Bill Gates grunnlegger Microsoft, Volkswagen lanserer sin nyeste modell som får navnet golf og Monthy Python – the holy grail blir sluppet ut i Storbritannia. Kalenderen viser med andre ord 1975. Bydelen Stratford er i eufori etter at deres lokale lag West Ham har vunnet den engang så gjeve og aldri så prestisjefulle F.A cupen. I samme bydel finner du en familie som har feiret i godt og vel en måned allerede, men ikke på grunn av West Hams bragd. Familien er nemlig Manchester United supportere og måneden i forkant har familiens andre barn og første sønn blitt født. I Leytonstone rett ved Stratford, som er en av Londons uendelig mange forsteder skulle David Beckham vokse opp. Som midterste barn mellom to søstre, med en far som var rørlegger og en mor som var frisør. Med andre ord en helt vanlig britisk middelklassefamilie, i et helt vanlig middelklassestrøk i Englands hovedstad.
Selv om gutten skulle vokse opp i alminnelige kår var det likevel et talent og en mentalitet som ga varsku om at barnet, på tross av sin unge alder var langt fra alminnelig. Bare fire år gammel terpet David allerede flere timer om dagen på teknikk, dette med en ball hans far hadde lagd av sammenrullede sokker. Alle timene med trening fra ett tidlig stadige skulle vise seg å bære frukter. Noen år senere, da i en alder av elleve år vant han en nasjonal ferdighetsturnering i regi av Bobby Charlton, hvor premieringen var et prøvespill for selveste Manchester United. Hele familiens favoritt klubb. Riktignok skulle ikke David signere for Manchester United før flere år senere, men turneringen var storklubbens aller første bekjentskap med det som etter hvert skulle bli klubbens kanskje mest fremtredende skikkelse noensinne.
The Cliff
Ikke før han var fylt 16 år skulle han signere for Manchester United og deretter flytte vekk fra sine trygge omgivelser i Øst-London. Som barn flest var David preget av sine barndomsår, noe som igjen hadde ført til at familiens forkjærlighet for Manchester United hadde smittet over. Overgangen var med andre ord til stor glede for familien, og ikke minst en barndomsdrøm som gikk i oppfyllelse for David selv. På Manchester Uniteds sagnomsuste treningsanlegg “The Cliff” skulle han stifte nye bekjentskaper med blant andre Ryan Giggs, Paul Scholes, Nicky Butt, Gary Neville og Phil Neville. Sammen skulle de utgjøre det som senere ble kjent som “The Class of 92”. En generasjon med unge fotballspillere som mange av verdens mest anerkjente fotballeksperter har betegnet som tidenes generasjon av unge spillere, en generasjon som til og med sies å ha overgått Barcelonas fantastiske årgang Barcelona anført av Lionel Messi og Andres Iniesta.
I likhet med mange andre unge som flytter hjemmefra for aller første gang skulle den første tiden på “The Cliff” bli tung for David også. Mye på grunn av hans opphav fra det langt mer kontinentale og urbane London. Allerede som 16-åring var guttens forfengelighet kommet til syne, noe som heller ikke skulle hjelpe på integreringen i ett heller robust engelsk arbeiderklassemiljø. En forfengelig ung gutt fra hovedstaden alene i det som kan betegnes som hjerte av Storbritannias tungindustri. Likevel, den tøffe starten skulle være noe som fikk han til å vokse som person og med tiden skulle han også vokse inn i gruppen med sine nye lagkamerater. Gjennom en beinhard ledelse av den mytiske skikkelsen Eric Harrison, skulle både David og resten av laget oppnå stor suksess i flere ungdomsturneringer. Harrison var opptatt av at spillerne skulle lære seg respekt for både hverandre, men også verden rundt seg. Disiplin var selve grunnfundamentet i opplæringen, som etter hvert skulle gjøre de klargjøre de for langt større oppgaver enn ungdomsturneringer i Belfast og Glasgow.
