Historie Kristian Schoutes spesialer

Alfredo Di Stéfano – den største gjennom tidene

Alfredo Di Stéfano blir ofte kalt for tidenes beste fotballspiller i og rundt Real Madrid. Dette er historien om hvordan Alfredo Di Stéfano gjorde Real Madrid til verdens beste og største klubb.

Real Madrid har blitt kjent som klubben som huser de aller største fotballstjernene i verden. Det moderne Real Madrid er bygd rundt konseptet Galácticos. Cristiano Ronaldo, Raúl, Fígo, Beckham, Zidane og mange fler har alle vært med på å gjøre Real Madrid til verdens største og mest suksessrike klubb. Men ingen er større, og kommer neppe til å noen gang bli større, enn Alfredo Di Stéfano. «El mejor de todo los tiempos», blir han ofte referert til i Real Madrid – den beste gjennom tidene.

Allikevel skal man vite ganske mye om fotball før man finner ut hvor god Di Stéfano var, og de fleste i dag knytter nok navnet først og fremst til Real Madrid Castillas hjemmebane på Valdebebas. Når man prater om tidenes beste fotballspiller er det mange navn som nevnes før Di Stéfano. Pelé, Maradona, Cruyff, Zidane, Ronaldo, Cristiano Ronaldo, Messi, Platini og Van Basten er nok mer velkjente navn, som i langt større grad nevnes som tidenes beste fotballspillere. Allikevel ble Di Stéfano kåret til århundrets fjerde beste spiller av France Football, mens en FIFA-jury kun hadde Pelé foran Don Alfredo på en lignende kåring. At Di Stéfano er helt oppe i toppsjiktet over de beste spillerne gjennom tidene, er det altså ikke noen tvil om.

Les også vår legendeprofil om Alfredo Di Stéfano

I Sid Lowe sin Frykt og avsky i La Liga legger den britiske journalisten ut om historien som ligger bak den store rivalisering mellom Real Madrid og Barcelona. Dypdykket i Real Madrids historie stopper lenge opp hos Alfredo Di Stéfano. Lowe utdyper hvor viktige han var, ikke bare for Real Madrid, men for fotball i sin helhet. «Fotball kan deles inn i før Di Stéfano og etter Di Stéfano», skriver han. Også Di Stéfanos lagkamerat Paco Gento, den eneste spilleren som har vunnet mesterligaen seks ganger, hevder at «ingenting ville vært det samme uten ham.» Di Stéfano sin storhet i Real Madrid er det rett og slett ingen som kan matche.

Sid Lowes to kapitler viet til Alfredo Di Stéfano utgjør mye av utgangspunktet for denne artikkelen. Artikkelen skal se nærmere på Den blonde pilens betydning for Real Madrid og hans betydning for fotballen generelt. Den kontroversielle overgangen til Real Madrid og den problematiske avskjeden vies en del plass, men artikkelen skal først og fremst se på Alfredo Di Stéfano sin storhet som spiller og drømmelaget han spilte på.

Dette er historien om Alfredo Di Stéfano.

Den kontroversielle overgangen

Et kaos uten sidestykke vil nok være en underdrivelse når man prater om hvordan Alfredo Di Stéfano endte opp i Real Madrid. Lowe går gjennom hele prosessen som involverte to klubber i Sør-Amerika, det spanske fotballforbundet og FIFA, og ikke minst Real Madrid og Barcelona. Når Di Stéfano selv blir spurt om det av Sid Lowe i en alder av 87 år, svarer han oppgitt; «pero eso dejarlo.» Men la det nå ligge.

Kaoset dreier seg i stor grad om hvilken av de to latinamerikanske klubbene, henholdsvis River Plate og Millonarios, som hadde rettighetene til å selge Di Stéfano. Etter en konflikt i River Plate dro Di Stéfano til Millonarios i Colombia for å spille fotball sammen med sine tidligere lagkamerater Pederna og Rossi. Dette ble gjort uten River Plates tillatelse. Uenighetene endte opp med at hovedpersonen selv var på randen av å legge fotballskoene på hylla og gi seg for godt. Barcelona kom på banen, ble enige med River Plate om en avtale, og tryglet Di Stéfano om å ikke legge opp. Han ble hentet til den katalanske hovedstad, presentert i den røde og blå drakten og deltok til og med i en treningskamp. Problemet var bare at Di Stéfano ikke ble River Plate-spiller før 16 måneder etter avtalen ble inngått.

