Legender
Stéfano
| Pos: | Spiss |
| Høyde/Vekt: | / |
| Født: | 4. juli 1926 |
| Periode: | 1953 - 1964 |
| Nasjonalitet: | Argentina |
Player Bio
Tidlig liv og karriere
Alfredo Di Stéfano Laulhé ble født i Buenos Aires og vokste opp i bydelen Barracas. Alfredo, som hadde italienske aner, spilte sammen med sin bror Tulio på det lokale laget Club Social y Deportiva Unión Progresista fra han var 14, frem til han mottok et tilbud om å komme på prøvespill hos storklubben River Plate. I 1944 skrev Alfredo Di Stéfano under for River Plate, der han skulle bli en del av klubbens ungdomsakademi. 15. juli 1945, som 19-åring, fikk den unge argentineren sin debut for førstelaget til River Plate i en offisiell kamp, mot Club Atlético Huracán. Kampen endte med 2-1-tap for River Plate og Di Stéfano, hvorav sistnevnte kun fikk spille denne kampen for River denne sesongen, som til slutt vant ligaen fire poeng foran erkerivalen Boca Juniors.
I den påfølgende sesongen ble Di Stéfano lånt ut til nettopp Club Atlético Huracán, hvor han spilte 25 kamper og scoret ti mål. Da Di Stéfano returnerte til River Plate fikk han ansvaret med å erstatte lagets store stjerne, Adolfo Pedernera, og 1947 skulle virkelig bli Di Stéfanos gjennombrudd som fotballspiller. River Plate vant nok en gang den argentinske toppserien, og en 21 år gammel Alfredo Di Stéfano ble seriens toppscorer med 27 mål på 30 kamper. I 1948 spilte han for første gang i Copa Sudamericana de Campeones, eller bedre kjent som Copa Libertadores den dag i dag. Da scoret Di Stéfano fire mål på seks kamper da River Plate havnet på andreplass, samme plassering som de havnet på i den argentinske serien den sesongen, hvor Di Stéfano scoret 13 mål på 23 kamper.
Mot slutten av den nevnte 1948-sesongen var det en streik blant de profesjonelle fotballspillerne i Argentina, noe som endte med at det argentinske fotballforbundet bestemte at de siste fem serierundene skulle spilles med amatør-spillere. Til slutt ble det i mai 1949 innført et lønnstak i Argentina, noe som var uakseptabelt for fotballspillerne. Dette gjorde slik at Alfredo Di Stéfano begynte å se seg om etter alternativer, så kom den colombianske toppklubben Millonarios. Di Stéfano spilte ytterligere tolv kamper der han scoret ni mål før tilbudet fra Colombia kom, og siden Colombia ikke var en del av FIFA på denne tiden så fantes det ingen restriksjoner hva angikk lønn.
Veien til Real Madrid
Di Stéfano var en av nesten 60 argentinske fotballspillere som sommeren 1949 byttet ut Argentina med Colombia. Dette Millonarios-mannskapet var et av kontinentets beste lag på denne tiden, og i 1952 ble klubben invitert til Europa for å delta i en internasjonal vennskapsturnering, hvor formålet var å feire 50-årsjubileet til Real Madrid Club de Fútbol. Real Madrid hadde først invitert River Plate, men ettersom de ikke hadde mulighet til å delta så tipset de Real Madrid om å invitere klubben fra Bogotá. Millonarios vant trofeet etter å ha slått Real Madrid 4-2 i finalen, og da skal Alfredo Di Stéfano ha imponert Real Madrids klubbpresident Santiago Bernabéu såpass at han skal ha sagt: «Jeg vil ha denne spilleren, koste hva det koste vil. Denne argentineren må spille for Real Madrid».
Real Madrid ønsket seg Alfredo Di Stéfano, men de var ikke alene. Dét gjorde også Barcelona, som tidlig kom til enighet med River Plate om en overgang for spissen. Real Madrid kom imidlertid for sent til Argentina, hvor River Plate allerede hadde kommet til enighet med Barcelona, dermed måtte Los Blancos tenke alternativt, og kom til enighet med Millonarios om en overgang. Siden Colombia ikke var en del av FIFA, så trengte ikke Millonarios gjennomføre overgangen til Di Stéfano på samme måte som om han hadde gått til en klubb som var medlem av FIFA. Derfor, i FIFAs arkiver sto Di Stéfano registrert som River Plate-spiller, selv om han i realiteten var Millonarios-spiller. En FIFA-regel, som trådde i kraft i 1951, ville ha det til at spillerne som hadde gått til colombianske klubber var spillerberettiget for disse klubbene ut 1954.