Fra midtbanen og hele veien til stjernehimmelen
Sent i september i 1992 fikk Beckham sin debut for førstelaget, dette i en ligacupkamp mot Brighton hvor han kom inn som innbytter for russeren Andrei Kanchelskis. Kort tid etter kampen signerte han sin første proffkontrakt med klubben. På tross av at han debuterte som 18-åring skulle det faktisk ta to hele år før han fikk sin første fulle 90 minutter for førstelaget. Kalenderen viste nok en gang september og nok en gang var det i ligacupen han fikk prøve seg, denne gangen mot Port Vale. Riktignok skulle det dukke opp flere muligheter utover høsten og inn mot julen, noe som sørget for at han fikk satt sin første scoring i en solid 4-0 seier hjemme mot Galatasaray i gruppespillet av Champions League. I starten av 1994/1995-sesongen ble det konkludert med at han måtte på utlån andre halvdel av sesongen for å få den spilletiden og erfaringen han trengte for å ta ytterligere steg som fotballspiller, valget falt på den lille klubben Preston North End. Det ble ikke mange kampene i de lavere divisjoner, men unge Beckham imponerte stort i løpet av den handfullen med kamper han fikk. I den ene kampen noterte han seg for en scoring direkte fra et hjørnespark.
Den påfølgende sesongen etter utlånet til Preston ble på langt noen gjennombruddssesong, men heller en sesong hvor det ble en forsiktig innfasing hos førstelaget. Sir Alex Ferguson var i gang med en fornyelse av laget, hvor han med tiden skulle gi flere fra de yngre rekker stor tillit i årene som kom. Klubben var sommeren 1995 linket til flere store spillere deriblant Roberto Baggio som hadde herjet i Italia og i VM det foregående året, men Ferguson endte opp med og heller satse på klubbens unge fremadstormende spillere. En avgjørelse som gjorde at flere av «Class of 92» skulle få de mulighetene og den tiden de trengte for å etter hvert etablere seg som viktige bidragsytere på førstelaget. Etter kun fire kamper i sin første skikkelig fulle sesong for førstelaget skulle gjennombruddet komme. Beckham ble plassert ute til høyre på midtbanen. Ikke som en tradisjonell vingspiller slik som hans forgjenger Kanchelskis som hadde forlatt klubben, men heller som en sidemidtbanespiller. I en slik rolle fikk han ut sitt beste og fikk spilt på sine styrker, som i motsetning til en tradisjonell vingspiller ikke bestod av hurtighet. Beckham var en hardtarbeidende spiller med et velutviklet overblikk og en høyrefot verden knapt hadde sett maken til, på ingen måte ett hurtigtog med ett høyt finteregister.
Den gylne høyrefoten skulle mannen i gata få øynene opp for, og ikke bare de som hadde fulgt klubben aller tettest i en lang årrekke og allerede hadde fått øyne på det åpenbare. I starten av 1996/1997 sesongen gjorde han seg for alvor bemerket. Fra 55 meter fyrte han løs og sendte ballen i en evigvarende kurve over halve Selhurst Park, ett skudd som skulle gå hele veien inn i evigheten og som på mange måter skulle sementere hans plass på stjernehimmelen allerede før han for alvor hadde befestet sin plass i klubbens førsteellever. Ett skudd han i ettertid har fortalt endret livet. Ved sesongslutt hadde Manchester United vunnet nok ett ligagull og Beckham ble kåret til årets unge spiller i det som nå het Premier League.
I årene som fulgte skulle han overta trøye nummer sju etter Eric Cantona og videre etablere seg som en av verdens aller beste spillere, noe seg som seg hør bør for en som bærer trøye nummer sju hos Manchester United. I Fergusons Manchester United skulle han bli en nyttig spiller som kunne bekle flere posisjoner, blant annet rollen som sentral midtbanespiller. En rolle han måtte innta etter at både Paul Scholes og Roy Keane var ute med suspensjon i Champions League finalen mot Bayern München i «Treble» sesongen i 1998/1999. Året i forkant hadde ikke vært av det letteste. Beckham var allerede blitt en stjerne. En status i Storbritannia som fører med seg langt mer enn bare heder og ære. Under 8-delsfinalen i VM 1998 mot Argentina ble Beckham utvist etter at han bevist sparket Diego Simeone etter at ballen var ute av spill, Argentina vant til slutt kampen på straffesparkkonkurranse etter å ha spilt en hel omgang pluss ekstraomganger med en mann mer. Hendelsen skulle gjøre Beckham til syndebukk og Englands mest forhatte mann i tiden som kom. Hendelsen i seg selv skulle definere Beckham som person og hans vitale rolle i 1998/1999-laget skulle vise hvilken unik evne til å snu det verst tenkelige til det best tenkelige han var i besittelse av.
Ingen spiller er større enn klubben
Tilbake i 1997 begynte Beckham å date Victoria Adams. Victoria var på det tidspunktet kjent som «Posh Spice» og var en av popgruppen Spice Girls mest framtredende skikkelser. Spice Girls var ikke bare populære i Storbritannia, men var på tidspunktet en av verdens ledende pop-grupper. Forholdet brakte naturligvis med seg oppmerksomhet i bøtter og spann, noe som med tiden også skulle føre til bryderi og bekymring for Ferguson.
