Player Bio

Tidlig liv og karriere

José Emilio Santamaría ble født og vokste opp i den uruguayanske hovedstaden Montevideo. Foreldrene til José var spanske immigranter, fra Galicía. De hadde flyttet til Uruguay og kjøpt seg et hus litt i utkanten av bykjernen i Montevideo, faktisk så lå barndomshjemmet til José Santamaría rett ved Estadio Centenario, et stadion som hadde kapasitet på 100.000 da den ble bygget, mens den i dag tar 60.000. Estadio Centenario er også hjemmebanen til det uruguayanske fotballandslaget, noe som hadde mye å si for fotball-interessen til unge José. Hans første lag var det lokale laget Club Atlético Pocito. Her spilte lutfattige José Santamaría, og han og kompisene hans hadde faktisk så lite penger på dette tidspunktet at de spurte naboene i nabolaget om penger for å kunne kjøpe seg det nødvendige utstyret til å utøve idretten de elsket. Det var en av disse naboene som skulle spille en viktig rolle i uruguayanerens fotballkarriere.

En butikkeier i nabolaget, som også var spansk immigrant fra Galicia, hadde bit seg merke i Santamarías potensial. Han var sesongkortholder hos det uruguayanske storlaget Club Nacional, og hadde i tillegg et godt forhold til klubbens styre. Denne naboen fikk ordnet det slik at Santamaría fikk prøvespille hos storklubben, dette som 15-åring i november 1944. Den unge fremadstormende fotballspilleren imponerte stort, og ble hentet inn til Club Nacionals akademi. På dette tidspunktet sjonglerte den unge uruguayaneren fotballsatsing med jobben i den fransk-italienske banken i Montevideo, der turnusen hans gjorde det mulig for han å satse på fotballkarrieren. Bare drøyt to år etter å ha blitt en del av Club Nacional etter prøvespill skulle unggutten få sin debut for den uruguayanske storklubben.

26. april 1947 fikk 17 år gamle José Santamaría sin offisielle debut i Nacional-drakten, da han spilte i 4-0-seieren over Miramar. Allerede i hans første sesong på førstelaget til Nacional var Santamaría med på å vinne den uruguayanske toppdivisjonen. I forkant av 1948-sesongen spilte Nacional en vennskapskamp mot River Plate, der uruguayaneren gjorde en fabelaktig defensiv prestasjon. Denne kampen gjorde så han ble omgjort til midtstopper. Santamaría ble værende i Nacional i ti år etter hans debut, og etterhvert ble han utnevnt som lagets kaptein. I april 1957 kom et brev til Montevideo, med avsenderadresse: Madrid. Dette var et kontraktsforslag fra Real Madrid og brevet var håndskrevet av klubbpresident Santiago Bernabéu. Her ble midtstopperen tilbudt en kontrakt på fire år, og sommeren 1957 forlot José Santamaría hjemlandet sitt og Nacional etter seks serietitler på ti sesonger, og han satte kursen mot den spanske hovedstaden.

Real Madrid

I brevet som ble sendt til Santamariá skrev Santiago Bernabéu at han hadde fulgt midtstopperen siden VM i Sveits i 1954. I Real Madrid ble den uruguayanske midtstopperen en del av et historisk mannskap, der han delte garderobe med spillere som Alfredo Di Stéfano, Paco Gento, Raymond Kopa og Ferenc Puskás. Allerede i hans tre første sesonger var han med på å vinne Europacupen med Real Madrid, og han spilte 90 minutter i alle finalene mot henholdsvis AC Milan, Stade de Reims og Eintracht Frankfurt. Allerede i hans første sesong som Real Madrid-spiller så var Santamariá med på å vinne LaLiga med Los Blancos. Igjennom sine år som Real Madrid-spiller så skulle José Santamaría finne veien til nettmaskene kun to ganger. Den første gangen var i oppgjøret mot Espanyol 19. april 1959, der midtstopperen scoret utlikningen kun minutter før slutt i oppgjøret som endte 3-3. 6. november 196o skulle den hans neste scoring finne sted, da uruguayaneren scoret 3-1-målet i Los Blancos’ 3-1-seier over Athletic Club.

I 1960 spilte Real Madrid en kamp som nok betydde enda litt mer for José Santamaría. Da turneringen vi i dag kjenner som FIFA Club World cup ble avholdt for første gang i 1960 skulle Real Madrid spille finalen, der de skulle møte Peñarol. Dette var laget som i over ti år hadde vært Santamarías argeste rival mens han spilte i Club Nacional. Det første oppgjøret, som ble spilt på Estadio Centenario, rett ved barndomshjemmet til Santamaría, endte 0-0, og det hele skulle avgjøres på Santiago Bernabéu 4. september 1960. Real Madrid vant oppgjøret hele 5-1, og ledet 3-0 etter bare ti minutter. Dermed vant Real Madrid den første utgaven av det som da het Intercontinental Cup, og José Santamaría slo det som var erkerivalen hans fra tiden i Nacional.

8. juli 1962 skaffet José Santamaría seg nok et trofé på merittlista, da han spilte hele kampen i Copa del Rey-finalen mot Sevilla som Real Madrid vant 2-1. José Santamaría var som nevnt en del av Real Madrid-laget som vant fem strake Europacup-titler fra 1956 til 1960, men han skulle løfte det gjeve Europacup-trofeet enda en gang ikledd Real Madrid-drakten. Da Real Madrid hentet hjem igjen tittelen etter seks års tørketid i 1966 var fortsatt 37-åringen en del av Real Madrid-troppen da Partizan Beograd ble slått 2-1 i finalen i Brüssel. 1965/66-sesongen ble imidlertid også midtstopperveteranens siste sesong i Real Madrid-drakten, etter at José Santamaría la opp som profesjonell fotballspiller sommeren 1966 etter ni år som Real Madrid-spiller, hvor han hadde spilt 337 offisielle kamper, scoret kun to mål og vunnet tolv trofeer.

