Det var vanskelig å ikke ha medfølelse for spillerne i går. Mens nedkjølingsmaskinen bak Alonso på sidelinjen pumpet ut sideveis regn som om det skulle vært i Bergen, var spilleforholdene noen helt andre ute på banen. Tidligere i klubb-VM uttalte Marcos Llorente at varmen i mesterskapet var så intens at han knapt kunne løpe, og at det føltes som at tåneglene sto i brann. Under kampen mot Mamelodi Sundowns valgte Dortmund-innbytterne å se første omgang på TV i garderoben. Om ikke annet ble det vann på mølla for kritikerne av turneringen, som mener at dette har sett ut som en glorifisert pre-season.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Men dette var ikke pre-season – det var ikke engang en utvidet supercup. Dette var den første sommerutgaven av FIFAs verdensmesterskap for klubblag. Man kan snakke så lenge man vil om spilleforholdene, at enda flere kamper i kalenderen fører til lavere kvalitet, og at spillerne blir stadig mer utsatte for skader. Likevel var dette en tellende turnering som Real Madrid var blant favorittene til å vinne. Vinneren av mesterskapet kommer til å motta hele 1,3 milliarder kroner totalt. Å ta skalpen på PSG, Manchester City og de andre oljefinansierte klubbene, var akkurat det medlemsstyrte Real Madrid trenger for å henge med i det økonomiske kappløpet.
Noen hevder at klubb-VM uansett var helt ubetydelig. Vel, når mesterskapet har fått rulle i noen år og vi i fremtiden ser tilbake på dette øyeblikket, er det ikke sikkert at vi kommer til å regne denne semifinalen som en formalitet. Til sammenligning var den første utgaven av Champions League ikke akkurat noen hit. Ta en kikk selv og se hvilke lag som meldte seg på den gangen (eller enda viktigere, hvilke lag som ikke stilte opp).
De færreste Madridistas angrer på at klubben tok turneringen på alvor i 1955, da Real Madrid vant alle de fem første utgavene. Real Madrid er verdens største klubb mye takket være disse seirene. Med andre ord: den første utgaven av verdensmesterskapet for klubber skulle ikke bagatelliseres. Å vinne slike mesterskap er akkurat det Real Madrid trenger for å opprettholde sin status som verdens største og mektigste klubb.
Det var ikke mye som tydet på at verdens største klubb spilte i hvitt på MetLife Stadium i går. PSG høvlet over oss i en seier som var så komfortabel at vi nesten pustet lettet ut over at det «bare» ble 4-0. Det hjalp naturligvis ikke at Raúl Asencio og Antonio Rüdiger, som var bunnsolide gjennom hele forrige sesong, gjorde uforklarlige feil som gjorde at kampen var så godt som tapt allerede før det var spilt 10 minutter. Men nivåforskjellen mellom de to lagene var så stor at en uvitende person kunne ha innbilt seg at det var flere divisjoner i forskjell. Real Madrid var ikke i nærheten. Det var nesten uvirkelig å se på.
Samtidig, la oss heller miste perspektivet: Det ER en viktig faktor at kampen ble spilt i over 30 varmegrader. Det ER et faktum at Real Madrid-stallen har vært gjennom flere kamper enn andre lag etter Champions League-suksessen i fjor (la oss se hvor godt PSG takler dette i året som kommer). Rüdiger skulle ikke bare spille seg gjennom kokende varme – han skulle rekke å spille seg inn i sitt minutt nummer 4500 med fotball for sesongen. Si hva du vil om viktigheten av turneringen – faktum er at Xabi Alonso aldri fikk en sesongoppkjøring med laget før han overtok.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Men, til syvende og sist, kanskje var det akkurat dette Real Madrid og Xabi Alonso trengte. Ikke pengene: Vi har et stadionanlegg som kommer til å generere enorme inntekter i årene som kommer, i tillegg til et ungt lag med utrolig videresalgsverdi. Ikke trofeet: Per i dag er ikke klubb-VM noe som blir utslagsgivende for klubbens fremtid. Hvis det var noe en ekstra tittel skulle tilføre på slutten av en uendelig lang 2024/25-sesong, var det optimisme og håp inn mot de første liga- og CL-oppgjørene under Alonsos ledelse.
Kanskje det vi trengte var en skikkelig realitetsorientering. Ingenting skal svartmales når det kun har gått et drøyt år siden forrige triumf i LaLiga og Champions League, men Real Madrid ble så grundig rundspilt av PSG at drastiske grep bør vurderes. Det var rett og slett pinlig å se på.
Vitinha danset forbi spillerne våre som om han skulle ha vært Modrić i sin beste alder. Det var vi som pleide å ha den beste og mest teknisk briljante midtbanen.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Det var vi som pleide å ha de beste backene. Mendes og Hakimi dundret nedover kantene som om de skulle ha vært Marcelo og Carvajal mot Juventus i 2017.
Det var vi som pleide å ha de hardtarbeidende spissene. Jobben som Rodrygo, Vinícius og Bellingham gjorde uten ball var uunnværlig i vår siste CL-triumf. I går presset frontrekken til PSG oss så hardt at Vinícius og Mbappé ble seende ut som Hazard og Bale på sine siste dager.
Selvtillit, flyt og tilfeldigheter spiller en stor del i fotballen. Uten de spektakulære blemmene fra Asencio og Rüdiger, kunne mye ha sett annerledes ut. Real Madrid har en fantastisk tropp, og kanskje har vi på papiret det aller beste utgangspunktet av alle i Europa. De siste fire årene har vi vunnet Champions League halvparten av gangene, og det samme kan sies om perioden 2014 til 2024. Bellingham, Vinícius, Mbappé, Courtois, Valverde… Hvem ville ikke ha ønsket seg å være i vår posisjon?
Likevel – det siste Real Madrid må gjøre nå, er å peke på individuelle feil i eget forsvar og gå videre som om ingenting har skjedd. Det er ikke vanskelig å se at laget har tørstet etter bedre backer. Det er ikke vanskelig å se savnet av Toni Kroos. Det er ikke vanskelig å se at det blir vanskelig å fungere defensivt med både Vinícius og Mbappé på banen samtidig. Det er ikke vanskelig å se at noe har skjedd med samholdet i laget de siste 12 månedene.
Kanskje var en skrell mot PSG akkurat det vi trengte for at spillerne, Alonso og styret også skulle se rekkevidden av problemene.