Etter millenniumskiftet var forholdet til Ferguson for alvor begynt å fryse til. I all hovedsak på grunn av Beckhams etter hvert enorme kjendisstatus, en status som krevde sitt utenfor banen i form av ekstra mediekjør og andre oppdrag. En hendelse stakk seg likevel ut og var på mange måter begynnelsen på slutten for Beckhams tid i Manchester. Tidlig i 2000 fikk Beckham treningsfri av Ferguson slik at han kunne være hjemme og ta vare på sin syke sønn som hadde fått en alvorlig tilfelle av diare. Den samme uken ble Victoria fotografert på moteuken i London, noe som fikk Ferguson til å rase. Ferguson mente handlingen var urettferdig over for lagkameratene og at Victoria i dette tilfelle burde vært hjemme med barnet og ikke i London.
I sin biografi har Ferguson utalt at Beckham aldri var et problem før han ble gift, men at han etter giftemålet ble en kjendis og ikke lengre var bare en fotballspiller. Beckham ble bløtlagt med to ukers lønnstrekk i straff og benket i flere viktige kamper etter hendelsen, men i likhet med VM 1998 skulle han komme sterkt tilbake. Beckham ble instrumental i sesongavslutning hvor Manchester United vant sitt tredje strake ligagull, en bragd klubben aldri tidligere hadde klart. Selv stod han bokført med ni scoringer og tolv målgivende pasninger ved sesongslutt.
På tross av tumultene med Ferguson fikk Beckham fornyet kontrakten i forkant av VM 2002, en kontraktsfornyelse som gjorde han til verdens best betalte fotballspiller. I forkant av kontraktsfornyelsen hadde Beckham vært ute med beinbrudd etter en sklitakling av Deportivo La Corunas Aldo Duscher, en takling som i ettertid det har blitt spekulert i om var gjort med fullt overlegg for å holde han ute av VM-gruppespillet hvor England skulle møte Argentina. Mesterskapet endte som så mange gange tidligere i skuffelse for engelskmennene, som måtte se seg slått av Brasil i utslagsrundene etter at Ronaldinho chippet ett frispark nærmest fra midtbanen og i mål. Beckham dro på seg en ny skade tidlig den påfølgende sesongen, og etter skaden hadde han mistet sin plass i førsteelleveren til Ole Gunnar Solskjær. Denne gangen evnet han ikke vinne Fergusons tillit tilbake.
På nyåret oppstod det en hendelse som ga ytterligere vann på mølla til ryktene om det heller kjølige forholdet til Ferguson. Etter ett tap mot Arsenal i F.A Cupen sparket Ferguson en fotballsko i raseri, skoen traff Beckham i øyet, øyet måtte sys av legepersonell i etterkant. Når nyheten var kommet ut i pressen gned bookmakerne seg i hendene og startet nærmest momentant opp spill som innebefattet hvem av Ferguson og Beckham som måtte dra fra klubben. Sesongen ble kronet med nok ett seriegull, men Ferguson måtte se at laget kom til kort cupspillene, nasjonalt så vel som kontinentalt. Sesongen skulle bli Beckhams siste i Manchester. En rosenrød og eventyrfylt start, som kulminerte i skandaler. Som Ferguson så mange ganger har sagt, ingen spiller er større en klubben. Den famøse fotballskosparkingen til Ferguson ble den siste spikeren i Beckham-kista.
Kronen på verket
Florentino Perez hadde allerede i en årrekke samlet på stjerner. Fra før av hadde han tilført Real Madrid en lang rekke med stjernespekkede signeringer og nærmest gjort signering av det spanjolene kaller en; «Crack» til en årlig trend. Visen er allerede kjent. Først kom Luis Figo, sommeren etter kom Zinedine Zidane og deretter Ronaldo . Alle som en samlet seg til et allerede kruttsterkt lag bestående av lokale profiler som Raul, Iker Casillas og Guti. På tross av gode resultater både i hjemlig liga, så vel som Europa under Vicente del Bosques stødige ledelse var likevel prosjektet ikke ferdig stilt. I alle fall ikke i Perez`s øyne. Real Madrids mektige president hadde en visjon som overgikk både Ronaldo, Zidane og for den saks skyld all verdens pokaler. Han manglet kronen på verket. Den siste finpussen. Det som virkelig kunne befeste Real Madrids hegemoni og enevelde som verdens største klubb; den største stjernen av dem alle.