Barcelona hadde ikke blitt enige med «tredjemannen» Millonarios, ettersom River Plate var det siste laget innenfor FIFAs rammeverk som hadde kontrakt med Di Stéfano, og de så det derfor ikke som nødvendig å inngå noen avtale med den colombianske klubben. Det gjorde derimot Real Madrid. Santiago Bernabéu hadde invitert Millonarios til en vennskapsturnering i Madrid i 1952, og da skal klubbpresidenten ha sagt: «Jeg skal ha han, koste hva det koste vil». Bernabéu var ifølge Lowe fortsatt rasende over at de hadde tapt kampen med Barcelona om å signere den ungarske stjernespissen Lázló Kubala noen år tidligere. Real Madrid inngikk en avtale med Millonarios, og dermed var dragkampen i gang.

Alfredo Di Stefano
LEGENDER: Raymond Kopa, Alfredo Di Stéfano og Santiago Bernabéu i samtale på 1950-tallet.

Både det spanske fotballforbundet og FIFA ble hentet inn for å løse konflikten, og mange forslag ble lagt frem. Prosessen var så komplisert og langvarig at Di Stéfano, da han satt og ventet på bekreftelse fra Barcelona om å kunne begynne å spille, ifølge Lowe skal ha sagt: «Jeg bryr meg ikke om hvem av de jeg skal spille for. Jeg vil bare spille fotball.»  Det ble bestemt at Di Stéfano skulle spille annenhver sesong i Real Madrid og Barcelona. Han skulle spille for Real Madrid i 1953-54 og 1955-56, mens Barcelona skulle ha han i 1954-55 og 1956-1957. Da hovedpersonen selv hørte forslaget, skal han ha sagt: «Den som foreslo dette, vet ingenting om fotball». Avtalen skapte stor misnøye i Barcelona, og etter diskusjoner innad i klubben og en president som ble tvunget til å trekke seg, sa klubben fra seg rettighetene til Di Stéfano.

Di Stéfanos overgang til Real Madrid er av de mest kontroversielle i klubbens historie, og mange mener at dette har vært en faktor som bidro til å skape den sterke rivalisering man ser mellom Madrid-klubben og Barcelona i dag. Di Stéfano kom i årene som fulgte til å bli verdens beste spiller og bidra til at Real Madrid vant mesterligaen fem år på rad.

Tidenes mest komplette spiller?

Hvis det er én ting som går igjen når folk beskriver hva slags spiller Di Stéfano var, så er det komplett. Han kunne gjøre absolutt alt sier de som så ham spille – score mål, drible, finte, slå målgivende pasninger, heade og takle. I det ene øyeblikket kunne han legge seg ned som midtstopper og vinne tilbake ballen med en takling, før han i det neste øyeblikket hadde satt ballen i mål i andre enden. Di Stéfano var på alle mulige måter en unik fotballspiller.

Hos Canário, den brasilianske angrepsspilleren som spilte noen år sammen med Di Stéfano i Real Madrid, var det ingen tvil da han pratet med Lowe: «Pelé og Di Stéfano var de beste. Men Alfredo var mer komplett. Han var nummer én.» De som spilte sammen med han er samstemte – han var bedre enn de fleste i alle posisjoner. Han var overalt på banen, og han spesielt glad i å «falle ned i dypet» og hente ballen. Han var en spiller som likte å kontrollere og dirigere kampene, og det gjorde han uavhengig av hvor ballen var på banen.

Man trenger ikke gjøre så mye mer enn å se noen klipp av Di Stéfano for å skjønne hva man mener. Han var ofte nede på midtbanen for å hente ball, driblet av en spiller eller to, spilte vegg med en lagkamerat og skapte farligheter foran motstanderens mål. Han hadde tekniske ferdigheter som få på den tiden hadde, og allerede på 50-tallet brukte han finter som minner om dem vi har i dag. Di Stéfano jobbet utrettelig igjennom hele kampen, løp opp og ned banen og dirigerte alt. Lagkameraten Amancio beskriver Di Stéfano til Lowe slik: «Han var en forsvarsspiller, en midtbanespiller og en spiss. Han var en jævla robot! Han gjorde alt, og han ble aldri noensinne sliten.»

