For snaut to uker siden ble det klart hvilke lag som avanserte til semifinalene i Champions League, hvor Paris Saint-Germain sendte ut regjerende mester Bayern München med 3-3 sammenlagt, og avansement på bortemål. I oppgjøret nummer to møttes Chelsea og Porto til dyst, hvor portugiserene trakk det lengste strået i returoppgjøret, men Chelsea avanserte til semifinalen med 2-1 sammenlagt. Oppgjør tre var Manchester City mot Borussia Dortmund, hvor et revansjesugent Borussia Dortmund forsøkte å slå ut Pep Guardiolas Manchester City, men britene var for sterke og avanserte til semifinalen med 2-4 sammenlagt. I det siste oppgjøret møttes Real Madrid og Liverpool hvor Los Blancos avanserte med 3-1 sammenlagt.
Forrige sesong innførte UEFA et nytt system fra kvartfinalen og ut turneringen, hvor de tok i bruk et sluttspillstre. Det vil si at man på forhånd vet at man møter vinneren av oppgjøret på samme side av treet. Denne sesongen ble det klart at vinneren av Bayern München mot Paris Saint Germain møter vinneren av Manchester City mot Borussia Dortmund, samtidig som vinneren av Chelsea mot Porto møter vinneren av Liverpool mot Real Madrid. Det vil da si at semifinalene lyder som følgende: Paris Saint-Germain vs Manchester City & Chelsea vs Real Madrid.
Oppgjørene skal spilles 27/28.april og 4/5.mai, hvor lagene spiller på både hjemme- og bortebane, og vinnerne avanserer til Champions League-finalen i Istanbul. Datoen for finalen er fastsatt til 29.mai, og oppgjøret skal spilles på Atatürk Olympic Stadium. Det er fire svært pengesterke lag som har kommet seg til semifinalene denne sesongen, hvor Manchester City og Paris Saint-Germain er eid av sheiker fra henholdsvis De Forente Arabiske Emirater og Qatar. Målet deres har vært enkelt, nemlig å vinne Champions League, hvilket ingen av klubbene har klart tidligere.
I det andre oppgjøret møtes også to pengesterke lag, med en russisk oligark i Abramovich hos Chelsea, og oppfinneren av uttrykket «Galacticos», Florentino Pérez hos Real Madrid. Begge lagene har vunnet turneringen ved tidligere anledninger, hvor Real Madrid er kongene av Champions League og har vunnet turneringen hele tretten ganger(!). Chelsea har på sin side kun vunnet turneringen en gang, og det var i 2012 under ledelsen til Roberto Di Matteo da de seiret over Bayern München i finalen. Vi skal nå ta en nærmere titt på Real Madrid sin kommende motstander som har endret seg betraktelig under Tuchel sin ledelse.
Spillerstall
Målvakter
Vi begynner som alltid, helt bakerst, nemlig med målvaktene. På papiret stiller de med en særdeles sterk treer, sterkere enn sin motstander Real Madrid. Treeren består av verdens dyreste målvakt, Kepa Arrizabalaga, Édouard Mendy som er ny for sesongen, og veteranen Willy Caballero. Selv om det naturlige valget her, grunnet overgangsprisen er Kepa så har målvakten kun spilt ni ganger for klubben fra London denne sesongen, og det ville vært en gave til Real Madrid å starte med spanjolen mellom stengene.
I stedet for Kepa, så er det målvakten som i forkant av denne sesongen som ble hentet for 1/4 av prisen til spanjolen som vokter buret for Chelsea. Det er selvfølgelig Édouard Mendy det er snakk om, og fransk-senegaleseren har siden overgangen fra Stade Rennes levert varene i både Premier League og Champions League. Han har spilt 38 kamper for Chelsea denne seongen, hvor han har holdt buret rent hele 22 ganger, og totalt sluppet inn 26 mål. En meget solid målvakt, men det må nevnes at han er flere hakk svakere enn Thibaut Courtois i motsatt mål.
