I dag er det akkurat et år siden en av de største kveldene i Real Madrids moderne historie. Det var startskuddet på en Champions League-reise ingen har vært vitne til tidligere, som mot alle odds kulminerte i Real Madrids 14. triumf i verdens gjeveste klubbturnering. Det var startskuddet på en rekke utrolige kvelder, som nærmest har gitt Real Madrid og Santiago Bernabéu en myteomspunnet status i fotballverden. Vi ser tilbake på den magiske kvelden på Santiago Bernabéu, 9. mars 2022, da Real Madrid serverte en av tidenes snuoperasjoner i Champions League.
Real Madrid var inne i en svært god sesong da åttendelsfinalene i Champions League sto for tur. Laget hadde taklet overgangen fra Raphaël Varane og Sergio Ramos til Éder Militão og David Alaba svært godt, Benzema hadde plutselig blitt verdens beste spiller, og Vinícius tok enorme steg i løpet av sesongen. De hadde også opparbeidet seg en solid ledelse i LaLiga, og det var ingen tvil om at Real Madrid var gode. Spørsmålet var bare: hvor gode er de? Hvordan kommer til å klare seg mot de aller beste lagene i verden?
Det sto som skrevet i skyene at det var nettopp PSG som ble motstander i åttendelsfinalen av Champions League. Husk at Real Madrid først trakk Benfica, før trekningen ble gjort på nytt. PSG var klubben som hadde nektet å selge Mbappé sommeren før, til tross for at både spilleren selv og Real Madrid ønsket å få overgangen til å skje. Klubben som gjennom sin sportsdirektør hadde anklaget Real Madrid for skittent spill i forbindelse med Mbappé-sagaen. Klubben som hadde hentet Messi, Ramos, Donnarumma, Hakimi, Mendes og Wijnaldum på et overgangsvindu, og som ifølge alle eksperter hadde «tidenes beste angrepstrio». Én ting var i hvert fall helt sikkert; hvis man lurte på hvor gode Real Madrid egentlig var, så var dette en ypperlig mulighet for å finne ut av det.
Det var så mange historien i denne kampen. Ikke bare den åpenbare feiden mellom klubbene utenfor banen, men også det som skulle skje på gressmatta. Den største historien av de alle var selvsagt Mbappé som skulle spille mot klubben han selv ønsket å dra til bare noen måneder tidligere. Det var nettopp PSG som hadde nektet han å dra, og alle forventet at han kom til å bli Real Madrid-spiller bare noen måneder senere-
Men det var også Sergio Ramos som skulle spille mot klubben i hans hjerte, Messi som endelig fikk muligheten til å igjen møte Real Madrid i Champions League og Hakimi som skulle få et gjensyn med barndomsklubben sin. Det var Benzema sin mulighet til å virkelig skrive seg inn i Real Madrids historiebøker som en av de aller største, og det var Vinícius Jr. sin sjanse til å bevise at han virkelig hadde blitt en spiller i ypperste verdensklasse. Det var hans mulighet til å bevise at han var blitt bedre enn Neymar, som sto på motsatt banehalvdel.
Saken fortsetter under bildet
På mange måter virket det som at Real Madrid ikke hadde noe å tape i dette oppgjøret. Jeg ville at Real Madrid skulle få PSG som motstander da trekningen av åttendelsfinalen ble gjennomført. Ikke nødvendigvis på grunn av alle historiene, men fordi det ikke fantes et lag det var deiligere å slå ut av Champions League enn PSG. De hadde satset alt på å vinne denne turneringen, og med de pengene som var brukt og stjernene som var hentet burde de ha gått baklengs til Champions League-finalen. PSG burde, på papiret, ha knust Real Madrid.
I det første oppgjøret i Paris virket også forskjellen mellom lagene å være så stor som ekspertene skulle ha det til. Ancelotti bommet fullstendig på kampplanen, som ble altfor konservativ. PSG kvelte Real Madrid på egen banehalvdel, og laget klarte nesten aldri å få ballen frem til verken Benzema eller Vinícius. Uten dem var Real Madrid fullstendig nøytralisert. Messi fikk muligheten fra straffemerket, men heldigvis for Real Madrid reddet Courtois. Carvajal var maktesløs og ble rundspilt av Mbappé, og for å være ærlig er det smått utrolig at kampen ikke endte mer enn 1-0 i favør PSG. Selvsagt var det Mbappé som scoret det avgjørende målet på overtid. Det skulle jo bare mangle. Det var rett og slett flaut å være Real Madrid-supporter den kvelden.