Først og fremst var Ronaldinho og Patrick Vieira hovedmålene for sommeren, i alle fall før den berømmelige fotballskoen Ferguson sendte i retning Beckham. Men, den siste tids hendelser mellom Ferguson og Beckham hadde skapt endring i planene. Barcelona var visstnok også interessert i den da hårfagre briten med det silkemyke høyrebeinet , en faktor som om mulig trigget Perez enda mer.
Perez trofaste medhjelper Jose Luis Sanchez ble utpekt til å styre forhandlingene mellom klubbene. Sanchez kom tidlig i posisjon og fikk beskjed av Manchester United om at prisen var på 35 millioner euro. Perez virket fornøyd og spurte deretter Sanchez hva han mente verdien på spilleren var, Sanchez på sin side kontret raskt og svarte 500 millioner euro, hvorav Perez skal ha avsluttet samtalen med: «Tilby de 25 millioner euro». Etter at Sanchez hadde forhandlet frem avtalen og kommet til enighet med Manchester United på Sardinia skulle Perez snakke med spilleren selv. Beckham, som selv var på ferie med familien ringte på et heller ubeleilig tidspunkt. Perez satt nemlig i en middag med Atletico Madrids president Jesus Gil før el Derbi på Vicente Calderon. Perez lette lenge etter en plass han i fred og ro kunne snakke. Perez kom til slutt på at det nok er ledig på dametoalettet. Akkurat der, på dametoalettet på Vicente Calderon skulle Perez bli enig om en overgang med selveste Beckham. 30 minutter ut i kampen var han ferdig snakket med Beckham på toalettet og rusler så videre ut til Gil på VIP-tribunen, Real Madrid leder da hele 3-0 over sin byrival, og Perez har langt mer enn ett godt resultat å glede seg over; han har nemlig sikret seg underskriften til Beckham. Det for en gi-bort-pris.
Rolling Stones World Tour
Signeringen av Beckham skulle ikke bare føre med seg glede og berikelse, men også en hel del misnøye innad i klubben. Klubben hadde vunnet nok ett ligagull, men samtidig kommet til kort i kontinentale og nasjonale cuper. Et forsmedelig tap i semifinalen mot en av de store europeiske rivalene i Juventus hadde satt en solid stopper for nok en triumfferd i Europa. Laget var naturligvis ansett som en av de beste i Europa, om ikke det beste. I alle fall når de hadde dagen, hvilket oppvisningen mot nettopp Manchester United over to kamper på vårparten hadde bevist. Laget fremstod nærmest komplett. Likevel, det er alltids rom for forbedringer . Perez var en handlingens mann og han skjønte at for å lage en omelett er man nødt til å knuse noen egg å gå over noen lik, og en signering av Beckham betydde at andre måtte vike plass.
Den franske midtbanemotoren Claude Makelele var en av de som måtte vike. Makelele var en hardtarbeidende midtbanespiller med en unik evne til å dekke rom, men han var på langt nær noen spektakulær spiller som fikk det kresne Bernabeu-publikummet til å måpe, på tross av dette var han en viktig brikke og derfor var hanlovet en ny kontrakt før sommeren. Til slutt vurderte Perez det annerledes, Makelele var en han kunne ofre. Videre ble Fernando Morientes sendt på lån til Monaco, kraftsenteret var ansett som en svært populær mann i spillergruppen og ikke minst en viktig bidragsyter på banen. En som hadde gått ut og nærmest offentlig halshugd Perez var kaptein og klubblegende Fernando Hierro. Klubbkapteinen ble sendt ut bakveien av Santiago Bernabeu etter utkallelsene. Årsaken til halshuggingen av Perez og styret lå i signeringen av Beckham og ikke minst sparkingen av Del Bosque. Den sindige spanjolen som hadde tilbrakt nesten hele sitt liv i Real Madrid og som nettopp hadde ledet klubben til nok et ligagull hadde også fått foten, en hendelse som naturlig nok skapte enorm splid i spillergruppen. Spillerne var klar over Del Bosques skjebne allerede før ligagullet var sikret, noe som la en enorm demper på feiringen. Makelele, Del Bosque, Morientes og Hierro var alle sendt på dør, mens Beckham og en drøss med akademispillere var kommet inn. For med alle stjernene med sine høyt gasjerte lønningsposer måtte det spares inn på bredden i troppen. Planen var at akademispillere skulle overta minuttene til de som var sendt på dør; Zidanes y Pavones. Klubbens nye strategi, stjerner på banen og unge lovende på benken.
