Olaf Mikkelsens spesialer

Kunsten å skifte ut et vinnerlag

Martin Ødegaards låneavtale med Arsenal på onsdag ble dråpen som fylte begeret for mange av klubbens supportere: overgangsstrategien er en fiasko, Zidane evner ikke å utvikle spillere, vi må satse langsiktig, både president og trener må ut nå!

At disse supporterne ikke evner å se selvmotsigelsen som skinner mot dem fra skjermen er én ting, mer interessant er det underliggende spørsmålet:

Hvorfor er det så vanskelig å bytte ut et vinnerlag?

For å forsøke å svare på dette kan vi gå tilbake til Champions League finalen 2017: hele sju av spillerne (Ramos, Marcelo, Benzema, Varane, Carvajal, Isco og Casemiro) ble kjøpt inn som det vi supportere gjerne refererer til som «talenter» – altså unge spillere (U23) som ennå ikke har prestert jevnt på høyeste nivå over tid, men som har «potensial» (altså glimt av ypperste kvalitet). Hva kan vi lære av å se på disse spillerne?

1. Det tar tid

For det første ser vi at det tar lang tid å bygge opp et slikt lag. Sergio Ramos, den første av de sju, ble hentet inn i 2005. Casemiro, den siste, kom tilbake fra lån i Porto ti år senere. Han ble ikke fast på laget før et godt stykke ut i sesongen 2015/2016. Isco, til tross for at han cayó de pié (bokstavelig: ‘falt med bena ned’, som en katt), altså at han fikk en varm mottagelse fra fansen allerede da han ble signert i 2013, ble ikke fast før våren 2017. Det tok med andre tolv år å bygge dette laget.

Sergio Ramos «erstattet» Fernando Hierro og arvet trøyenummer 4, men Hierro forsvant to år før Ramos kom inn, og Ramos var lenge mer kjent for sitt temperament enn for sitt stopperspill, og spilte dessuten back i flere år før han endelig fant seg til rette i midtforsvaret. Nå er han en av klubbens største legender.

På lignende vis kan vi si at mellom Roberto Carlos og Marcelo hadde vi Miguel Torres, Gabriel Heinze og Royston Drenthe. Dersom jeg skal telle antall middelmådigheter som fikk prøve seg i perioden mellom Makélélé og Casemiro går jeg tom for spalteplass.

Det tar tid å bygge et vinnerlag, derfor kan vi heller ikke forvente å bygge et nytt vinnerlag på to-tre sesonger bare fordi man henter inn mange unge talenter samtidig.

2. Veien er vanskelig

Vi må også huske på at man må være på rett sted til rett tid, eller å ha gullhår i ræva som vi sier på godt norsk. Det er bare å spørre Iker Casillas om aftershaven til Santi Cañizares. Tidligere nevnte Isco fikk sjansen fra start da Bale ble skadet, og også Varane begynte som innbytter for Pepe. Begge grep sjansen med begge bena.

På spansk sier man at talentene må tirar la puerta (‘slå inn døra’). Det er ikke nok å få sjansen, du må ikke gi treneren mulighet til å benke deg igjen. Veldig mange spillere som kommer til store klubber opplever at la camiseta pesa (‘drakta veier’), altså at det ikke er det samme å prestere under det enorme presset man opplever i Real Madrid, der hvert eneste tap er en katastrofe.

Tidligere sjef for det medisinske støtteapparatet, Alfonso del Corral, uttalte nylig at brasilianske Emerson, som ble hentet inn av Capello i 2006, ikke taklet å spille på Santiago Bernabéu etter å ha blitt pepet ut. Dette var en merittert spiller som hadde vunnet alt for Brasil og Juventus. Hvordan påvirker dette en 20-åring med tom CV som skal bevise at han er verdt en enorm overgangssum?

Det er vanskelig å slå igjennom på høyeste nivå, derfor kan vi heller ikke forvente at alle spillerne som hentes inn tar nivået – spesielt mentalt.

3. Ingenting er permanent

Det vanskeligste er allikevel å finne spillere som faktisk er gode nok. Det heter at class is permanent, men ingenting kan vel være lenger unna sannheten? Hvem hadde sett for seg i 2017 at Isco to år senere (under Solari) kom til å være helt ute i kulda?

Slik er det også med talentene. Det er nok av spillere som ikke fikk like mye ut av karrieren som talentet tilsa: fordi de var for ujevne (Robinho), fordi de ble skadet (Canales), fordi de gikk seg bort utenfor banen (Drenthe), eller en kombinasjon av alt dette (Jesé).

Og selv når man har en perfekt arvtager, er det ikke alltid det klaffer allikevel. Det er et prinsipp i fotballen at dersom man har to like gode spillere, men den ene er 10 år yngre, ja, da spiller du med den yngste. Men når den ene presterer klart bedre, da spiller han, til tross for alderen. Grunnen til at Ødegaard dro til Arsenal heter Luka Modric, og han spiller som en 25-åring.

Så kan man gjerne si at det er kortsiktig tenkning, men når treneren har valget mellom å vinne eller forsvinne spiller han med det laget han til enhver tid tror har størst sjanse til seier.

Spillernes utvikling er ikke lineær og forutsigbar, og dermed kan man heller ikke forvente at Y skal ta over etter X på en planlagt og forutsigbar måte.

Hvordan løser man disse problemene?

Utlån eller salg med gjenkjøpsklausul kan være en løsning (Carvajal og Casemiro hadde godt av sine opphold i Leverkusen og Porto), men over tid risikerer man at spilleren slår rot andre steder. Spør bare Courtois, som ikke hadde noe ønske om å forlate Madrid da Cech endelig forlot Chelsea. Nå er han tilbake i Spania.

Den enkleste måten er å ikke satse på talenter, men heller kjøpe inn de beste spillerne. Dette var klubbens strategi i mange år. Nå som det kanskje ikke lenger er mulig, må man satse på kunsten å «utvikle talenter».

Jeg har i denne kommentaren forsøkt å argumentere for hvorfor dette er vanskelig: man trenger tid, man trenger flaks med å treffe på de rette spillerne, og det er lett å la seg lure når en ung spiller slår gjennom eller når en av de gamle traverne har en dårlig sesong.

Det eneste som ikke forandrer seg i fotballens verden er supporternes dårlige tålmodighet.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.