Likevel gikk videoen av Courtois sin strafferedning sin rundgang på Twitter samme kvelden. Det var et håp i det klippet. Et slags halmstrå. Et gammelt ordtak fra Real Madrid-legenden Juanito ble dratt frem på sosiale medier. Etter å ha tapt 2-0 mot Inter på San Siro hadde Juanito, med en gebrokken spansk-italiensk aksent, fortalt en motstander: «Noventa minuti en el Bernabéu son molto longo». Nitti minutter på Bernabéu er veldig lenge, betyr det. Real Madrid snudde det oppgjøret mot Inter og vant 3-0 på Santiago Bernabéu. Juanito hadde rett.
Det som skjedde på Santiago Bernabéu kvelden 9. mars er fortsatt vanskelig å beskrive. Real Madrid var bedre i første omgang i Madrid enn de hadde vært i Paris, og det var optimisme å spore blant hjemmefansen på Santiago Bernabéu. Spillet fløyt godt og Benzema kom til et par gode muligheter. Men PSG sine kontringer, med Mbappé i front, var livsfarlige. Den franske superspissen rev Militão og Carvajal i fillebiter på egenhånd, flere ganger. Det tok ikke lang tid før det sto 0-1 etter en kontring. Selvsagt var det Mbappé som scoret. Det skulle jo bare mangle. Mbappé fikk også to mål annullert for offside. Real Madrid måtte ha to mål for å i det hele tatt klare ekstraomganger, og de virket helt ferdige til pause.
Men så skjedde det som ikke skulle skje for PSG. Stjernekeeperen deres, som ble kåret til verdens beste målvakt bare noen måneder før og vant EM med Italia, ble offer for det så mange keepere har opplevd både før og etter ham – å bli presset til å gjøre feil av Karim Benzema. Det har blitt en slags selvoppfyllende profeti. Benzema presset Donnarumma til å spille en risikabel klarering på tvers av mål i ubalanse med feil bein. Det gikk selvfølgelig ikke. Den klareringen landet hos Vinícius Jr., som enkelt fant Benzema på åpen kasse. Da blir det selvfølgelig scoring. 1-1, 60 minutter på klokka. Real Madrid trengte fortsatt en scoring til for å få ekstraomganger. Men Real Madrid hadde noe PSG ikke hadde. De hadde erfaring fra disse kampene, fra disse store øyeblikkene. Spillere som hadde gjort dette før. Og en av dem er Luka Modric.
Saken fortsetter under bildet
Noe av det jeg husker aller best fra denne kampen er Luka Modric sin sklitakling på Lionel Messi i det 73. minutt. PSG hadde tatt tilbake initiativet i kampen og kontrollerte ballen innad i laget, slik de beste lagene gjør når de får en scoring imot og blir satt under press. Men i det øyeblikket Modric satt inn den sugende sklitaklingen på Messi, skiftet hele kampen retning. Publikum våknet, kanskje enda mer enn de gjorde da Benzema scoret, og man kunne tydelig se frustrasjonen og frykten i ansiktet på Lionel Messi. Dette var øyeblikket som endret kampen fullstendig.
Et par minutter senere fikk Modric ballen på egen banehalvdel, tok den med seg fremover i banen og passerte egenhendig hele PSG sitt press. To, tre, fire, fem spillere. Til og med Neymar tok et returløp for en gangs skyld, men ble fraløpt av den kroatiske 36-åringen. Han spilte en nydelig pasning i bakrom til Vinícius, fikk så ballen tilbake og rullet den mellom beina til Kimpembe i retning Benzema. En pasning ingen så. Unntatt Modric da. Benzema scoret selvfølgelig, og publikum eksploderte.
Kameraet hadde ikke engang rettet seg tilbake på banen før Real Madrid var i angrep. Marquinhos, kapteinen for et lag som var i fullstendig kollaps, spilte ballen rett i beina til Benzema. Og før noen hadde prosessert at Real Madrid hadde scoret 2-1, sto det 3-1. Fra død og begravet til lettelse og vantro på noen få minutter. Real Madrid hadde snudd det. Benzema hadde scoret hat-trick. Santiago Bernabéu eksploderte. Hele benken løp ned til hjørneflagget, Alaba sto plutselig med en stol over hodet og ingen skjønte hva som hadde skjedd. Real Madrid var videre.
En ting var sikkert. 90 minutter på Santiago Bernabéu var veldig lenge.
