De siste årene har Real Madrids leiesoldater nesten utelukkende vært mislykkede låneopphold. Achraf Hakimi i Dortmund og Sergio Reguilón i Sevilla er nok kanskje de eneste eksemplene på lånespillere som faktisk til en viss grad lyktes i klubbene de ble utlånt til. Listen over mislykkede låneopphold for lovende Real Madrid-spillere er derimot mye lengre.
Real Madrid har prøvd å gi erfaring og spilletid til spillere som Borjal Mayoral, Takefusa Kubo, Brahim Díaz, Andriy Lunin, Theo Hernández og Álvaro Odriozola i andre klubber. Ingen av disse låneoppholdene har vært særlig suksessfulle, men den verste av de alle er utvilsomt Reinier Jesus. Den unge brasilianeren ble hentet til Real Madrid for 30 millioner euro og skulle være av samme klasse som Rodrygo og Vini Jr. Men to år på lån i Dortmund har vært fullstendig bortkastet, uten omtrent noe spilletid. 740 minutter totalt over to sesonger for en spiller som først og fremst skal utvikle seg er rett og slett katastrofe.
Lunin hadde en lignende opplevelse både i Leganés og Real Valladolid, mens Takefusa Kubo også ble henvist til benken i Villarreal. Japaneren har fått en del minutter for Mallorca, men totalt sett har ikke låneoppholdene hans vært noen stor suksess. Brahim Díaz har hatt gode perioder i Milan-drakten, men han har vært for ustabil og mistet sin plass i laget. Nå har de italienske seriemesterne også hentet Charles De Ketelaere i Brahim sin posisjon.
Årsakene til at det har gått så galt med Real Madrids utlånte spillere de siste årene varierer stort. Noen ganger har spilleren ikke prestert godt nok, andre ganger har en ny trener med nye ideer kommet inn, eller så kan klubbvalget ha vært feil. Uansett har nok klubben innsett at en stor del av problemet ligger i selve konseptet «lån».
En klubb vil være langt mer interessert i å bruke en av sine egne unge spillere enn en innlånt spiller fra en annen klubb. En innlånt spiller kan de tross alt ikke tjene penger på, og det er nok liten tvil om at noen klubber benytter seg av låneavtaler for å skape større bredde i troppen. Låneoppholdet til Reiner Jesus i Dortmund er nok det beste eksemplet på dette.
Derfor har Real Madrid tilsynelatende endret strategien når det kommer til lånespillere. I stedet for å låne spillerne ut direkte til andre klubber inngår de mer omfattende avtaler som gjør at klubbene faktisk kjøper spilleren. Takefusa Kubo ble solgt til Real Sociedad for en relativt liten sum, men Real Madrid beholdt 50% av rettighetene til spilleren. Real Sociedad har de andre 50%. Real Sociedad vil ha et langt større insentiv til å gi Kubo spilletid når det faktisk er deres spiller, og det vil derfor kunne ses på som en investering. Dersom Kubo lykkes vil de tjene på det på kort sikt, mens de også vil få langt mer ut av det dersom han hentes tilbake til Real Madrid eller selges til en annen klubb. Uansett så vinner Real Sociedad mye mer på en slik avtale enn dersom de bare hadde lånt spilleren direkte fra Real Madrid.
Saken fortsetter under bildet
Dette er altså avtalen som ble gjort med Takefusa Kubo, og det virker som at Real Madrid planlegger å gjøre noe lignende med Miguel Gutiérrez. Miguel er på vei til Girona, og troverdige kilder hevder at Real Madrid beholder 50% av rettighetene til spillerne og har inkludert en rimelig tilbakekjøpsklausul i avtalen. Mario Gila ble solgt til Lazio på en lignende avtale tidligere i sommer. Klubben skal også ha forsøkt å inngå en slik avtale med Benfica for Reinier Jesus, men rapportene tydet på at overgangssummen i seg selv fortsatt var for høy for den portugisiske storklubben. Men det er ingen tvil om at man ser et mønster her.
Real Madrid ønsker nok først og fremst å kopiere suksess de hadde med Dani Carvajal, og det er nok nettopp der inspirasjonen til denne nye overgangsstrategien kommer fra. Carvajal ble solgt til Bayer Leverkusen i 2012 for 5 millioner euro, men bare året etter hentet Real Madrid han tilbake for 6,5 millioner euro; en sum det var blitt enighet om mellom klubbene på forhånd. Allerede i sin første sesong i klubben ble Carvajal fast inventar i laget og han var med på å vinne Champions League.
Selv om det er navn vi ikke ønsker å nevne for ofte her blant Real Madrid-fansen, traff klubben også veldig godt på en lignende avtale for Álvaro Morata. Spissen ble solgt til Juventus for 20 millioner euro i 2014, og to år senere utnyttet Real Madrid seg av tilbakekjøpsklausulen på 30 millioner euro. Sommeren etter ble Morata solgt til Chelsea for svimlende 70 millioner euro. Det er rett og slett en veldig god deal for Real Madrid.
Selv om ingen av disse avtalene innebar at Real Madrid beholdt 50% av rettighetene av spilleren er konseptet i bunn og grunn det samme. Man selger en spiller til en annen klubb for å gi dem større insentiv til å bruke og utvikle spilleren. Dersom spilleren lykkes kan man hente ham tilbake for en rimelig penge, men fortsatt nok penger til at den andre klubben tjener litt på det. At Real Madrid nå velger å beholde 50% av rettighetene til spillerne de har solgt eller skal selge, kan rett og slett være for å gjøre overgangssummene mer håndterlige for klubbene de selger til.
Det er altså tydelig at Real Madrid ønsker å gjøre endringer når det kommer til hvordan lovende spillere skal få erfaring og utvikle seg. Det finnes bare 25 plasser i førstelaget til Real Madrid, og derfor er man avhengig av at spillerne kan få muligheter andre steder. Nå virker det som at klubben prøver å aktivt benytte seg av salg med tilbakekjøpsklausul eller prosentvise salg, i håp om å lykkes bedre med å utvikle spillere andre steder enn i Real Madrid.