Turbulensen skulle etter mye om og men legge seg. En ny verden og ett nytt lag. For Beckham selv skulle det bli en heller røff start, selv om han på ingen måte var skyld i furoren i klubben befant seg i. Hans første møte med klubben skulle inntreffe på Barajas en av Madrids to flyplasser, der skulle han for aller første gang treffe sine nye lagkamerater før ferden gikk videre til treningsleir i Asia. Selv hadde han pakket med seg hele tre kofferter for den lange reisen, men i det han ser sine nye lagkamerater går det et lys opp. Han kan ikke se en eneste en med tre kofferter, men en heller lettpakket gjeng med kun håndvesker i armene. Nervøs og livredd for at han skal bli den karikaturen media har fremstilt han som gir han beskjed til sjåføren sin om at bagasjen blir igjen i bilen og at han selv kun tar med en lett reiseveske. I det han etter hvert kommer bort til resten, så ser han det; ikke en eneste spiller har pakket med seg mindre enn tre kofferter.
En Ferrari uten motor
I forkant av presentasjonen og sesongstarten var Beckhams første store beslutning som Real Madrid spiller kommet. Fra før hadde han spilt med nummer sju både for Manchester United og England, men i Real Madrid var ikke det ett alternativ. Selv ikke Perez turte tukte den nyutnevnte klubbkapteinen Raul for det nummeret, i alle fall ikke etter de kontroversielle utskiftningene etter Beckhams ankomst. Nummer fire og tjuetre var ledig. Victoria ga klar beskjed om hva hun mente, den standhaftige popdronningen var ikke i tvil: » tjuetre gjorde aldri Michael Jordan noe galt».
Etter en lang oppkjøring i Asia, som kanskje ikke hadde det største sportslige fokuset skulle sesongen trille i gang. Beckham startet strålende. Først mål i debuten mot Mallorca, senere på høsten var han sterkt delaktig i klubbens første seier på Camp Nou på tjue år og ikke minst femtimeters pasningen mot Real Valladolid til Zidane som satt ballen rett i mål på hel volley. Sesongen som helhet startet bra med ett prikkfritt gruppespill i Champions League, men med enkelte feilskjær mot kvalifisert motstand i serien. På nyåret var Real Madrid i god posisjon til å vinne både ligaen, Copa del Rey og Champions League. Etter å ha haltet seg videre på bortemål mot Bayern München etter en enorm keepertabbe av Oliver Kahn på et frispark fra over 30 meter signert Roberto Carlos hadde klubben trukket Didier Dechamps Monaco i kvartfinalen av Champions League, mens utgangspunktet mot Sevilla i cupens semifinale var bra etter første kamp. I ligaen lå laget til rute mot nok et seriegull.
Luften gikk omsider ut av ballongen og ting skulle snu. Hierro var blitt erstattet av Raul Bravo og Fransisco Pavon, mens den unge lovende Javier Portillo hadde tatt minuttene til Morientes. Portillo hadde sesongen i forkant vist lovende takter, men denne sesongen hadde han på langt nær levd opp til forventningen og hadde nærmest ikke sett ballen bak keeper en eneste gang. Videre fikk spillere som Juanfran, Meija og Nunez mang muligheter gjennom sesongen. Laget var svekket og bredden var nærmest fraværende. Det var ingen Makelele som kunne sluke mil på midtbanen, det var ingen Morientes som kunne komme fra benken til å nikke inn gode innlegg signert Backham eller Figo. Når stjernene måtte hvile kom den manglende kvaliteten på benken for alvor til syne, verken spiller nummer fjorten eller femten var god nok. Samtidig som forsvaret led, verken til forkleinelse for Raul Bravo eller Pavon. De to fikk over førti kamper hver i løpet av sesongen, og som historien senere har vist fikk ingen av de to karrierer som forsvarte så mange kamper i det som skulle ha vært tidenes lag.
I slutten av mars skulle klubben ut i nok en syretest, dette etter å tapt semifinalen mot Sevilla bare måneden i forkant. Andalusierne bet bedre fra seg i returkampen og tok til slutt avansementet. Laget lå likevel godt an i serien, men ett tap mot Monaco ville i tillegg til skam føre med seg ett ekstra press inn mot sluttspurten av La Liga. I den første av to kamper ledet Monaco 0-1 til pause etter en scoring av Sebastian Squillaci, Real Madrid tok oppskriftsmessig føringen i andre omgang og utlignet tidlig i første omgang. Utover i omgangen fortsatte Real Madrid å male på og etter 81 minutter stod det hele 4-1 til hjemmelaget. Euforien var til å ta og føle på. I noen minutter. Bare to minutter etter Ronaldos 4-1 scoring reduserte Monaco til 4-2. Målscoreren? Morientes.