Forsvar
Chelsea har under Tuchel spilt mesteparten av kampene med en tre-backslinje, hvor han tar i brukt tre midtstoppere helt bakerst og vingbacker som skal dekke hele siden, både offensivt og defensivt. Det er fem spillere som deler på spilletiden i tre-backslinjen til London-laget, hvor Rüdiger, Christensen, Thiago Silva, Azpilicueta, og Zouma er de utvalgte spillerne. I skrivende stund er det ikke lett å si hvilke tre som er de foretrukne for den tyske hovedtreneren da han varierer ofte, og gjerne endrer på konstellasjonen avhengig av motstander.
Det er tre spillere som i hovedsak bekler rollene som vingbacker for Chelsea med Reece på høyre side, og enten Ben Chilwell eller Marcos Alonso på venstre side. Hovedsaklig er det James og Chilwell som utgjør back-paret, mens Alonso er backup på venstre, og kantspiller Callum Hudson-Odoi ved enkelte anledninger bekler rollen som høyre vingback. Optimalt så stiller Chelsea med James på høyre, og Chilwell på venstre når Real Madrid står på motsatt banehalvdel, da det er de to som har prestert absolutt best under Tuchel.
Midtbane
Sentralt på midten hos Chelsea er det litt som bak i rekken av midtstoppere, hvor flere spillere kjemper om plassene, og det skiftes hyppig mellom spillere, avhengig av mostandere og kampbilde. De tre som har fått mest spilletid så langt denne sesongen er N’Golo Kanté, Jorginho og tidligere Real Madrid-spiller Mateo Kovačić. Alle tre besitter ulike kvaliteter, og personlig tror jeg at Jorginho, som en av lagets kapteiner kommer til å ta en av plassene, mens den Tuchel føler at passer Los Blancos best tar den siste plassen.
I tillegg til å spille med to dype midtbanespillere så spiller de tidvis med to offensive midtbanespillere, også det avhengig av kampbildet, og spillerne som tas i bruk. Stortalentet Mason Mount, og Kai Havertz er de som vanligvis blir foretrukket når han velger to offensive midtbanespillere bak spissen. Dette kommer av deres spisskompetanse i å skape målsjanser, og ikke minst få ballen i mål. Det er dog ikke alltid at Tuchel bruker offensive midtbanespillere, for han velger vell så ofte å ta i bruk kantspillere, men det skal vi komme nærere inn på under angrepsspillere.
Angrepsspillere
Sentralt, altså som rene spisser er det tre spillere som gjør opp om plassene. Unge Tammy Abraham har levert til godkjent når han har holdt seg skadefri, ringreven Olivier Giroud scorer som alltid om muligheten byr seg, og ny for sesongen er Timo Werner som med selvtillit er en stor trussel. Det har dog vært mangel på selvtillit for tyskeren etter overgangen fra Leipzig, og målene har ikke kommet i normalt tempo. Totalt har de scoret 33 mål fordelt seg i mellom, hvor Abraham har scoret 12, Giroud 11 og Werner 11.
Timo Werner har i tillegg til scoringene sine notert seg for tolv målgivende pasninger, og har flest målpoeng av de i angrepet, men han har også spilt mer enn dobbelt så mye som Abraham og Giroud. Per minutt spilt er Abraham den som skaper flest målpoeng, og samtidig setter ballen i mål ved flest anledninger, og det er ikke positivt for Real Madrid at han er tilbake fra skade nå. Giroud og Werner har begge sine styrker, og svakheter, men alt i alt har Tuchel tre solide kort på hånden, alle med svært forskjellige egenskaper.
Ved anledningene hvor Tuchel velger å gå for kantspillere i en 3-4-3-formasjon så er det Hakim Ziyech, Christian Pulisic, Callum Hudson-Odoi, og ikke minst Timo Werner som kjemper om plassene. Pulisic og Werner er kanskje de mest sannsynlige om det blir 3-4-3, men samtidig har Hakim Ziyech bevist at han kan prestere mot Real Madrid ved tidligere anledninger, og kan muligens fungere som en joker fra benken. Callum Hudson-Odoi er et noe mer uskrevet blad, hvor prestasjonene varierer mellom veldig gode, og relativt labre.