Dermed var scenarioet slikt, Alfredo Di Stéfano hadde gått fra River Plate til Barcelona, men hans spillerrettigheter tilhørte Millonarios, og de hadde Real Madrid kjøpt. Dermed var løsningen at Di Stéfano ikke kunne spille for Barcelona før etter 1954, og at han frem til det skulle spille for Real Madrid. Saken ble en betent konflikt mellom Real Madrid og Barcelona, som begge var misfornøyde med løsningen og mente de hadde krav på spilleren. Det hele endte hos FIFA, som 15. september 1953 kom med bekreftelsen om følgende løsning: Alfredo Di Stéfano var spillerberettiget for fire sesonger i Spania og det skulle løses slikt: to sesonger i Real Madrid (1953/54 og 1955/56) og to sesonger i Barcelona (1954/55 og 1956/57), med andre ord skulle argentineren spille annenhver sesong i Real Madrid og Barcelona, som også på dette tidspunktet var bitre rivaler. Det hele endte med at Barcelona sa fra seg rettighetene til Alfredo Di Stéfano i 1954/55 og 1956/57-sesongen, og de lot Real Madrid få argentineren, til tross for at de mente dette var feil.
Real Madrid
Alfredo Di Stéfano kom dermed til Real Madrid i forkant av 1953/54-sesongen, og han debuterte for Los Blancos i en vennskapskamp mot Nancy 23. september 1953. Kampen endte med 2-4-tap for Los Blancos, men Di Stéfano scoret de helhvites siste mål i kampen. Fire dager senere fikk spissen sin offisielle debut for Real Madrid, i en seriekamp mot Racing Santander som Real Madrid vant 4-2. Argentineren hadde gått over seks måneder uten å spille en offisiell kamp, men han scoret allikevel et av Real Madrids mål denne september-kvelden, og den sammen sesongen var han med på å vinne LaLiga med Real Madrid, klubbens første LaLiga-trofé på 21 år.
Alfredo Di Stéfano kom til Europa som 27-åring, og han markerte en ny epoke for Real Madrid. I Real Madrid var han en del av et lag med spillere som Ferenc Puskas og Paco Gento, og klubbpresident Santiago Bernabéu ønsket å gjøre Los Blancos til en verdensmakt. Med Di Stéfano på laget så ble Barcelona vippet ned fra den nasjonale tronen, og Real Madrid vant åtte av elleve mulige ligatitler med argentineren på laget. Dette var imidlertid ikke den mest imponerende prestasjonen, fordi etter at UEFA i 1955 startet Europacupen, en turnering mellom europas fotballstormakter. Real Madrid vant de fem første utgavene av turneringen, og Alfredo Di Stéfano var selve arkitekten bak suksessen.
Alfredo Di Stéfano vant Ballon d’Or i både 1957 og 1959, og ble sett på som en av verdenshistoriens aller beste til noen gang å ha spilt fotball. Real Madrid-årgangen som vant Europacupen fem år på rad ble kjent som «Di Stéfanos Real Madrid», og argentineren, som senere også skaffet seg spansk pass, var en stor grunn til at Los Blancos ble det storlaget det er kjent for i dag. Di Stéfano spilte sin siste offisielle kamp for Real Madrid 27. mai 1964, og passende nok var dette finalen i Europacupen. Benfica ventet på den andre banehalvdelen, og portugiserne vant til slutt 5-3 i Amsterdam. Til tross for en skuffende slutt så kunne Di Stéfano se tilbake på 393 offisielle kamper for Real Madrid og 308 scorede mål. Argentineren var tidenes mestscorende Real Madrid-spiller frem til 2009, da Raúl passerte han.
Etter Real Madrid
Etter at hans elleve år lange karriere i Real Madrid var over så satte Alfredo Di Stéfano kursen mot den spanske solkysten, rettere bestemt Barcelona. Her spilte han i to år for Espanyol før han la opp som fotballspiller i 1966. I Espanyol spilte Di Stéfano 53 offisielle kamper, hvor han scoret elleve mål. Han spilte sin siste offisielle klubbkamp for Espanyol 3. april 1966, en kamp hvor Espanyol møtte Atlético Madrid og de rød-hvite fra Madrid vant 0-2. Da han spilte sin siste kamp så var han 39 år, åtte måneder og 30 dager gammel, og han er i skrivende stund den syvende eldste spilleren som har spilt en LaLiga-kamp. 7. juni 1967 spilte Real Madrid og Celtic en oppvisningskamp til ære for Alfredo Di Stéfano, og hovedpersonen selv spilte oppgjøret som endte med 0-1-seier til Celtic. I det 13. minuttet tok Di Stéfano av seg kapteinsbindet og ga det til Ramón Grosso, som hadde overtatt Di Stéfanos draktnummer. Dette ble møtt av øredøvende jubel på Estadio Santiago Bernabéu.
Landslaget
Alfredo Di Stéfano spilte offisielle landskamper for to nasjoner: Argentina og Spania. Han fikk sin debut for det argentinske landslaget i en den første kampen Copa Sudamericano 1947, i dag kjent som Cupa América, 4. desember 1947. Kampen var mot det bolivianske landslaget hvor Argentina vant 7-0, og Di Stéfano scoret et av målene. I mesterskapet scoret Di Stéfano fem mål, og han scoret hat-trick i oppgjøret mot Colombia. Argentina endte opp med å vinne mesterskapet som den gang ble avholdt i turneringsform, og de vant to poeng foran Paraguay på andreplass. Di Stéfano ikledde seg aldri mer den argentinske landslagstrøyen, før han ti år senere ikledde seg en annen nasjons landslagsdrakt.