Returoppgjøret startet bra og sent i første omgang scoret Raul 0-1. Dermed hadde Real Madrid en 5-2 ledelse, samtidig som de hadde sikret seg et særdeles viktig bortemål. Real Madrid gikk inn til pause på Stade Louis med visshet om at de hadde en og en halv fot i semifinalen, men likevel kjente spillerne det på kroppen.
Zidane snakket flittig med sin landsmann Ludovic Giuly i det lagene gikk til garderoben og sa følgende til Monacos midtbaneelegant; «Vi er ferdige, vi er helt ferdige».
Giuly hadde på tross av sitt lave tyngdepunkt vært en fremtreden skikkelse for et Monaco som hadde overrasket stort i Europa og etter pausen var det tydelig at han hadde et mål for øye; Real Madrid skulle slås.
Andre omgang var knapt blåst i gang før ballvirtousen hadde utlignet for hjemmelaget etter en målgivende av Morientes. Den hurtige utligningen tente håp i Dechamps menn og det gikk bare ytterligere to minutter før neste mål var scoret. Morientes stanget hjemmelaget opp i føringen etter et nydelig innlegg av Patrice Evra. Nå var det for alvor kamp om avansementet igjen. Real Madrid på sin side var tom for drivstoff, noe Zidane allerede hadde påpekt til sin landslagskollega. Om det var den dårlige, eller rettere sagt manglende på oppkjøring som var skylden eller om lagets manglende bredde var skylden var enda tidlig å si. Noen havarikommisjon var enda ikke utpekt. Midtveis i andre omgang skjedde det som måtte skje, Hugo Ibarra slo et innlegg i retning Giuly, Giuly tar hælen fatt og klakker inn 3-1 til hjemmelaget. Et resultat som sender de til semifinale mot Chelsea og ikke Real Madrid. Real Madrid evnet aldri å svare og resten er historie; senket av sine egne, Morientes hadde slått sin nåværende arbeidsgiver ut av Champions League.
Etter denne kampen ble det innført klausuler til alle låneobjekt om at de ikke kunne spille mot Real Madrid, en klausul som relativt nylig er forbudt i La Liga. Etter fadesen mot laget fra det lille fyrstedømmet pekte pilene nedover i ligaen, og i løpet av de siste ti kampene av serien tapte de hele sju. Det ble ingen seriegull, hvor Barcelona til slutt trakk det lengste strået og vant med et poeng foran Deportivo La Coruna. Real Madrid på sin side kun to poeng bak sitt katalanske motstykke.
Exit Perez, enter Calderon
Beckhams første sesong endte i skuffelse. Perez prøvde å redde ansikt med nye signeringer de neste par sesongene, inn kom forsvarskjempene Walter Samuel og Jonathan Woodgate som hadde gjort seg bemerket i henholdsvis Leeds og Inter. Etter at klubben skjønte at verken Samuel eller Woodgate evnet fylle tomrommet etter Hierro ble Sergio Ramos hentet inn fra Sevilla. Makelele ble prøvd erstattet med både Pablo Garcia og Thomas Gravesen, dette uten nytte. På topp ble Michael Owen kjøpt fra Liverpool, samtidig som klubben med årene også hentet brassene Robinho og Julio Baptista. På trenersiden ble det en evig runddans av trenere; alt fra Jose Camacho til Valderei Luxemburgo. Å kaste penger på problemene løste ikke den unngåelige floken Perez hadde satt seg selv og klubben i , som aldri klarte å stable på beina et godt nok lag etter at han egenhendig hadde tuppet ut en etter en av den gylne generasjonen før Beckham. Det ble ingen flere pokaler og laget greide aldri hevde seg blant de beste, selv om de tidvis bydde opp til dans og spilte sokkene av betydelig dårligere motstand. Perez kjente sin besøkelsestid å bestemte seg til slutt for å trekke seg fra sitt verv som president.