Di Stéfano opplevde selvsagt enorm suksess i Real Madrid. Sammen med lagkameratene sine vant han de fem første utgavene av Europacupen, han scoret 308 mål på 396 offisielle kamper for klubben og vant Ballon d’Or to ganger. L’Equipe omtalte ham som «allestedsnærværende», ifølge Lowe. Den britiske journalisten viser også til en kilde fra tiden som på én setning oppsummerer hvor stor Don Alfredo var: «Han røyket alltid i garderoben etter kampene, kunne slippe ut et grynt, og alle så det som et klokt utsagn.» Blant sine lagkamerater og motstandere blir han sett på som tidenes beste spiller, men det er sjeldent at navnet hans dukker opp i slike diskusjoner i dag. Hva er grunnen til det?

Alfredo Di Stefano
SCORING: Alfredo Di Stéfano feirer en av sine 308 scoringer for Real Madrid.

Sid Lowe mener at det kan ha noe å gjøre med at han aldri oppnådde den samme suksessen han hadde i Real Madrid på den internasjonale scenen. Pelé vant tross alt VM tre ganger, og det er en Pelé i Brasil-drakt som løfter VM-pokalen som ofte er bildet som dukker opp i hodet når man tenker på brasilianeren. Maradona vant VM med Argentina i 1986, og dribleraidet hans mot England blir ofte ansett som et av tidenes beste VM-mål. Cruyff driblet halve det østtyske landslaget før han skaffet straffe etter ett minutt spilt i finalen i 1974. Slike øyeblikk har ikke Di Stéfano å vise til. Han spilte ikke med Argentina i 1950 og 1954, i 1958 klarte ikke Spania, som han da spilte for, å kvalifisere seg, mens han i 1962 måtte stå over mesterskapet med en muskelskade.

Og så er det klart at disse store øyeblikkene, målene og bildene som er foreviggjort i fotballen, lever lenger enn vitnesbyrd fra tidligere lagkamerater og dem som så spilleren spille. Det er vanskelig å si om Di Stéfano hadde blitt ansett som tidenes beste dersom han også hadde et VM-trofé å vise til, eller kanskje til og med en drømmescoring i et verdensmesterskap. Innad i Real Madrid, og blant dem både som spilte sammen med og mot ham, er det allikevel ingen tvil om at han blant de aller største gjennom tidene.

Drømmelaget

Men det er klart at Di Stéfano ikke kunne oppnå alt dette alene. Han var den beste i en angrepsrekke som av mange blir regnet som tidenes beste. Real Madrid-laget som spilte sammen på siste halvdel av 1950-tallet vant alt som var å vinne. Alle de fem første utgavene av Europacupen (dagens Champions League), ble vunnet av Real Madrid, og i etterkant virker det nesten utrolig at så mange gode spillere kunne spille på samme lag. Slik Juan Santisteban, midtbanespilleren som vant Europacupen fire ganger, sa det i intervjuet med Lowe: «Noen av dem simpelthen ekstraordinære. Jeg har aldri sett noe i nærheten av de mennene, de var et under.»

Når Santisteban sier dette refererer han til den beryktede Europacup-finalen i Glasgow i 1960, kampen som sikret laget sin femte strake Europacup-tittel. Finalen har blitt kalt tidenes beste finale, og Real Madrid-spillerne ble hyllet som «engler» i et kampreferat, skriver Lowe. Finalen spiltes mellom Eintracht Frankfurt og Real Madrid på Hampden Park foran godt over 125.000 mennesker. Real Madrid vant 7-3. Di Stéfano scoret hattrick, Puskás scoret fire. Puskás er fortsatt en eneste spilleren til å ha scoret fire mål i en Europacup-finale, mens Di Stéfano er én av bare tre spillere til å score tre mål eller mer. Finalen i Glasgow i 1960 ble i en årrekke vist på TV ved jul i Skottland, og dette sier alt om hvor stort Di Stéfanos Real Madrid-lag var.