Taktisk
Det er store ulikheter mellom det Chelsea-laget som startet denne sesongen under Frank Lampard, og det som nå spiller under Thomas Tuchel. Formasjonen er endret, spillestilen er endret, spillerne som tas i bruk er endret, og det er alt i alt to helt forskjellige lag. Vi skal ikke fokusere på Chelsea slik de startet sesongen, men slik de opererer nå, under Tuchel.
En av de første endringene Tuchel gjorde var å legge om systemet til tre forsvarere med ving-backer, to sentrale på midten, og tre fremme i ulike sammensetninger. Stort sett opererer de ut ifra en 3-4-2-1-formasjon, en 3-4-1-2-formasjon eller en 3-4-3 formasjon, hvor valget av spillere er det som utgjør forskjellene mellom de ulike grunn-formasjonene. Ved å legge om til et slikt system har Tuchel klart å oppnå en defensiv stabilitet, og en defensiv identitet i laget. Antallet mål som slippes inn i gjennomsnitt per kamp er lavt, og Tuchel har ved å ta i bruk et system som dette klart å ha en eller flere spillere i sikring, hvilket gjør at de hurtig kan korrigere feil.
En ting som har endret seg drastisk under Tuchel i forhold til under Lampard er at de forsvarer med langt flere spillere nå enn tidligere. Chelsea forsøker nå til enhver tid å forsvare med minimum syv spillere. Det vil si samtlige fra treeren bak, de to ving-backene og de to som ligger i dypet sentralt vil alle bidra til å oppnå defensiv soliditet. Ikke bare ønsker de å skape et overtall defensivt, men de er også særdeles aggressive i gjenvinnings-fasen, hvor de forsøker å bryte opp eller få ball vekk så hurtig som mulig. Når de så har fått tak i ballen, enten det er høyt i banen, eller lavt i banen så forsøker de å spille seg ut, gjerne ved at en av de to sentrale midtbanespillerne faller ned for å fordele ballen fremover i banen. Samtidig som dette skjer så trekker ving-backene seg ut så bredt som mulig, mens de tre fremre forsøker å binde opp mellomrommet mellom forsvaret og midtbanen til motstanderne.
Man kan på mange måter si at de to sentrale på midtbanen til Chelsea er nøkkelen til både det defensive, da i form av å holde det kompakt sentralt, og i form av å gjenvinne ballen. Samtidig er de sentrale i fasen med en gang Chelsea har fått tak i ballen, hvor minimum en av de allerede ligger dypt, og da hurtig kan fordele ballen videre, med preferanse for fremover i banen, og gjerne ut til kantene. Om de får det akkurat slik de ønsker så er det Jorginho som mottar ballen først da han besitter de beste evnene når det kommer til pasningsspill. Når det er sagt så er verken Kanté eller Kovačić dårlige med ball i beina, hvor sistnevnte tilfører noe de andre ikke har i form av tempo med ball.
Det er ingen tvil om at det defensive er på plass for Chelsea under Thomas Tuchel, men offensivt har det derimot variert langt mer. Ettersom de uansett hva skal spille seg ut bakfra så risikerer de lengre perioder hvor de holder i ball, mens den beveger seg fra side til side, og gjerne innom defensive ledd uten at den avanserer. I enkelte oppgjør under Tuchel har Chelsea hatt langt over 50% ballbesittelse, og når de samtidig sliter med å score mål så blir det mye tid med ball i laget per scoring. Man kan på mange måter si at de er veldig tålmodige, og tidvis er de kanskje litt for tålmodige. Med dette mener jeg at de stagnerer med ball, uten å finne løsninger, og korrekte ruter for å avansere ballen fremover.
