For de fleste Madrid-fans som er født på 90-tallet, og senere, har Barcelona alltid vært en plageånd. Serietittelen har i de siste 10 årene vekslet mellom Real Madrid og Barcelona hele 9 ganger, samt at Barcelona blant annet har prestert en «treble» i 14/15-sesongen. Den tidligere storheten har skapt mange vanskelige, men også mange flotte øyeblikk for oss madridistas. Å vinne ligatittelen foran nesen på de, se de ryke ut av Champions League i sluttspillet, men også å ha fulgt suksessen deres de siste årene, har skapt både frustrasjon og glede. Nå som forskjellen er så massiv mellom de to klubbene, og uten en umiddelbar løsning i sikte, virker det som at det er Real Madrid som vil være selveste kongen i Spania i tiden fremover. Men hvor bra er det for spansk fotball og hvor motiverte er Real Madrid når ingen pusher dem?
Det var for det meste Real Madrid som dominerte spansk fotball på tidlig 2000-tallet. Klubben nøt en fin periode med flere større signeringer, samt to ligatitler og en Champions-League seier. Valencia var nærmeste konkurrent, men de ville aldri nå helt opp. Barcelona var i denne perioden inne et generasjonsskifte og det var også i denne tidsperioden de sist røk ut av gruppespillet i Champions League. For oss som fulgte laget i denne perioden, var ikke Barcelona et særlig relevant tema. Men ting skulle endre seg. Barcelona tok ligatittelen i 04/05-sesongen og kunne skimte med spillere som Ronaldinho, en ung Messi, Puyol, samt duoen Xavi og Iniesta. Samme år vant de også Champions League. Barcelona hadde i denne perioden sin egen «Class of 92» og ting så stygt ut. Verre skulle det bli når den tidligere Barcelona-legenden Pep Guardiola tok over roret.
For de fleste av oss er Guardiola kjent som en av verdens beste trenere, men catalaneren hadde også en suksessfull karriere som fotballspiller. Når han la opp som spiller etter 05/06-sesongen (han avslo tilbud om å spille både for City og United i denne perioden), ville han heller satse på en trenerkarriere. Mens han fullførte trenerutdannelsen spilte han faktisk en liten periode i Mexico, men så fort trenerlisensen var i boks, bar det tilbake til hans kjære Barcelona. I 2007 tok han over B-laget og kun ett år senere, når Frank Rijkaard fikk fyken, fikk Guardiola sjansen på A-laget. Han innførte et strengt treningsregime, kvittet seg med spillere som Ronaldinho og Eto`o og brakte inn flere unge lovende. Pique, Busquets og Dani Alves ble brakt inn, og Messi ble flyttet fra ren høyre-ving til falsk nier. Han fulgte også ånden til Johan Cruyff og promoterte såkalt «possesion-football». Dette Barcelona laget skulle hjemsøke Madrid i flere sesonger, men det førte også til massive endringer for hovedstads-laget.
Real Madrid måtte nå kjempe seg tilbake på topp. I 08-09 sesongen var selveste Pèrez tilbake i sjefsstolen og det sto ikke på pengebruken. Inn kom Ronaldo, Benzema og Kaka. Real Madrid var igjen et slags «Galacticos» og skulle nedsable den catalanske storklubben fra tronen. Selv med et sterkt Real Madrid, vant Barcelona ligatittelen de neste tre sesongene. Barcelona vant også sin første «treble» i 09/10-sesongen. Ting begynte smått å endre seg når Mourinho kom inn. Real Madrid var kanskje det svakeste laget av de to, men oppgjørene i denne perioden var legendariske. Under Mourinho tok Real Madrid en liga og cuptittel, samt at troppen kanskje var på sitt sterkeste. Etter at Guardiola dro, og Tito Vilanova kom inn, tok Madrid føringen igjen. Ancelotti kom inn og serverte Europa og cup-suksess i 13/14-sesongen, samtidig som Atletico Madrid tok ligatittelen. Men så kom smellet. Barcelona hadde rekruttert inn både Neymar og Suarez i mellomtiden, samt at Messi kanskje var på sitt aller råeste. Barcelona tok enda en «treble» sesongen etter. Real Madrid var en god nummer 2. Etter Ancelotti var det Benitez sin tur, før Zinedine Zidane tok over spakene. Franskmannen skulle skape historie i klubben, men Barcelona lusket alltid like bak. Selv om Madrid dominerte Europa i denne perioden, var Barcelona best innenlands. Etter ligatittelen i 16/17-sesongen tok Barcelona to på rad. Klubben viste heller ingen svakhetstegn i denne perioden, bortsett fra noen massive fiaskoer i flere CL-semifinaler. Barcelona skulle derimot sakte men sikkert seile akterut, mens Real Madrid holdt stø kurs.
Nå som vi snart trer inn i 2022, har situasjonen snudd totalt. Barcelona er igjen i et nytt generasjonsskifte, har mistet sin viktigste spiller, og sliter stort både innenlands og ute på kontinentet. Etter pandemien har klubben fått store finansielle problemer, mens Real Madrid er en av få klubber som har gått i pluss. Mens Real Madrid er villig til å by i overkant av 2 millarder NOK for Mbappé, har ikke Barcelona penger i banken til å beholde sin største stjerne, som attpåtil var villig til å gå med på et stort lønnskutt. Men hva betyr alt dette? Denne sesongen har gått på skinner for Real Madrid. Klubben leder La Liga med stor margin og har enkelt tatt seg videre til sluttspillet i Champions League. Men mye av det som drev Madrid, og det som også har drevet Ronaldo og Messi i alle år, er en stor rival. Uten Ronaldo, ingen Messi. Uten Barcelona, ingen Real Madrid? Hvem skal pushe oss i ligaen? Hvem skal dominere Europa? Selvfølgelig er det herlig å være det dominerende laget, men mye av salgsargumentet for spansk fotball var nettopp det legendariske forholdet mellom de to storhetene. Ronaldo mot Messi, Spania mot Catalonia. Storhet mot storhet. Vi får selvfølgelig håpe at Madrid beholder denne posisjonen fremover, men alle store suksesser drives av noe. Sevilla og Atletico Madrid har ikke nok muskler til dette. Spansk fotball er fortsatt en av de fremste ligaene i verden, men uten stor konkurranse følger det liten interesse. Vi får selvfølgelig håpe at Real Madrid nyter stor suksess så lenge Barcelona sliter, men man får håpe dagens situasjon ikke skader produktet ytterliggere.