Utenom Di Stéfano selv var nok den største stjernen Ferenc Puskás. Man må tross alt være ganske god til å score mål hvis man har FIFA-prisen for årets mål oppkalt etter seg. Den ungarske spissen scoret som nevnt fire mål i Europacup-finalen i 1960, og han scoret likegodt tre mål i finalen to år senere også. Kun fire ganger har en spiller scoret tre mål eller mer i en Europacup-finale, og to av de gangene var det Puskás som gjorde det. «Cañoncito, pum!» ble ofte brukt for omtale Puskás – «Lille kanon, pang!» For når man ser Puskás spiller er det nok spesielt to ting man legger merke til, nemlig den vanvittige kanonen av en venstrefot og den litt store magen. Puskás kom til Real Madrid 31 år gammel og 18 kilo overvektig, men innen kort tid viste det seg at det ikke var noen hindring. Han banket inn mål etter mål med den utrolige venstrefoten, og spissen scoret 242 mål på åtte år i Real Madrid.

Ferenc Puskás
STORSCORER: Ferenc Puskás var kjent for sitt ekstremt målfarlige venstreben.

Selv om det var utallige stjernespillere i Real Madrid på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet, er det spesielt én til som fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Lowe vier mye plass til kantspiller Paco Gento, mannen han beskriver som «latterlig rask.» I hjembyen hadde han blitt oppkalt etter en kraftig vind, «Galerna», og han ble ofte ledd av fra motstandernes supportere da han ikke klarte å stoppe og løp inn i reklameskiltene. Puskás kunne fortelle Lowe om kampplanen deres: «Vi visste at Gento var den raskeste tingen på to ben langs venstrekanten.» Den ungarske storscoreren fortalte også om Gento sin «kolossale, men noen ganger voldsomt unøyaktige» skuddfot. Skudd gikk så langt at de skremte vekk fuglene og fotballene forsvant. Allikevel var Paco Gento, med sin ekstreme fart, et angrepsvåpen uten like, og han er fortsatt ansett som en av de største i klubbens historie.

Og så finnes det selvsagt flere superstjerner som var med å dominere fotball-Europa på 50- og 60-tallet. På høyrekant dominerte først og fremst den fantastiske Raymond Kopa, før både Canário og Del Sol spilte der i samme periode. På midtbanen kunne man finne Juan Santisteban, og i forsvar hadde man stopperkjempen José Santamaria. Man byttet ofte trener i Real Madrid på den tiden, for Di Stéfano var de facto sjef i det laget, men Miguel Muñoz ble kontinuitetsbærer fra og med 1960. Det Real Madrid-laget, med superstjerner som Di Stéfano, Puskás, Gento, Kopa, Santamaria og Santisteban, er et av tidenes beste fotballag. Størst av de alle var Alfredo Di Stéfano.

Real Madrid
HISTORISK: Miguel Muñoz (øverst til høyre) sitt historiske Real Madrid-lag med spillere som Alfredo Di Stéfano, Ferenc Puskás og Paco Gento.

Pesado

Et ord som går igjen i de fleste av intervjuene Sid Lowe gjennomførte med tidligere lagkamerater er det spanske ordet pesado – tung, vanskelig. Det er ingen tvil om at Di Stéfano var en krevende spiller å være på lag med. Som Lowe sier det; han var ustoppelig og han visste det. Puskás pratet om hvor dårlig taper han var i kortspill, mens en annen tidligere lagkamerat sa: «Han var ikke alltid veldig hyggelig.» I intervjuet med Lowe sa den tidligere forsvarskjempen Pachín: «Han var en født mester. Han var besatt av å vinne, vinne, vinne.»

Tidligere lagkamerater har drøssevis av historien å fortelle Lowe om hvordan det var å spille sammen med Di Stéfano. Han skal blant annet ha kalt Amancio en «pjokk» da han kom til Real Madrid i 1960, Canário kunne fortelle at han skrek og bannet i 90 minutter, mens Santisteban husker å bli kalt «en helvetes jævel» da han ble bedt om å løpe mer. Puskás spøkte om at han ikke turte å score målet som hadde sikret han toppscorertittelen på bekostning av Di Stéfano, fordi han var redd for at «han aldri ville prate med ham igjen.»

Real Madrid 1960
LAGKAMERATER: José Santamaría, Paco Gento, Alfredo Di Stéfano og Ferenc Puskás sammen under et måltid i forkant av et oppgjør mot Juventus i 1961/62-sesongen.