Som man kan se på illustrasjonen over så er et optimalt angrep under Tuchel med fem spillere. Ving-backene helt ytterst, med kanter/offensive midtbanespillere hakket innenfor og en sentral angriper. I tillegg til disse fem så ligger de sentrale i mellomrommet, både for å kunne vri spillet, og for å opptre som støttespillere dersom angrepet går seg fast. Nettopp dette med å gå seg fast er noe de har slitt med ved flere anledninger, og på generelt grunnlag så er ikke Chelsea under Tuchel gode i etablert angrep. Det blir mange spillere fremover i banen uten en god plan, og tidvis kan de gå litt i veien for hverandre.
Selv om Chelsea ikke er spesielt gode i etablert spill så er det et område offensivt hvor de er svært gode, nemlig overgangsfasen. Med sine mange forsvarere, og tidvis dype spillestil så inviterer de motstanderen fremover, og samtidig som dette skjer så ønsker Tuchel å skape brudd. Når de skaper det nevnte bruddet, og det skjer ved jevne mellomrom så går ting hurtig hos Chelsea. De offensive midtbanespillerne, og spissen stormer alle fremover, hvor to trekker ut mot kantene og en holder seg sentralt. I andre fase kommer ving-backene på overlapp eller i mellomrommet, hvor målet er å skape overtall og/eller trekke forsvarere vekk slik at rom oppstår. Brudd, tempo og overtall, det er nøkkelen til kontringene, og Chelsea har blitt svært gode på dette under Thomas Tuchel.
Dette med at Chelsea både er et ballbesittende lag, og et lag som kontrer mye, kan fungere som motsigelser. Det er ikke så ofte et ballbesittende lag får muligheten til å kontre så mye da de ikke tillater motstanderen å holde stort i ballen. Man kan med andre ord si at Chelsea under Thomas Tuchel er et adaptivt lag som tar i bruk ulike strategier og ulike kamp-planer, avhengig av motstanderen de møter. Mot «mindre» lag ønsker de å dominere, og holde i ballen så mye som mulig, mens de mot sterkere motstand og større navn gjerne legger seg lavt i banen, og utnytter mulighetene som byr seg på kontringer. De kan på mange måter minne litt om Real Madrid under Zinedine Zidane, dog med en annerledes grunn-formasjon.
Hvordan står lagene mot hverandre?
Ved første blikk kan det se ut som om Chelsea står veldig godt til Real Madrid med tanke på deres defensive spillestil, aggressive brudd og giftige kontringer. Los Blancos har ved flere anledninger slitt stort med å bryte ned lag som ligger kompakt defensivt, og når de flytter opp mange spillere i et forsøk på å bryte ned motstanderen så blir de sårbare på kontringer. Muligens sitter The Blues på løsningen for å ta seg videre til finalen akkurat ved å gjøre det så enkelt som dette, men så lett er det sjeldent.
Tar man historisk titt på Real Madrid sine motstandere som har operert med en tre-backslinje så er historien dyster, ikke for Real Madrid, men for motstanderne. Går vi tilbake til Champions League-finalen i 2017 hvor Juventus stod på motsatt banehalvdel så stilte de opp med tre midtstoppere, og to ving-backer, hvor måltavlen til slutt hadde sifrene 1-4 i favør Los Blancos. Denne sesongen ble Atalanta slått 4-1 over to kamper, også de med tre-backslinje, og til slutt har vi Barcelona som for kort tid siden ble slått 2-1, igjen med en tre-backslinje.
Det viser seg at det å stille med kombinasjonen tre/fem forsvarsspillere og to sentrale midtbanespillere mot Real Madrid sjeldent lønner seg. Spesielt midtbanen til motstanderne har slitt, hvor de ved jevne mellomrom har blitt overkjørt av kombinasjonen Modric, Casemiro og Kroos, hvor spesielt den tyske midtbanegeneralen har trivdes. Klarer Real Madrid å stille i sin sedvanlige 4-3-3, men stort sett alle de «vanlige» spillerne fra start så kan dette gå veien for Real Madrid, men møter de Chelsea med en tre-backslinje så åpner oppgjørene seg langt mer.