trener er et privilegium» (05.08.12).

Ofte har spillere uttalt sin begeistring for å jobbe med det noen vil si er verdens beste manager. Estaban Granero, som til tross for lite spilletid, roste Mourinho for alt han hadde lært. Cristiano Ronaldo sier Mourinho er den beste manageren i verden, og Karim Benzema har fått en ny vår under portugiserens ledelse.

En enorm jobb

José Mourinhos tre år som Real Madrid-manager går mot slutten. 2. juni vinker han farvel til spansk jord og setter sannsynligvis kursen mot England, London og Chelsea. Han har fått mye kritikk Mourinho, men jeg synes han bør få en enorm hyllest. Før han kom var Real Madrid som en junior i Champions League og hadde ikke sett sølvtøy på mange år. Tre år senere står vi med fasiten hvor det står at Real Madrid igjen er der hvor de hører hjemme: Blant verdens beste fotballag. Drømmen om La Décima lever i beste velgående, og med mannskapet Real Madrid har, kan man allerede glede seg til neste sesong. Mourinho har gjort enkeltspillere til lagspillere og gitt Madridistas gåsehud. Estadio Santiago Bernabéu har blitt et fort, og ingen spiller vakrere fotball enn Real Madrid har gjort de siste årene: offensiv, angrepsvillig, hurtig og elegant. Marcelo som danser nedover venstresiden mens han drar av halve Spania før han legger inn til Cristiano, som har fullstendig kontroll på Madrids luftrom, og stanger kula i nettet. Jeg kjenner gåsehuden brer seg bare ved å tenke på det.

Under Mourinho har Real Madrid satt rekord på rekord. Både klubb- og turneringsrekorder har blitt satt de siste tre årene, og under kan du se noen av de:

• Flest hattricks i samme sesong: Cristiano Ronaldo (7) (2010-11)
• Flest seire i samme sesong: 32 av 38 kamper (2011-12)
• Flest borteseire i samme sesong: 16 av 18 kamper (2011-12)
• Flest mål scoret i samme sesong: 121 (2011-12)
• Flest mål scoret i alle turneringer i samme sesong: 174 (2011-12)
• Flest poeng i La Liga: 100 (2011-12)
• Flest mål totalt i samme sesong: Cristiano Ronaldo (60) (2011-12)
• Flest mål i samme Mesterliga-turnering: Cristiano Ronaldo (12) (2012-13)

Øyeblikkene under Mourinhos ledelse har vært mange – både gleder og skuffelser. Frustrasjonen etter 5-0-tapet mot Barcelona i november 2010 ble snudd til Copa del Rey-triumf mot samme lag noen måneder senere. En knusende La Liga-seier sesongen etter og Mourinho som ble kastet opp i lufta av spillerne på San Mamés da gullet var sikret. Skuffelsen og Mourinho i knestående under straffesparkkonkurransen mot Bayern München. Sinnet over at vår kjære Iker Casillas ble vraket og gleden over å se Raphael Varane putte Lionel Messi i lomma i flere El Clásicos på rad. Det har vært en berg- og dalbane for enhver Madridista de siste årene. Vi har vært høyt og vi har vært lavt.

Men José Mourinho fortjener en stor takk: Han har fått Real Madrid tilbake der de hører hjemme – i verdenstoppen.

Skrevet av Thomas Landrø.