Dette er jo en innstilling man finner igjen hos flere av de beste idrettsutøvere i verden. Cristiano Ronaldo blir ofte beskrevet på samme måte, mens tidligere lagkamerater av basketballegenden Michael Jordan ikke legger skjul på hvor vanskelig det var å spille på lag med ham. Det blir ofte trukket frem som Jordans svakhet, men mange av lagkameratene mente at det var nettopp den mentaliteten som gjorde han så utrolig god. Dette samme gjelder nok Alfredo Di Stéfano. Han var kanskje vanskelig å spille med, men han var også besatt av å vinne. Noe han gjorde veldig mye av.

Ærespresident – til slutt

Alle gode ting har en ende, og slik ble med også Di Stéfano og Real Madrids uslåelige drømmelag. I 1960/61-sesongen ble Real Madrid slått ut av Barcelona i Europacupen, mens finalen i både 1962 og 1964 endte i tap for Di Stéfano, Gento, Puskás og co. Di Stéfano begynte å nærme seg slutten av 30-årene. I intervjuet med Lowe kalte Di Stéfano Real Madrids nedgang som en gravlund. «Hør her. Folk vil alltid vinne, og når de ikke gjør det…», forklarte Di Stéfano til Lowe, og man trenger ikke tenke lenge for å forstå hva han mener. I Real Madrid er man enten en vinner eller fiasko. Slik er det i dag, og slik var det også på 60-tallet. Etter finaletapet i 1964 var Real Madrid så beinharde som kun Real Madrid kan være, og regelrett ba klubbens aller største legende om å legge opp.

Di Stéfano, med all sin pesado, var ikke enig. Han mente at han fortsatt var god nok, og skal ha vært ganske irritert over å bli tilbudt en «hvilken som helst rolle» i Real Madrid. Han ville bare spille. Men som Lowe formulerer det: «Han hadde begynt å miste håret, og han ble stadig tregere.» Han var ikke lenger den blonde pil, for han var verken blond eller rask lenger, skal en i samtiden ha sagt om Di Stéfano. Hovedpersonen selv følte seg allikevel forrådt, spesielt av trener Miguel Muñoz, som han hadde vært i konflikt med i en stund og var en av de fremste forkjemperne for Di Stéfanos avskjed. Santiago Bernabéu var enig, men Di Stéfano la ikke opp. Han gikk til Español, klubben vi i dag kjenner som Espanyol.

Ifølge Lowe ble Di Stéfano «elefanten i rommet» i Madrid. Konflikten gjorde at vennskapet mellom Di Stéfano og Bernabéu var over, og noen skal ha hørt klubbpresidenten selv si: «Jeg mistet en sønn». Selv om tidene er annerledes i dag, er det noen ting med Di Stéfano-avskjeden som kan minne om hvordan Sergio Ramos forlot klubben. Nå skiller Sergio Ramos og Florentino Pérez lag på en tilsynelatende god måte, men det er allikevel en situasjon hvor en klubblegende ikke får den kontrakten han ønsker. At Real Madrid er dårlig til å gi klubblegender den avskjeden de fortjener har blitt mer og mer tydelig de siste ti årene, men det er åpenbart at det også var tilfellet helt tilbake på 1960-tallet.

På grunn av måten vennskapet mellom Di Stéfano og Bernabéu tok slutt, hadde klubbpresidenten sagt at det var uaktuelt for den tidligere storscoreren å komme tilbake som trener. Di Stéfano skulle ikke få komme tilbake så lenge Bernabéu levde, skal han i følge Lowe ha sagt. Det skjedde heller ikke. Di Stéfano fikk prøve seg som trener i Real Madrid på 80-tallet, men det ble ikke en kjempesuksess. På begynnelsen av 2000-tallet ble Di Stéfano gjort til ærespresident i Real Madrid av Florentino Pérez, og han ble ofte med på presentasjoner av nye Galáctico-signeringer. Han var blant annet til stede på presentasjonene til Ronaldo, Cristiano Ronaldo og Luis Figo. I 1989 vant Alfredo Di Stéfano den eneste utgaven av Super Ballon d’Or, og han tok sammen med Pérez i mot prisen som skrev Real  Madrid inn i historiebøkene som århundrets klubb.

Alfredo Di Stefano, Figo
PRESENTASJON: Alfredo Di Stéfano sammen med Florentino Pérez og Luis Figo under sistnevntes presentasjon som Real Madrid-spiller sommeren 2000.

7. juli 2014 gikk Alfredo Di Stéfano bort, og fotballverden hadde mistet en av sine aller største.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.