Alfredo Di Stéfano spilte dog faktisk fire kamper med den colombianske landslagsdrakten. Da han spilte i Millonarios ble han invitert til å spille på et colombiansk landslag bestående av de beste spillerne fra den colombianske ligaen. Det var med andre ord ikke det offisielle colombianske landslaget, og ei heller et lag utelukkende bestående av colombianere. Di Stéfano skaffet seg spansk pass i 1956, og var dermed også spillerberettiget for det spanske landslaget. 30. januar 1957 spilte han sin første offisielle kamp med det spanske landslaget, i en kamp mot Nederland som Spania vant 5-1, blant annet etter hat-trick av Alfredo Di Stéfano.
Di Stéfano deltok imidlertid aldri i et mesterskap for Spania, da han satt på benken i samtlige av Spanias tre kamper i VM i 1962 pågrunn av skadeproblemer. Målgarantisten spilte sin siste landskamp 23. november 1961, da han scoret et av målene i Spanias 3-2-seier over Marrokko på Santiago Bernabéu. På snaut fem år med det spanske landslaget spilte Di Stéfano totalt 31 kamper, hvor han scoret 23 mål. Spissen hadde rekorden som den mestscorende spanske landslagsspilleren noen sinne frem til Real Madrid-spissen Emilio Butragueño overtok denne rekorden i 1990.
Etter karrieren
Etter å ha lagt fotballskoene på hylla så satset Alfredo Di Stéfano på en trenerkarriere, og kun et år etter at han la opp som fotballspiller så tok han over Elche, som på den tiden holdt til i Primera División. Etter kun et halvt år i Elche så fikk Di Stéfano sparken, og han vendte snuten hjemover mot Argentina. Der tok han over Boca Juniors sommeren 1969, før han så tok over Valencia sommeren 1970. I Valencia blir Di Stéfano sett på som en av de mest innflytelsesrike trenerne i klubbhistorien, og ved garderobeinngangen på Mestalla står det et sitat fra Real Madrid-legenden: «Ingen spiller er så god som hele laget sammen«. I hans første sesong som Valencia-trener ledet Alfredo Di Stéfano Los Ché til LaLiga-gull, to poeng foran Real Madrid.
Di Stéfano ledet flere lag – flere ganger. Han hadde flere perioder som Boca Juniors-trener, og han ledet Valencia ved fire anledninger. Real Madrid-legenden ledet naturligvis også Real Madrid – ved to anlednignger, først i 1982. Alfredo Di Stéfano blir av mange sett på som gudfaren til «la Quinta del Buitre», den lovende Real Madrid-generasjonen som tok steget opp til frøstelaget på begynnelsen av 1980-tallet. Det var nemlig Di Stéfano som ledet Real Madrid og ga disse ungguttene tillit i sin tid, blant disse Emilio Butragueño. Under hans første periode som Real Madrid-trener så bygde han opp Real Madrid-troppen på nytt, men han klarte ikke lede Real Madrid til en ligatittel.
I 1984 forlot han klubben, mye grunnet mangelen på ligatitler. I 1990 kom han tilbake til Real Madrid-benken, etter at Real Madrid hadde sparket John Toshack. Di Stéfano ledet Real Madrid i fem måneder frem til 20. mars 1991, da han ble erstattet av Radomir Antic. Det eneste Real Madrid-legenden vant som trener for Los Blancos var Supercopa de España, som han vant etter at Real Madrid slo Barcelona 1-0 i finalen som ble spilt 5. desember 1990. Da Di Stéfano var ferdig i Real Madrid våren 1991 så la han også trenerkarrieren på hyllen, og han trakk seg tilbake fra offentligheten en periode.
I 1989 mottok Alfredo Di Stéfano «Super Ballon d’Or», en spesiell pris til en spesiell spiller. Real Madrid-legenden er den eneste spilleren som noen gang har vunnet denne prisen, og den finnes i dag på Real Madrid-museet på Santiago Bernabéu. 5. november 2000 ble Di Stéfano tildelt tittelen som ærespresident i Real Madrid, og dager etter dette var han med da Real Madrid mottok prisen for århundrets klubb for det 1900 århundre av FIFA. Da Real Madrid skulle bygge nytt treningsanlegg og bygge en egen stadio til Real Madrid Castilla, så ble denne navngitt Estadio Alfredo Di Stéfano.
5. juli 2014, under feiringen av hans egen 88-årsdag, fikk Alfredo Di Stéfano en akutt hjertesykdom under middagen. Han ble umidellbart overført til Gregorio Marañón Universitetssykehus i Madrid, der han ble gjennopplivet to ganger før han ble lagt i koma for å stabilisere hans indre organer.
Alfredo Di Stéfano gikk bort 7. juli 2014 i Madrid, 88 år gammel.