Landslaget

José Santamaría er en av et knippe spillere som har hatt muligheten til å representere to forskjellige landslag. Midtstopperen fikk sin debut for det uruguayanske landslaget under VM i Sveits i 1954, der han spilte samtlige av Uruguays oppgjør i mesterskapet, hvor de lyseblå havnet på fjerdeplass etter å ha tapt bronsefinalen mot Østerrike. Dette ble det eneste internasjonale mesterskapet midtstopperen spilte i for Uruguay, og han spilte sin siste landskamp ikledd den lyseblå drakten 28. mars 1957, da han bar kapteinsbindet i Uruguays 3-2-seier over Brasil. José Santamaría endte totalt opp med 25 landskamper for Uruguay.

Etter å ha skaffet seg spansk pass så fikk også Santamaría muligheten til å ikle seg den spanske landslagsdrakta. Han fikk sin debut for La Roja i vennskapskampen mot England 26. oktober 1960, en kamp Spania tapte 4-2. Santamaría representerte Spania under VM i Chile i 1962, der han spilte to av Spanias tre gruppespillkamper. I den siste gruppespillkampen mot Brasil, som Spania tapte 2-1, ble Real Madrid-midtstopperen satt på benken. La Roja røk ut i gruppespillet i dette mesterskapet, og Santamarías siste opptreden i den røde drakten var gruppespillkampen mot Mexico 3. juni 1962, en kamp Spania vant 1-0. Real Madrid-midtstopperen endte totalt opp med 16 landskamper for det spanske landslaget.

Etter karrieren

Etter at José Santamaría la skoene på hylla valgte Real Madrid å hylle midtstopperen med en kamp i hans ære. Real Madrid møtte tyske Hamburg, og oppgjørets eneste formål var å hedre den uruguayanske midtstopper-legenden som hadde vunnet enormt med klubben igjennom sin ni år lange perioder. Etter sin karriereslutt begynte Santamaría å satse på en karriere som hovedtrener, og allerede samme år som han la fotballskoa på hylla så fikk han jobben som leder for Real Madrid-akademiet, hvor han ble værende frem til 1968. I 1968 ble Santamaría en del av det spanske fotballforbundet, der han fikk jobben som hovedtrener for det som på den tiden het det spanske amatør-landslaget. Her ledet Santamaría det spanske amatør-landslaget til triumf under EM i Italia i 1970.

I 1970 ble Santamaría kontaktet av Espanyol, og sommeren samme år tok han over laget fra Barcelona. Da han ankom den katalanske hovedstaden så slet Espanyol stort, men Santamaría løftet Los Blanquiazules, og ledet de blant annet til en tredjeplass i LaLiga i 1972/73-sesongen. I tillegg var det Santamaría som ledet Espanyol-mannskapet da de deltok i UEFA Cupen i 1973/74-sesongen og 1976/77-sesongen. Santamaría ble værende i Barcelona-klubben i syv år, før han sommeren 1977 forlot Espanyol etter en meget vellykket periode. Etter et friår etter jobben i Espanyol returnerte Santamaría til det spanske fotballforbundet. Her ble han ansatt som koordinator for spansk fotball, der den tidligere Real Madrid-stopperen skulle komme med et revolusjonerende forslag.

Den spanske fotballpresidenten Pablo Porta spurte Santamaría om ideer for å finne flere spillere som potensielt kunne bidra for landslaget. Da kom den tidligere midtstopper-kjempen opp med ideen om å opprette aldersbestemte landslag, som et suppliment til det U18-landslaget som allerede eksisterte. Det var altså den tidligere Real Madrid-stopperen som kom med ideen om å opprette U-landslag fra U15 til U20, et system man fortsatt bruker den dag i dag. Sanamaría har selv satt ord på betydningen av ideen han kom med på slutten av 1970-tallet: «Jeg tror vi ga både sporten og våres fremtidige spillere et godt grunnlag og noen fantastiske opplevelser«.  Fra 1979 til 1982 hadde i tillegg Santamaría jobben som direktør ved den spanske trenerskolen.

I 1980 fikk Santamaría jobben som spansk landslagssjef, hvor målet var lagets prestasjon under VM i Spania i 1982. La Roja skuffet imidlertid stort under mesterskapet, og havnet sist i sin gruppe. Santamaría trakk seg derfor som spansk landslagssjef etter mesterskapet, samtidig som han trakk seg fra alle verv i det spanske fotballforbundet, samt trakk seg tilbake fra den profesjonelle fotballen. Den da 53 år gamle Real Madrid-legenden ønsket å etablere seg i buisnessverdenen, og Santamaría startet opp et selskap som lagde honning-brød. Dette selskapet ble en stor suksess, før Santamaría solgte seg ut i 1992 og pensjonerte seg. Den dag i dag har Santamaría flyttet tilbake til Uruguay, der han fortsatt har et samarbeid Sosial Intregeringsskole som bærer hans navn.

Meritter for Real Madrid

6 LaLiga

4 Europacup

1 Interkontinental Cup

1 Copa del Rey