Etter Perez kom Ramon Calderon inn som president. Fabio Capello ble utnevnt til trener og med seg på lasset fra Italia tok han den ferske gullballvinneren Fabio Cannavarro og den hardtarbeidende brassen Emerson. Emerson hadde han tidligere lagt sin elsk på og allerede signert en gang tidligere, den gang som Roma trener. På midtbanen skulle Emerson få med seg Mahamadou Diarra som hadde storspilt i Champions League for Lyon, sammen skulle de tette igjen det evige tomrommet Makelele hadde etterlatt seg tre år i forveien. På topp var Ruud van Nistelrooy hentet inn for å konkurrere mot en tung og skadeplaget Ronaldo. Etter at den flyvende hollenderen hadde startet sesongen forykende dro Ronaldo halvveis ut i sesongen tilbake til Milano, denne gangen til A.C Milan. Jose Antonio Reyes hadde herjet i Spania for Sevilla og blitt solgt til Arsenal for det som da ble ansett å være en monsterssum, men i London hadde hjemlengselen tatt han og nå var han klar for å returnere til Spania. Reyes kom på lån, mens Baptista gikk motsatt vei, også han på lån. Flere unge spillere skulle også bli hentet og i det påfølgende vintervinduet ble Marcelo, Fernando Gago og Gonzalo Higuain signert. Hver og en ansett som den nye vinen. Den nye presidenten hadde i likhet med sin forgjenger gjennomført en revolusjon. Nå skulle det kriges, og nå skulle det vinnes, koste hva det koste vil.
Det ble tidlig klart at 2006/2007-sesongen skulle bli Beckhams siste. Neste destinasjon var allerede klar og en overgang til USA var allerede skrevet i stein. Capello var ikke nevneverdig imponert, og han var tydelig på at Beckham ikke hadde hode på riktig plass. Dette førte til at briten ble satt ned til reservelaget for å trene og spille kamper. Feiden mellom Capello og Beckham pågikk i nesten tre måneder. Som så mange ganger tidligere greide Beckham å snu noe negativt til positivt etter utrettelig og hard jobbing. Capello ble etter hvert overbevist etter en beinhard innsats på treningsfeltet og til slutt kunne han ikke la være ta Beckham med i kamptroppene.
Capello var kjent som en defensiv strateg av de sjeldne før returen til Real Madrid, en klubb han tidligere hadde feilet i på 90-tallet. Først på agendaen var og få orden på forsvaret, som i en årrekke hadde lukket som en sil. Oppgaven ble i overkant selv for italieneren og etter en stødig start hopet de dårlige resultatene seg opp. På tross av mediokre resultater hang Real Madrid med i gullkampen. Etter hvert som kalenderen skrev 2007 fortsatte de middelmådige prestasjonene, men laget viste en unik evne til å snu kampene etter å ha havnet bakpå. Remontada som det heter i Spania. Remontada på remontada. Spektakulære kamper, slik som 4-3 seieren mot Espanyol ble nærmest hverdags. En sesong med kronisk hjerte i halsen tendenser nærmet seg slutten og bare ett siste lille hinder stod mellom Real Madrid og deres tredevte seriegull;Mallorca hjemme på Bernabeu.
Bortelaget gikk tidlig i føringen, men Reyes utlignet på nærmest åpent mål etter et fint frispill fra Robinho før Diarra stanget inn ledelsen etter en corner fra Higuain. Seriegullet ble sikret etter nok en Reyes scoring like før slutt. I sin siste kamp for Real Madrid kunne man se en triumferende Beckham trø rundt på gressmatten iført det engelske flagget. En comeback sesong av Real Madrid og nok en comeback sesong for Beckham som atter en gang hadde kjempet seg tilbake i ett lag etter å ha vært uglesett. Ett verdig og passende punktum for en spiller som aldri ga opp, uansett forutsetningene. Etter Real Madrid gikk veien passende nok videre til Los Angeles, hvor han tilbrakte flere sesonger med sporadiske utlånsopphold til både A.C Milan og PSG.
Spilleren som endret hvordan vi tenker fotball
Allerede som liten gutt var Beckham i besittelse av et treningstalent helt utenom det vanlige. En egenskap som kjennetegner så mange før han, og så mange etter han som har nådd langt. Hans kone Victoria har for lengst diagnosert han med tvangslidelse, en lidelse som fører til gjentagende handlinger. I huset Beckham er kjøleskapet kategorisert etter flytende, salt og så videre. I følge henne må alt være symmetrisk i sin manns øyne. Både treningsviljen, og den påståtte diagnosen Victoria har satt på sin mann forklarer en hel del om hvorfor han nådde så langt som han gjorde som fotball spiller. Likevel, det forklarer ikke alt.
Som spiller var han en hardtarbeidende og spilte med hjertet utenom drakta, samtidig som han var i besittelse av gode allround ferdigheter med og uten ball. På sitt beste var han utvilsomt fantastisk, men om fotballferdigheter skal bedømmes vil han aldri bli sidestilt med storheter som Zidane, Ronaldo eller Figo. Hans karriere i Manchester United taler utvilsomt for seg selv og enkelte sesonger var han helt der oppe blant de aller beste, men når de aller største i klubbens historie skal telles opp vil han nok ikke være blant de første som blir nevnt. Antageligvis forsvarer han ikke en plass blant de elleve beste i et historiens Manchester United lag. I Real Madrid hadde han sine øyeblikk og ett sett med veldig gode kamper, men han befestet seg aldri som noen vital del av laget og var på ingen måte en spiller laget på noe som helst tidspunkt var bygget rundt. På tross av det vil han gå ned i historien som en av de største spillerne noensinne, selv om han rent ferdighetsmessig kunne vært sidestilt med en spiller som Steve McManaman.
Beckham endret på sin måte fotballen til det vi kjenner den som i dag: sirkus og kjendiseri. Hovedårsaken til at Sanchez og Perez anslo at verdien hans til å være 500 millioner euro var ikke på grunn av ferdighetene han tilførte laget på banen, men i større grad hvordan han bidro til å kommersialisere klubben utenfor banen.
Deilotte er verdens største revisjonsfirma som årlig måler hvor mye hvert fotballag omsetter for, og i årene før Beckhams ankomst til Real Madrid toppet aldri klubben listen. Manchester United toppet listen fra 1997/1998 til 2003/2004 sesongen. Derifra og ut toppet Real Madrid listen hele elleve år på rad. Deretter påfulgt av en rekke andre plasser. Før signeringen av Beckham og på tross av de storslåtte signeringene av Zidane, Ronaldo og Figo lå Real Madrid plassert mellom fjerde og sjetteplass på den eksklusive listen, før de etter hvert bykset oppover inn mot 2003/2004 sesongen. Store signeringer og gode resultater ga aldri det sluttresultatet Perez ønsket. For verdens største klubb er også verdens rikeste klubb. Fra 2002/2003 sesongen til 2004/2005 sesongen hadde klubben nesten doblet inntekten sin, mens Manchester United i samme tidsperiode hadde redusert sin inntekt. Beckham var blitt en merkevare som nærmest hadde vokst parrallelet med Manchester United. Etter hvert ville historien det til at ingen spillere er større enn klubben og at han derfor ble solgt, selv om det kanskje kan argumenteres for at han var nettopp det; større enn klubben.
Med signeringen av Beckham fokuserte Perez i større grad på markedsføring enn fotball, det handlet på mange måter ikke lengre om fotball, men om medieoppslag og oppmerksomhet. Bilderettigheter, hollywoodfilmer og reklameinntekter. Fotball ble penger og i jakten på penger ble Beckham enn nødvendighet. Bare dager etter at Beckham hadde signert for klubben sies det at klubben allerede hadde tjent inn overgangssummen bare i draktsalg. Samtidig åpnet klubben dørene til helt nye markeder over hele verden. Beckham var en gullgruve uten like. Lange reiser til Asia for markedsføring ble prioritert over ordentlige sesongoppkjøringer med best mulig sportslig fokus, noe som etter hvert ble trendy for de fleste store klubber i Europa. Spesielt blant de engelske. Signeringen i seg selv har nok også bidratt til Real Madrids voksende fanskare i perioden, for det er ikke hevet over noen tvil at Beckham tok med seg haug av nye supportere til klubben. Videre har han nok åpnet dørene, og ikke minst øynene til en drøss av investorer i fotballen. Etter hvert som årene gikk var det langt flere enn Perez som skjønte hvilken mekanisme fotball var, og ikke minst hva den kunne brukes til. I ett historisk Real Madrid perspektiv må han anses som en viktig signering, og kanskje en av de viktigste. Hvem vet hvor klubben ville vært i dag uten Beckham, men en ting er i alle fall sikkert klubben hadde ikke vært like stor som den er i dag.
Fotballspilleren Beckham var utvilsomt god, men personen og merkevaren var utvilsomt langt større. En merkevare som på daværende tidspunkt kunne sammenlignes med nåtidens Apple, Uber eller Foodora om du vil. Verken Lionel Messi eller Cristiano Ronaldo kan sidestilles hva angår merkevare innen fotball, i alle fall ikke om Beckham hadde vært aktiv i samme periode. Om han ville det eller ei, Beckham dro fotballen i den retningen vi i dag kjenner den som; ett produkt.